Beredskap begynner med kunnskap

De siste ukene har debatten gått om hvor ansvaret for beredskap egentlig ligger. Stian Bromark spør retorisk om prepping bare er for rikfolk, og om ikke staten burde ta et større ansvar og for eksempel spandere en «Aas Hansen-matkasse» på oss. I Agenda Magasin argumenterer Axel Fjeldavli i Tankesmien Agenda for at vi må «preppe sjøl».

I debatten om hvem sitt ansvar beredskap er, overser de begge én avgjørende dimensjon: Kunnskap. Og denne typen beredskap kan verken fylles i en bod eller pakkes i en statlig krisepakke. Den må vi alle utrustes med.

Beredskap er også å kjenne igjen en løgn. Å forstå kontekst.

Det handler også om samfunnets intellektuelle motstandskraft: evnen vår til å forstå, vurdere og handle i møte med usikkerhet, desinformasjon og raskere endringer. Og det handler om at vi må prioritere kunnskapen, forskningen og institusjonene som gjør oss i stand til å ta kloke valg – både som individer og som samfunn.

 

Desinformasjon: En reell trussel – og vår svakeste side

I Akademikerpanelet er det ikke klimaendringer eller pandemi som bekymrer høyt utdannede mest.

Det er desinformasjon, svekket tillit og påvirkningskampanjer: 56 prosent svarer at de er bekymret for desinformasjon, påvirkningskampanjer og svekket tillit. 43 prosent mener Norge er lite forberedt på å håndtere dette. Det er et faresignal vi ikke kan overse.

Universitetene og høyskolene er en av de fremste garantistene vi har for et solid demokrati og en kunnskapsbasert samfunnsutvikling. Det er der kritisk tenkning utvikles, der forskningsgrunnlaget for politikk skapes og der den faktabaserte samtalen dominerer.

Når: tech-selskaper tjener penger på polarisering, og autoritære krefter aktivt går etter sannhetsinstitusjoner, blir frie universiteter og høyskoler og fri forskning helt avgjørende.

Det var mulig fordi vi hadde bygget kompetanse over tid.

Beredskap er også å kjenne igjen en løgn. Å forstå kontekst. Å kunne vurdere kilder.
Denne delen av beredskapen er nærmest fraværende i totalberedskapsmeldingen.

 

Universitetene – utelatt, men burde vært sentrale

I totalberedskapsmeldingen omtales universitetene i praksis bare som utdanningsinstitusjoner for operative beredskapsyrker. Det er én viktig samfunnsrolle– men langt fra nok for å dekke universitetenes grunnleggende rolle i demokratiet vårt.

Universitetene og høyskolene:
– Utvikler kritisk infrastruktur for forskning.
– Sørger for kompetanseberedskap som kan mobiliseres ved plutselige behov.
– Forvalter fagmiljøer som gjør oss i stand til å løse ukjente kriser.

Under pandemien så vi hvordan norske forskningsmiljøer kunne utvikle en Covid-test da global tilgang på kjemikalier stoppet opp. Det var mulig fordi vi hadde bygget kompetanse over tid.

Det er på tide av kunnskapen får sin naturlige plass i beredskapsdiskusjonen.

Kunnskapsberedskap tar tid å bygge opp, men det kan forsvinne svært raskt. Det er derfor dypt bekymringsfullt at politikken så langt tilsynelatende er blind for utfordringene som ikke kan løses med mer materiell eller et lager i kjelleren.

 

Det viktigste spørsmålet er ikke: “Hvem skal preppe?”

Det viktigste spørsmålet er: Har vi kunnskapen som trengs for å ta gode valg som individer og som nasjon?

Den store svakheten i norsk beredskap er ikke mangelen på hermetikk. Det er at vi ikke investerer tungt nok i kunnskap. Vi må gi utdanningsinstitusjonene våre rom og ressurser, og sikre en kunnskapsberedskap som tåler press.

 

Kunnskapsberedskap er ikke nok et snedig ord – det er selve fundamentet for trygghet.

Vi trenger:

– Egenberedskap, ja.
– Statlig beredskap, selvsagt.
– Men også faglig, akademisk og analytisk beredskap.

Et motstandsdyktig samfunn bygges ikke bare i hjemmene der folk bor. Det bygges på biblioteker, i laboratorier, i auditorier, på universiteter og i forskningsinstitutter.

Det er på tide av kunnskapen får sin naturlige plass i beredskapsdiskusjonen.