Civita angriper grunnpilarene i det norske arbeidslivet

Theodor Barndon Helland er lite imponert over min kritikk av notatet han har skrevet om forholdet mellom Ap og LO. Men jeg mener fortsatt at Helland bommer på kritikken mot Ap og LO.

 

Statskorporatisme

La oss starte med korporativismen. Helland gjentar sin frykt om at vi kan gå i en korporativ retning i Norge som følge av det tette forholdet mellom Ap og LO, og det faktum at Ap leder landets regjering.

Jeg skrev i min kritikk at Helland går langt over streken når han antyder at dagens regjering står for et politisk styresett som kan sammenlignes med en korporativ stat. Men det er riktig som Helland svarer at han ikke nevner «statskorporatisme». Derimot snakker han om korporativ stat, den korporative staten og statlig korporatisme.

Slik kan altså jeg og Helland fortsette å krangle i evigheter. For eksempel om pengestøtte.

I Store norske leksikon kan vi lese om de italienske fascistene som prøvde å innføre en slags korporativ statsform, og vi kan videre lese om Vidkun Quislings planer om en omorganisering av det norske politiske systemet i korporativ retning.

Det var ikke min intensjon å påstå at Helland mener vi går mot en slik form for statlig korporatisme. Som han selv redegjør godt for, er han opptatt av korporativ pluralisme. Samtidig roter han seg opp i et hjørne når han driver en slik ordlek om noe så alvorlig som dette. I tillegg klarer han svært dårlig å dokumentere den uheldige korporatismen som han bygger hele sitt notat på. Det blir mer synsing om noe han tror kommer til å skje.

 

Ap og LO

Helland gjentar at LO har formaliserte bånd til Arbeiderpartiet i form av representasjon i Arbeiderpartiets sentralstyre. Det finnes flere i Høyres Hovedstyre som har bakgrunn fra arbeidsgiversiden. Tilsvarende har mange fra Høyre og Venstre og Frp gått over fra tidligere regjeringsposter til arbeidsgiversiden.

Slik kan altså jeg og Helland fortsette å krangle i evigheter. For eksempel om pengestøtte. Der han igjen unnlater å nevne pengestøtten til Høyre, Frp og Venstre fra de mektigste og rikeste eierne i arbeidslivet. I tillegg synes jeg at Helland har lite å fare med når han argumentere for at LO deltar i Aps valgkamper. LO har et valgkamp-opplegg der man anbefaler medlemmene å stemme på de politiske partiene som har den beste arbeidslivspolitikken.

En logisk slutning av dette vil være at de korporative trekkene er blitt svakere over tid.

Men jeg skal heller utfordre han på hans hovedtese. Han mener at det tette forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet er en uheldig form for korporatisme. I et historisk perspektiv har det faglig-politiske samarbeidet mellom LO og Ap vært langt mer formalisert og dypere enn det vi ser i dag. Frem til 1975 var det et kollektivt medlemskap som innebar at LO-organiserte på en rekke arbeidsplasser samtidig var medlemmer av Arbeiderpartiet. Det var også lokale samarbeidskomiteer over hele landet, i tillegg til Den sentrale Samarbeidskomiteen.

Og den representasjonen i Aps sentralstyre som Helland kritiserer, var noe helt annet i gamle dager. Da hadde LO og Ap gjensidig styrerepresentasjon. To medlemmer av Arbeiderpartiets sentralstyre skulle sitte i LOs sekretariat, og to av LOs sekretariatsmedlemmer skulle være med i Arbeiderpartiets sentralstyre. Dessuten ble det åpnet for å holde fellesmøter mellom sentralstyre og sekretariat og for at fagforeningene selv kunne vedta å stå kollektivt tilsluttet Arbeiderpartiet.

Men Helland leser dette på en helt annen måte enn oss andre.

Dette viser at de formelle båndene mellom LO og Ap er langt mindre i dag enn det de har vært tidligere. En logisk slutning av dette vil være at de korporative trekkene er blitt svakere over tid. Ikke sterkere, slik Helland mener.

I en balansert analyse ville det å vise til slike utviklingstrekk, hevet nivået på notatet. Men den gjennomgående ensidige tilnærmingen i Hellands notat, gjør at det hele står til stryk. På den andre siden er dette knallbra skrevet som politisk propaganda fra høyresidens tenketank. De leverer i dette notatet det som deres rike onkler ber om.

 

Partene i arbeidslivet

Regjeringen skriver i Hurdalsplattformen at de vil sørge for at partene i arbeidslivet er representert i alle relevante regjeringsutvalg. Regjeringen vil altså gi alle parter, både arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden, representasjon i alle relevante utvalg.

Jeg vet ikke hvilken regjeringsplattform han har lest.

Men Helland leser dette på en helt annen måte enn oss andre. For han vil ha rett i sin hovedtese om at LO vil få enda større makt enn de de øvrige hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden. Og det er slik, og bare slik, han vil lese Hurdalsplattformen. Ham om det.

Hovedtesen blir også svært lite dokumentert. Han viser til et tidligere Civita-notat fra 2012 der de andre arbeidstakerorganisasjonene «mente» at de ble forfordelt under den forrige rødgrønne regjeringen. Hvis dette var tilfellet, skulle vi vel forvente at langt flere, og mer seriøse aktører og forskere, hadde dokumentert en slik forfordeling. Men det klarer ikke Helland å komme opp med.

 

Hurdalsplattformen løfter frem trepartssamarbeidet

Helland mener at dagens regjering går inn for å styrke fagforeningers rolle og politiske makt. Jeg vet ikke hvilken regjeringsplattform han har lest. For hvis man leser det som faktisk står i Hurdalsplattformen, så kan vi se at regjeringen har et langt bredere perspektiv. La meg vise til noen eksempler.

Det er altså trepartssamarbeidet regjeringen vil styrke.

Regjeringen vil fornye og forsterke trepartssamarbeidet og gi samarbeidet betydelig større samfunnsoppgaver og ansvar. Regjeringen vil også bidra til mer informasjon om fagforeningens rolle og trepartssamarbeidet, blant annet i skolen, i lederutdanningene, og på arbeidsplassene for arbeidere som kommer fra land med svake fagforeninger, innenfor områder som kompetanseutvikling, bærekraft og økt eksport.

Det er altså trepartssamarbeidet regjeringen vil styrke. Trepartssamarbeidet er også noe helt annet enn den korporatismen Helland er så opptatt av. Det er et samarbeid som står helt sentralt i den norske modellen. Og i dette samarbeidet spiller partene i arbeidslivet en viktig rolle i organiseringen av arbeidslivet gjennom kollektive avtaler/tariffavtaler.

Jeg skulle likt å vite om Civitas skribent er opptatt av å styrke trepartssamarbeidet og den norske modellen.

Det er både et topartssamarbeid mellom arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgivere og et trepartssamarbeid mellom myndighetene og hovedorganisasjoner på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. En slik dialog er sentral for å utveksle informasjon, forstå hverandres partsinteresser og for å utvikle en felles forståelse av samspillet mellom ulike elementer i organiseringen av det norske samfunnet.

Den forrige regjeringen anerkjente også den norske modellen og hyllet trepartssamarbeidet. Men de hadde en setning i sin regjeringserklæring om at «Regjeringen anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert.». Jeg hørte aldri Civita kritisere den setningen, og jeg skulle likt å vite om Civitas skribent er opptatt av å styrke trepartssamarbeidet og den norske modellen.

 

Frp ville stoppe den norske modellen

Helland har tidligere vært aktiv i Fremskrittspartiet. Det er et politisk parti der tidligere leder Siv Jensen på landsmøtet i 2013 gikk til frontalangrep på den norske modellen. Angrepet på modellen var en rød tråd i hennes tale og talen gikk rett hjem hos delegatene på landsmøtet.

Men Hellands lesning av Hurdalsplattformen gir grunn til bekymring.

I en pressekonferanse rett etterpå, spurte VG-journalist Lars Joakim Skarvøy om hun kunne definere «den norske modellen». Det klarte hun ikke særlig godt. Men hun gjentok hovedbudskapet om at «den norske modellen står i veien for fornuften og de gode løsningene. …rett og slett står i veien for det norske folk!».

Jeg vet ikke om Helland eller Civita har et ønske om å svekke den norske modellen og det organiserte arbeidsliv. Men Hellands lesning av Hurdalsplattformen gir grunn til bekymring. For det virker som om han gjør alt han kan for å undergrave troen på at vi må styrke den norske modellen. Dermed er det også et angrep på langt mer enn forhold mellom LO og Ap. Det er rett og slett et angrep på grunnpilarene i det norske arbeidslivet.