Bombingen av Iran vekker til live mine tidligste minner

I Iran har man en tendens til å ta på seg æren for alle mulige nyvinninger og historiske reformer. Fra backgammon og postlevering til prinsipper om menneskerettigheter (med henvisning til Kyros den store ca 550 før Kristus). Iranere med selvironi kan le av denne uvanen, som deles av mange i regionen.

Da jeg i morgentimene 22. juni våknet og så de første push-varslene om USAs militære angrep mot Iran, ble jeg først grepet av et utmattende sjokk. Deretter fikk jeg en galgenhumoristisk tanke: Vi spiller hovedrollen selv når etterkrigstidens folkerett raser sammen.

Det handler mest om den kvelende blandingen av vrede og usikkerhet som rasistisk urettferdighet gir opphav til.

Jeg skriver «vi» og tenker på «vi iranere». Jeg pleier ikke å formulere meg slik. Teheran er riktignok min fødeby, men min familie flyktet, som så mange andre, under krigen mot Saddam Husseins Irak på 1980-tallet. Den krigen varte i åtte år og drepte rundt en million mennesker, flere av dem mine slektninger. Det var også en krig som bidro til å konsolidere mullaenes blodstenkede, sosialt ultrakonservative og med tiden stadig mer korrupte makt over den unge, kaotisk post-revolusjonære staten som Saddam Hussein hadde regnet med å kunne legge under seg på noen uker.

Iraks bombinger av Mehrabad-flyplassen utgjør et av minne aller første minner. Bildene fra Israels angrep på samme flyplass har vekket disse minnene til live igjen.

Det er mer enn 20 år siden sist jeg var i Iran. Mitt forhold til landet har ofte vært mer analytisk enn følelsesmessig; fascinert, men distansert. De åpenbart illegitime militære angrepene fra Israel og USA har likevel vært personlig og eksistensielt rystende. Det handler mest om den kvelende blandingen av vrede og usikkerhet som rasistisk urettferdighet gir opphav til. Angrepene markerer et nytt nivå i en langvarig utvikling.

Denne gangen har kommunikasjonen vært rettere og mer rendyrket: Overlegen voldsmakt gir uforbeholden rett.

Fiendtlighet mot flyktninger og en besettelse av å forklare hvert eneste reelle eller innbilte samfunnsproblem med «manglende integrering», har blitt en grunntone i svensk politikk og offentlighet. Legg til tjue måneder med direktesendt folkemord i Gaza som for alle som har en relasjon til det globale sør er en høyoppløst påminnelse om hvor raskt menneskeverdet kan synke ned mot null. Og nå altså denne angrepskrigen mot Iran, med begrunnelser som ikke en gang har behøvd å gå omveien via produserte rykter som «rettferdiggjorde» Irakkrigen. Denne gangen har kommunikasjonen vært rettere og mer rendyrket: Overlegen voldsmakt gir uforbeholden rett.

Folkeretten, slik den ble til gjennom andre verdenskrigs grusomheter og den etterfølgende avkolonialiseringen, har aldri opphevet grov maktulikhet eller beskyttet mennesker i utsatte stater mot stormakters selvoppfattede geopolitiske interesser. Men bare det at også voldsutøvende land og ledere har forholdt seg til den – om enn gjennom å lyve, bedra og omgå – har hatt en dempende effekt på den totale vilkårligheten. En sentral oppfatning, ikke minst i europeiske demokratier, har vært at folkeretten også beskytter den som for øyeblikket har overtaket. Den begrenser risikoen for at de verste instinktene i det internasjonale maktspillet skal fortrenge enhver impuls til fred og sameksistens.

Den menneskelige lidelsen i Iran er, til forskjell fra det som rammer befolkningen i Israel, nesten helt usynlig.

Og nå?

Tysklands nyvalgte forbundskansler Friedrich Merz sier at Israel «gjør drittjobben for oss alle» når landet angriper virksomheter som Iran ifølge internasjonale konvensjoner har rett til, ødelegger infrastruktur og feirer snikmord på et dusintalls forskere. Andre europeiske ledere – deriblant Socialdemokraternas Magdalena Andersson – bekrefter at Iran «ikke kan tillates å utvikle atomvåpen», til tross for at nettopp dette har vært hensikten med avtalene og forhandlingene som Israel og USA bokstavelig talt har sprengt. Donald Trump, som har blitt nominert til Nobels fredspris av atomvåpenmakten Pakistan, har initiert det som i sluttdeklarasjonen etter Nürnbergprosessen betegnes som «den største internasjonale forbrytelsen»: en angrepskrig. I dette tilfellet for å støtte en leder som etterforskes for folkemord.

Hoveddelen av den svenske nyhetsrapporteringen er helt i tråd med det implisitt rasistiske og post-folkerettslige narrativet. Den menneskelige lidelsen i Iran er, til forskjell fra det som rammer befolkningen i Israel, nesten helt usynlig. Og dette til tross for mange kontaktflater i Sverige. Som Shora Esmailian skrev i Sydsvenskan 16. juni: «Ikke en gang vår totale assimilering beskytter mot rasisme.»

Man vet ikke hva man skal si lenger, sier vi i munnen på hverandre.

For folk i Iran fortrenger bombene den organiske kampen for frihet og verdighet. «Verken den utenlandske angriperen eller den hjemlige undertrykkeren har rett til å tilrane seg folkets handlingskraft og vilje når det gjelder å bestemme deres skjebne», skrev medlemmer i det modige iranske forfatterforbundet 15. juni. USAs bomber gjør det ikke lettere.

Noen timer etter at jeg leste push-varslene om natten den 22. juni ringer jeg min mor. Hun prøver å få tak i familie og venner i Iran. Man vet ikke hva man skal si lenger, sier vi i munnen på hverandre. I den påfølgende stillheten kjenner vi på konturene av den der kvelende urettferdigheten.

Teksten ble først publisert i Dagens Nyheter. Oversatt av redaksjonen.