Besøksforbud for alle i blokk

Hvor mange besøkende kan du ha på hytta? Hvilken kommune ligger hytta di i? Hvilke regler gjelder der? Hva sier Bent Høie om hytteturen din i dag? Og hvordan er været der du skal på hyttetur?

Målestokken finner ikke ett eneste sted i stua der vi kan ha to gjester og holde to meters avstand samtidig.

På TV-skjermen i en toromsleilighet i blokka jeg bor, følger jeg med på pressekonferanser og regler som gjelder. Men spørsmål og svar oppleves som en fortelling fjernt fra min og mange av mine venners virkelighet som man kan komme. Vi klarer ikke å forholde oss til hytteavklaringer fordi vi bor i toroms i blokk. I realiteten er vi pålagt besøksforbud.

Skal jeg rammes hardere sosialt av koronaregler fordi jeg bor i blokk enn om jeg hadde hatt hus med hage? Kan vi snart bytte ut hytteregler med rettferdige koronaregler og heller snakke om de virkelige problemene i samfunnet, Erna? Dette handler om dypere problemer som regjeringen velger å ignorere og som de unngår å snakke eller gjøre noe med.

Ta meg som et eksempel. Jeg bor i en toroms leilighet med min datter. Hjem til oss har også min jobb og skolen til datteren min flyttet inn. For å kunne håndtere dagene, sitter hun i stua og har hjemmeskole, mens jeg har hjemmekontor på soverommet. Målestokken finner ikke ett eneste sted i stua der vi kan ha to gjester og holde to meters avstand samtidig. Den isoleringen vi opplever nå kan ikke kategoriseres som annet enn besøksforbud med hjemmekarantene.

Ja, vi får lov til å gå tur, men helst ikke til steder der vi må ta t-banen. Man skal jo unngå unødvendige reiser, og besøk hos andre som også bor i blokk går heller ikke, på grunn av plass og kvadrat. Østmarka har vi siden mars 2020 brukt flittig, og den er ikke like spennende for oss lenger. En liten familie som vår har liten bevegelsesflate, men barn trenger stimuli. Hvor interessant er det da for datteren min at jeg sier at vi nå skal på tur igjen til akkurat det samme stedet? Heldigvis er det lov å dra på hytta?

Du forstår ikke hva det gjør med barn å sammenligne seg selv med andre barn i samme klasserom, og se at forskjellene øke mer og mer.

Mens de elevene i klassen til min datter som bor i hus kan ha besøk, sitter vi ensomme i vår leilighet og leter etter serier på Netflix. Mens de andre snakker om hvor mye de gleder seg til skiferie og hyttetur, sitter vi her og gruer oss til enda en uke med de samme rutinene og den samme isolasjonen bak veggene. Mens regjeringen holder pressekonferanser om hyttene rundt omkring i Norge, sitter jeg her som vanlig og regner ut hvor mye penger jeg har igjen til slutten av måneden og lager handlelister som gjør at pengene strekker til.

Erna, det hjelper meg lite at du står foran kameraene på pressekonferansene og sier at du forstår, for det gjør du faktisk ikke! Ulikhetene forsterkes i pandemien. Til det finnes det ingen midlertidig redningspakke, kompensasjonsordning eller utsatte utgifter.

Du forstår ikke hva det gjør med barn å sammenligne seg selv med andre barn i samme klasserom, og se at forskjellene øke mer og mer. Du makter ikke å forstå hvor tungt det er å se sitt eget barn ha det tungt psykisk fordi det siste året har vært krevende og ensomt, og ikke lenger klare å muntre opp med«alt blir bra», slik vi sa i starten av pandemien. For blir det egentlig bra?

Vi trenger ikke fine ord og hjerter i kommentarfeltet når vi deler historier.

Hva er det som venter oss på den andre siden av pandemien? Enda større forskjeller blant familiene? Mellom de som kan gjøre nytte av at samfunnet er åpent igjen og reise rundt, og vi som blir igjen hjemme fordi vi ikke har råd? Restriksjoner som irriterer oss nå, gjelder også for mange av oss utenfor pandemien. De er viktigere å løse enn midlertidige pandemihåndtering.

Jeg tenker for eksempel på barn som sliter psykisk, som må stå i lange køer for å motta hjelp. Barn som hang etter på skolen også før pandemien, som har mistet motivasjonen nå fordi de ikke har fått god nok oppfølging hjemme – fordi foreldrene ikke har hatt tid eller kunnskap nok til å hjelpe til med oppgavene. Økt ulikhet og mindre frihet etter pandemien må kobles på kunnskapen om hvordan vi alle mistrivdes med svekka frihet i pandemien.

For meg viser dette ekstremt tydelig hvorfor vi trenger en ny regjering som jobber for å løse urettferdigheten. Vi trenger ikke fine ord og hjerter i kommentarfeltet når vi deler historier. Vi trenger politikk som utjevner forskjellene.

Vi trenger en boligpolitikk som gjør at flere kan komme inn på boligmarkedet og eie sin egen bolig. Vi trenger å få folk ut i arbeid fordi folk vil jobbe, ikke for å straffe folk som «ikke får det til». Vi trenger å gi mer til de som har minst. Vi trenger politikere som er villige til å se, forstå og jobbe med å lage et rettferdig samfunn for alle, ikke bare dem med statsrådbolig i Oslo, hjem i Stavanger og hytte på fjellet.