Avgitt suverenitet eller delegert myndighet?

Norge er en enhetsstat, til forskjell fra for eksempel Tyskland og USA som er forbundsstater. Delstatene i USA og Tyskland har avgitt noe suverenitet, men har også «restsuverenitet» som er beskyttet i landenes konstitusjoner. I Norge har vi kommuner og fylkeskommuner. Staten er helt suveren og kan gjøre som den vil med disse. Staten delegerer myndighet i den utstrekning og tid staten finner hensiktsmessig.

Suverene stater kan også delegere myndighet til internasjonale sammenslutninger. Det er i prinsippet akkurat det samme. Det er ikke plutselig et spørsmål om å avgi suverenitet så fort det er snakk om internasjonale sammenslutninger. Det handler fortsatt om å delegere myndighet. En myndighet som staten suverent beslutter å delegere, ikke delegere eller trekke tilbake.

Det er ikke plutselig et spørsmål om å avgi suverenitet så fort det er snakk om internasjonale sammenslutninger.

Et nylig eksempel på dette er Storbritannia, som besluttet å melde seg ut av EU. Med dette trakk landet tilbake all den myndighet som hadde vært delegert til EU. Suvereniteten hadde Storbritannia hele tiden. Det var nettopp derfor landet unilateralt kunne fatte denne beslutningen. Dersom Storbritannia og de andre medlemslandene på noe tidspunkt hadde avgitt sin suverenitet til EU, ville de ikke hver for seg kunne trekke denne tilbake igjen.

EU er verken en enhetsstat, en føderalstat eller en stat i det hele tatt. EU er et statsforbund, også kalt en konføderasjon. Forskjellen er mildest talt vesentlig, og ligger nettopp i at suvereniteten forblir i medlemslandene. Dette kan ikke endres uten samtykke fra samtlige, og kommer følgelig ikke til å skje. Et annen konføderasjon vi kjenner godt til er Landsorganisasjonen i Norge (LO), som er et forbund for suverene fagforbund. Disse kan suverent velge å forlate LO og dermed trekke tilbake den myndighet de måtte ha delegert til LO.

I den norske grunnlovens § 115 står det: «…  kan Stortinget med tre fjerdedels flertall samtykke i at en internasjonal sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til, på et saklig begrenset område skal ha rett til å utøve beføyelser som etter denne Grunnlov ellers tilligger statens myndigheter, dog ikke beføyelse til å forandre denne Grunnlov.»

Det bør derfor utløse en eksistensiell krise i Nei til EU, når hele denne ACER-prosessen etter alt å dømme vil ende med nederlag.

Det er de siste åtte ordene som er de viktige i denne sammenheng. Grunnloven både insisterer på og sikrer med disse ordene at norsk suverenitet ikke kan avgis eller på annen måte lovlig kan opphøre. Grunnloven sier derimot ingenting om på hvor mange saklig avgrensede områder Stortinget kan delegere myndighet.

Her er vi ved den største og mest vedvarende misforståelsen i norsk offentlig debatt. En organisasjon har gått til sak mot Staten basert på denne misforståelsen. Denne organisasjonen har skapt seg et selvbilde som Grunnlovens voktere. Det bør derfor utløse en eksistensiell krise i Nei til EU, når hele denne ACER-prosessen etter alt å dømme vil ende med nederlag, og hvor Høyesterett implisitt eller eksplisitt konkluderer med at Nei til EU opererer med feil grunnlovsforståelse og at det er vekslende regjeringer og Stortinget som operer med riktig grunnlovsforståelse.

For ACER-saken er omtrent som Erasmus-samarbeidet: Saklig sett uhyre smalt, eksepsjonelt avgrenset og så marginalt inngripende at det ikke engang var nødvendig å behandle saken i henhold til § 115. Tilknytningen til ACER kan selvfølgelig avsluttes dersom Stortinget på et eller annet tidspunkt ser landet tjent med en slik beslutning. Dette kan Stortinget eventuelt gjøre med bare alminnelig flertall, fordi norsk suverenitet er og forblir nettopp det. Norsk.

Tilknytningen til ACER kan selvfølgelig avsluttes dersom Stortinget på et eller annet tidspunkt ser landet tjent med en slik beslutning.

Hvor sannsynlig det er at dette vil skje er en annen sak. Nå har vi nettopp hatt det åttende stortingsvalget etter at Stortinget med mer enn tre firedels flertall godkjente EØS-avtalen i 1992. Heller ikke denne gangen ble det noe i nærheten av et flertall for EØS-avtalens motstandere. Debatten om EØS synes egentlig like avklart som debatten om Norges medlemskap i NATO og Nordisk råd. At mange EU/EØS-motstandere blir dypt fortvilet over manglende tilslutning til deres alternative virkelighetsoppfatning, styrker ikke påstanden om at Stortinget har begått feil.

Vi møtes stadig med at EØS-avtalen er mer omfattende enn hva folket sa nei til i 1994. Det er nok riktig det, men det som synes glemt eller kanskje bevisst undertrykt er at blant de 52 prosentene som stemte nei i 1994, var det svært mange tilhengere av EØS-avtalen. Venstre, KrF, LO, AUF, organisasjonen Sosialdemokrater mot EU og enda flere hadde dette som sin politikk. Mange argumenterte også med at EØS-avtalen var tilstrekkelig og at EU-medlemskap derfor ikke var nødvendig. Mange er stadig av den overbevisning at det ville blitt Ja-flertall i 1994 om det ikke hadde vært for nettopp EØS-avtalen.

Norge er nesten helt med i EU, og vi blir litt mer integrert i EU for hver eneste dag som går.

Så er det jo et helt sentralt spørsmål: Hvorfor velger 27 demokratiske land i Europa å poole sin politiske makt sammen med hverandre i EU og hvorfor står flere land i kø for å gjøre det samme? Kan det være at i det 21. århundre vil man ha mer realsuverenitet på denne måten? En suverenitet som er mer reell – enn den man bare kan mane frem under høystemte paroler om formalsuverenitet? Det er svært mye som tyder på at det er akkurat dette som er avveiningen. Ikke bare i Europas nasjonale regjeringer og parlamenter, men også blant europeiske velgere i sin alminnelighet.

Norge er nesten helt med i EU, og vi blir litt mer integrert i EU for hver eneste dag som går. Vi velger stadig ikke å ta sete ved alle de bord hvor landene tar hensyn til hverandres særlige behov, hvor argumenter brytes, brede kompromisser blir snekret og beslutninger blir tatt. Vi tar debattene tre til seks år senere, når ingen lenger bryr seg om hva som er våre særlige behov eller gode argumenter, eller hva som kunne vært vår faktiske innflytelse. Sånn sett har den norske nei-siden virkelig lykkes med ett av sine prosjekter: Vi ble et rart annerledesland.

(En kortere utgave av teksten ble publisert i Klassekampen, 25. november 2021.)