«Bruk bulldozer og kjør dritten ut i Middelhavet»

I Kara Tepe, flyktningeleiren på Lesvos, springer det små barn rundt overalt. Synet av de minner oss om storefri i skolegården på en stor norsk barneskole. Noen prøver å fiske ut en ball som har falt inn i dreneringsrøret i rennesteinen. En tenåring sykler rundt på en skranglete sykkel, mens tre små gutter leker med klinkekuler i grusen.

Han ene har en rød fotballtrøye og shorts fra Tine fotballskole.

Rundt forbi er også de voksne. En mor holder et halvt øye på 2-åringen, mens hun koster sand og grus ut fra «telt-huset» En ung mann sitter og stirrer tomt ut over havet han ganske nylig har krysset over. Andre står i kø for å hente dagens matrasjon. De vet de blir stående der i timevis og at maten kanskje også i dag er uspiselig når de får den etter timer i varmen. Mange er også engasjert i arbeidet i leiren, og står på som helter for å gjøre hverdagen lettere for de andre i «samme båt».

De hjelper hverandre, helt uten å dømme noen for hva de har flyktet fra.

De er også uvitende om svarene som i samme øyeblikk ramler inn på Facebookposten vår.

Dette er mennesker som deg og oss, med drømmer og tanker for livet til barna sine som løper rundt. De er blant annet fra Yemen, Iran, Syria, Afghanistan, Eritrea og Palestina. Drømmene de hadde for sine egne liv er nå knuste drømmer for noen, men for barna er det kanskje fortsatt håp om et liv der barn kan være barn. Et liv der man slipper å sove med øynene åpne og der man kan ta ned «guarden» mot ondskapen de har flyktet fra. Men ondskap kommer i mange former.

Vi i Dråpen i Havet poster en status på Facebook for å fortelle om den drastiske endringen vi har sett de siste par månedene. Det kommer nå langt flere flyktninger til Hellas enn tidligere, samtidig som det stadig blir færre organisasjoner som jobber der. Ved å jobbe inne i leirene har vi førstehåndskunnskap. Vi har jobbet i frontlinjen med mennesker på flukt til Hellas i 8 år.

Greske medier melder at det nå krysser så mange som 900 mennesker hver eneste dag over landegrensene i nord. Til øya Lesvos kommer det nå 100 nye mennesker på flukt daglig og antallet øker for hver uke som går. Det er merkbart i leiren at kapasiteten er sprengt. 160 mennesker stues inn i store varetelt der de gjerne må bo i flere uker før de i det hele tatt blir registrert inn i leiren. Også flere andre øyer nær Tyrkia merker en stor økning.

Vi i Dråpen i Havet ber om hjelp og bidrag for å kunne øke innsatsen vår da vi er en av få organisasjoner med tilgang til leirene.

“Hello”, “Yiasou”, roper barna!

“Hello, how are you?” roper vi tilbake

“Hello my friend”, gjentar de.

Kommentarene treffer som knivstikk rett i hjerterota.

De smiler og ler og kommuniserer tillitsfullt, mens de tilsynelatende aksepterer sin midlertidige og svært uverdige, tilværelse og oppvekstkår. De er heldigvis uvitende om det rekordhøye antallet barn som hittil i år har druknet i forsøket på å komme i trygghet. De er også uvitende om svarene som i samme øyeblikk ramler inn på Facebookposten vår:

“Bruk bulldozer og kjør dritten ut i Middelhavet” skriver Ole.

“Mye hjernevaska islamelskere her” skriver Torfinn.

“Mange fra Nigeria, lykkejegere” skriver Hermod.

Jeg ser bort på min kollega, vår ansatte og svært dyktige koordinator som selv kommer fra Nigeria. Lykkejeger? Jeg tenker vi er utrolig heldige som har fått en ekstremt dyktig, omsorgsfull og superhyggelig medarbeider. Vår lykke!

“Ser mange som reiser på ferie til Syria no og stortrives. Det er trygt i Syria nå. Krigen er over” skriver Kristian som videre kommenterer; “Afghanistan er også trygt nå. Taliban styrer landet og det er fred og rolig overalt.”

En liten jentegjeng på 11-12 år fniser og ler rett i nærheten mens de ser på en youtube-film på en mobil. I hjemlandet har de fleste jenter hverken tilgang på skole eller frihet.

“Hjelp dem tilbake til møkkalandet de kommer fra” skriver Ole og både Åke og Angela følger opp med lignende kommentarer.

“Hellas har ingen plikt til å fø på ulovlige innvandrere” skriver Kirstin, som videre påstår at de fleste er arbeidsføre menn som utnytter systemet. Vi forsøker å svare med faktabasert informasjon, at også 50% er kvinner og barn og at de arbeidsføre menn og kvinner vi møter aller helst ønsker å jobbe og forsørge seg selv.

Vi ser det jo også blant flere politiske ledere, både i inn- og utland, at respekten for mennesker gradvis forsvinner i måten vi omtaler de på.

“Voldtektsforbrytere, drapsmenn, brannstiftere, psykisk syke muslimer, hvem vil støtte dem, så naive og blåøyde, helt utrolig” skriver Hermod, og Kirstin sier seg enig i hans utsagn.

Kommentarene treffer som knivstikk rett i hjerterota. Vi kjenner med ett at vi skammer oss over å kalle oss norske, for det er våre egne landsmenn og kvinner som skriver dette. Mennesker som har vokst opp i trygge Norge, i velferdsstaten som tar vare på oss når det trengs.

Har vi rett og slett, gjennom alle godene som vi tar som en selvfølge, utviklet et samfunn helt uten evne til å føle empati og medfølelse med mennesker som kommer fra land med krig og konflikt?

Vi velger å tro de ikke er så mange, men derimot noen ganske få, svært lite opplyste mennesker med behov for å tøffe seg bak tastaturet. Likevel blir vi hver gang overrasket over hvor synlige de er og hvor kjapt de er på plass med sine giftige stikk.

Vi blir samtidig overasket over hvor tause mange er i møte med slike kommentarer. Tausheten gjør at vi frykter flere vil tro at dette er greit, og på den måten normalisere og akseptere skittkasting. Vi ser det jo også blant flere politiske ledere, både i inn- og utland, at respekten for mennesker gradvis forsvinner i måten vi omtaler de på.

Taushet kan i mange tilfeller være gull, men i møte med urett kan man ikke forbli stille.

«Nakkeskudd ved ankomst hadde vel løst problemet….» skrev Stein på et tidligere innlegg vi hadde, og han ble støttet av Jan Ove som skriver; «Send de tilbake i en båt som lekker. Eneste måten de lærer på».

Vi håper inderlig at Majeed og Narges og resten av våre medmennesker i leirene ikke leser kommentarfeltene og tenker at sånn er vi nordmenn. Videre håper vi at mange flere tør å bidra i kommentarfeltene med faktabaserte opplysninger, positive erfaringer og vise hjertevarme for våre medmennesker på flukt.

Taushet kan i mange tilfeller være gull, men i møte med urett kan man ikke forbli stille.