Barn av det frie markedet

Fremskrittspartiet ble størst i årets skolevalg. Det betyr at det ytterste partiet på høyresiden nå er det mest populære blant norsk ungdom. Dette er ikke et tilfeldig resultat, men en konsekvens av mange års påvirkning fra individualisme, nyliberalisme og kapitalisme.

Hele vårt felles referansepunkt, verdigrunnlaget, er truet.

Ungdom vokser opp i en verden der de stadig oftere lærer at de må klare seg selv, konkurrere med andre, og beskytte sitt eget først. Det gjør noe med hvordan de ser på både fellesskap, solidaritet og ansvar.
Dette burde ryste oss inn til grunnvollene.

Vi lever midt i historiebøkene med klimakrise, folkemord, økende sosiale forskjeller, og en velferd som forvitrer.

Hele vårt felles referansepunkt, verdigrunnlaget, er truet.

Det er vi som må lære ungene at ekte trygghet bygges i fellesskap, ikke i frykt.

Ungdom bombarderes med reklame, algoritmestyrte medier og et sosialt liv der forbruk og status spiller en stor rolle. Dette former et verdenssyn der markedet og konkurransen oppleves som naturlover. Når et parti snakker i samme språk – om økonomisk vekst, privat forbruk og “retten til å bestemme selv” – føles det gjenkjennelig og trygt.

TikTok, YouTube og Instagram er i dag langt mer formative enn skolebøker. Høyrepopulistiske og ytterliggående stemmer har forstått dette bedre enn mange andre, og de serverer ungdom korte, tydelige og følelsesladde budskap. Når fellesskapets verdier ikke kommuniseres like effektivt, taper de, særlig når disse verdiene ikke ligger i ryggmargen som ballast hjemmefra.

Fellesarenaer har tidligere båret mye av fellesskapets kultur. Mange av disse arenaene er svekket, underfinansiert eller nedprioritert. Dermed blir ungdom overlatt til markedet og de digitale rommene som danner verdensbildet deres.

Alt dette viser at det er foreldrene som må våkne. Nå.

Krig, klimakrise og økonomisk usikkerhet gjør at mange lengter etter trygghet og klare svar. Høyrepopulistiske partier tilbyr ofte dette, med løfter om strengere grenser, mer kontroll og “vi skal passe på våre egne først”.

Alt dette viser at det er foreldrene som må våkne. Nå.

Det er vi som må lære ungene at ekte trygghet bygges i fellesskap, ikke i frykt.
Det er vi som må gi dem erfaringer som bryter med, og utfordrer algoritmenes og kapitalismens budskap.

Det er vi som må snakke om urett og solidaritet på måter som gir mening for dem – ikke bare som moral, men som kompass.