I løpet av ti år har Donald Trump og deler av det kristne USA beveget seg i retning av hverandre. Det har forandret både amerikansk politikk og kristen identitet.
Religion har historisk hatt en sterkere offentlig og politisk stilling i USA enn i den vestlige verden for øvrig, men i de senere årene har den fått en tydelig sterkere politisk posisjon. Trump fanger alles oppmerksomhet, men bak ham og MAGA finner vi en kulturell og religiøs bevegelse som bør forstås dypere.
Omtrent tre av ti amerikanere befinner seg i disse to gruppene.
Det religiøse kartet over USA ligner det politiske. I Mississippi, Oklahoma, Louisiana og Arkansas står kristennasjonalistiske forestillinger sterkt. I Massachusetts, Washington og Vermont står de langt svakere. Legger man dette kartet ved siden av valgkartet fra 2024, er sammenfallet slående. Public Religion Research Institute (PRRI) finner en sterk sammenheng mellom oppslutningen om kristen nasjonalisme og Donald Trumps stemmeandel. Ser man bare på hvite amerikanere, er sammenhengen nær perfekt.
Et religiøst MAGA
PRRI måler kristen nasjonalisme gjennom fem påstander om blant annet Guds hensikt med USA, forholdet mellom kristendom og amerikansk identitet og hvilken rolle kristendommen bør ha i samfunnslivet. På bakgrunn av svarene deler instituttet amerikanerne i fire grupper. Her kan de to mest positive gruppene samlet omtales som tilhengere og sympatisører av kristen nasjonalisme. Omtrent tre av ti amerikanere befinner seg i disse to gruppene.
Kristen nasjonalisme er en av de viktigste demarkasjonslinjene i amerikansk politikk.
Men gjennomsnittet skjuler enorme forskjeller. Blant hvite evangelikale protestanter gjelder det 65 prosent. Blant latinamerikanske protestanter 57 prosent. Og jo oftere amerikanerne går i kirken, desto tydeligere blir mønsteret: 51 prosent av dem som går til gudstjeneste minst ukentlig, tilhører de to kristennasjonalistiske gruppene, mot bare 18 prosent blant dem som sjelden eller aldri går. Sammenhengen finnes blant hvite, svarte og latinamerikanske amerikanere.
Kristen nasjonalisme kan ikke reduseres til en vag kulturell kristendom blant mennesker som ellers har liten forbindelse med religion. Den er sterkt representert blant aktivt troende. Ved presidentvalget i 2024 stemte 83 prosent av tilhengerne og sympatisørene av kristen nasjonalisme på Trump. Blant dem som var skeptiske til eller avviste ideologien, stemte nesten to tredeler på Kamala Harris.
Da Trump stilte som presidentkandidat i 2016, var han ingen selvfølgelig leder for USAs kristenkonservative.
Kristen nasjonalisme er en av de viktigste demarkasjonslinjene i amerikansk politikk.
Det ville være nærliggende å lese disse tallene som sluttpunktet på en lang og noenlunde jevn utvikling, der kristenkonservative amerikanere har beveget seg stadig lenger mot høyre og endte til slutt hos Trump. Men historien forteller en annen historie.
Vendepunktet i 2016
Da Trump stilte som presidentkandidat i 2016, var han ingen selvfølgelig leder for USAs kristenkonservative. Han var tre ganger gift, hadde en offentlig livsførsel som vanskelig lot seg forene med tradisjonell evangelikal seksualmoral, og viste begrenset kjennskap til kristen tro. Hans kunnskapsløse referanser til kristen tro ble latterliggjort. Under det republikanske primærvalget foretrakk mange aktive evangelikale Ted Cruz.
Trump leverte makt. De kristenkonservative miljøene leverte stemmer, organisasjoner og legitimitet.
Forskningen på selve 2016-valget ga oss noen interessante data. Sosiologen Samuel Stroope og hans kolleger undersøkte forholdet mellom kristen nasjonalisme, kirkegang og Trump-støtte. De fant at kristennasjonalistiske holdninger hadde en selvstendig sammenheng med Trump-støtte blant mennesker som ikke gikk regelmessig i kirken. Blant kirkegjengerne fant de ikke den samme statistisk signifikante sammenhengen når andre forhold var kontrollert for.
Det står i bemerkelsesverdig kontrast til dagens bilde, hvor de sterkeste kristennasjonalistiske holdningene nettopp finnes blant dem som går hyppigst i kirken. Undersøkelsene måler forskjellige ting og kan ikke legges direkte oppå hverandre. De dokumenterer derfor ikke alene at kirkene har forandret seg. Men forskjellen reiser et spørsmål: Hva skjedde mellom 2016 og 2024?
Vel, Trump kom til makten, og det ble snart klart at de to frontene kunne bruke hverandre. De møttes i et uhellig amalgam av religion og politikk.
En gjensidig handel
Trump forstod raskt betydningen av den religiøse høyresiden for hans oppslutning. Hans engasjement for segmentet var nytt og satte nye krav til taleskriverne. Han begynte å bruke et tydeligere kristent språk og knyttet kampen for Amerika til kampen for kristne verdier.
Alliansen ga resultater. Motytelsen kristenkonservative fikk gjennom høyesterett var avgjørende. Trump lovet dommere som kunne endre rettens ideologiske balanse, og som president fikk han utnevne tre. I 2022 opphevet Høyesterett den føderale retten til abort som hadde vært etablert gjennom Roe v. Wade. For en bevegelse som hadde kjempet mot abort i flere tiår, var dette en historisk seier.
Det samme mønsteret kunne sees på andre områder: religionsfrihet, reguleringer knyttet til prevensjon, transpolitikk og Trumps forsøk på å svekke den såkalte Johnson Amendment, som begrenser skattefritatte religiøse organisasjoners partipolitiske virksomhet.
Trump leverte makt. De kristenkonservative miljøene leverte stemmer, organisasjoner og legitimitet.
En moralsk utfordring
Alliansen hadde et åpenbart moralsk problem. Hvordan kunne miljøer som i flere tiår hadde understreket den politiske lederens personlige moral, gjøre Trump til sin kandidat?
Trump ble bl.a. sammenlignet med den persiske kong Kyros i Det gamle testamentet.
Det lå stor kraft i hvordan Trump provoserte deres felles motstandere blant demokrater og uavhengige. Jo lenger til høyre man så, desto sterkere ble beskrivelsene av venstresiden som demonisk; Trump gjorde Guds arbeid, og dessuten er vi alle syndere. Målet helliget midlet.
Trump ble bl.a. sammenlignet med den persiske kong Kyros i Det gamle testamentet. Kyros tilba ikke Israels Gud, men ble likevel brukt som redskap for Guds hensikt. Dermed behøvde Trump heller ikke være noen eksemplarisk kristen. Hans moralske svakheter kunne anerkjennes samtidig som hans politiske rolle ble oppfattet som guddommelig bestemt.
Dette var mer enn en beleilig teologisk bortforklaring. Det endret selve spørsmålet som ble stilt om Trump. Det avgjørende var ikke lenger først og fremst hvem han var, men hva Gud kunne bruke ham til. Organisasjonen Christians Against Christian Nationalism har beskrevet sammenblandingen av religiøs og politisk autoritet som avgudsdyrkelse.
Politikken forandrer religionen
Pew Research Center fulgte de samme amerikanerne gjennom Trump-perioden. Blant hvite amerikanere som ikke identifiserte seg som evangelikale i 2016, men som hadde et varmt forhold til Trump, begynte 16 prosent å omtale seg som evangelikale eller «born again» innen 2020. Blant dem som gjennomgående hadde et kjølig eller nøytralt forhold til Trump, skjedde det samme med bare én prosent.
Mennesker som identifiserer seg med MAGA, kan trekkes nærmere en politisert evangelikal identitet.
I hele gruppen Pew fulgte, økte andelen hvite som identifiserte seg som evangelikale fra 25 til 29 prosent. Seks prosent tok til seg betegnelsen i perioden, mens to prosent forlot den. Pew understreker at undersøkelsen ikke kan avgjøre hvor mye dette skyldtes dyp religiøs omvendelse, skiftende selvforståelse eller endret bruk av selve betegnelsen. Men sammenhengen med holdningen til Trump var sterk.
Religionssosiologen Ruth Braunstein beskriver en bredere restrukturering av amerikansk religion og politikk. Det siste tiåret har hvite evangelikale i stor grad sluttet opp om MAGA og kristennasjonalistiske forestillinger, samtidig som andre evangelikale har organisert motstand. Konflikten går ifølge Braunstein stadig mindre mellom liberale og konservative kristne i tradisjonell forstand. Den går også mellom forestillingen om et kristent politisk herredømme (autokrati) og forsvaret for et pluralistisk demokrati.
Fire år etter valgnederlaget var forestillingen om Trump som del av en guddommelig plan blitt målbar.
Mennesker som identifiserer seg med MAGA, kan trekkes nærmere en politisert evangelikal identitet. Samtidig kan mennesker som opplever denne politiseringen som fremmed, distansere seg fra miljøene, og i noen tilfeller også fra religionen selv. Over tid kan kristne miljøer bli mer politisk ensrettede og homogene, selv om ikke alle som er med nødvendigvis har gjennomgått den samme personlige radikaliseringen.
Det er viktig å merke seg at USA som helhet ikke har blitt mer kristennasjonalistisk. Nyere undersøkelser viser snarere en bemerkelsesverdig stabilitet. Omkring tre av ti amerikanere har de siste årene befunnet seg i de to mest kristennasjonalistiske gruppene. Det som har skjedd, er mer en samling og forsterkning av de gruppene som allerede finnes.
Fra allianse til trosfortelling
Valgnederlaget i 2020 gjorde denne forbindelsen synligere. Under mobiliseringen som endte med stormingen av Kongressen 6. januar 2021, opptrådte kristne symboler og kristennasjonalistiske forestillinger side om side med MAGA-symbolikken. Kampen mot valgresultatet kunne dermed gis en religiøs betydning: Striden handlet ikke bare om hvilken kandidat som hadde vunnet et valg, men for enkelte også om hvilken moralsk og religiøs orden som skulle styre Amerika.
Fire år etter valgnederlaget var forestillingen om Trump som del av en guddommelig plan blitt målbar.
Demokratiet forutsetter dessuten at man kan tape.
Etter valget i 2024 spurte PRRI amerikanerne om de mente at Gud hadde bestemt at Trump skulle vinne. Blant de mest overbeviste kristennasjonalistene svarte 67 prosent ja. Blant sympatisørene svarte 48 prosent det samme. Blant dem som avviste kristen nasjonalisme, var tallet fire prosent. Hele 60 prosent av hvite evangelikale velgere mente seieren var guddommelig bestemt.
Utviklingen kan beskrives som en selvforsterkende tilbakekoblingssløyfe. Kristne forestillinger legitimerer Trump. Trump leverer politiske seire. Seirene blir igjen fortolket som bekreftelse på at Trump er redskap for en større hensikt. Den religiøse fortellingen og den politiske bevegelsen bekrefter hverandre.
En politisk bevegelse som er knyttet til skiftende interesser og enkeltsaker, kan miste kraft når den taper valg eller ikke leverer resultater. En politisk identitet som samtidig inngår i forestillingen om hvem man er, hvilket land man tilhører og hvilken moralsk orden Gud har bestemt, har et annet feste.
Politisk uenighet blir moralsk kamp
Politisk diskurs forutsetter normalt en forestilling om at motparten kan ta feil og likevel være legitim. Demokratiet forutsetter dessuten at man kan tape. Makten skal kunne overlates til mennesker man er grunnleggende uenig med. Den terskelen blir vanskeligere å opprettholde dersom den politiske kampen oppfattes som en kamp mellom en gudgitt samfunnsorden og kreftene som truer den.
Trump skapte ikke den amerikanske kristne høyresiden.
I PRRIs undersøkelse mente 38 prosent av de mest overbeviste kristennasjonalistene at sanne amerikanske patrioter kan bli nødt til å bruke vold for å redde landet. Blant sympatisørene mente 28 prosent det samme. Blant dem som avviste kristen nasjonalisme, var tallet syv prosent.
Religion forklarer naturligvis ikke alene forgiftningen av det amerikanske politiske klimaet. Økonomiske forskjeller, rase, utdanning, geografi, sosiale medier, endringer i medielandskapet og selve partisystemet inngår i bildet. Men religion kan tilføre konflikten noe disse faktorene alene ikke gir: sakralisering.
Når politikken blir religiøs, blir kompromiss vanskeligere, og i mange tilfeller umulig. Motstandere blir mer enn konkurrenter. Tap blir mer enn nederlag. Politikere blir mer enn politikere. For å forstå de sterke følelsene som forstenes i MAGA-bevegelsen må dette forholdet med i ligningen.
Etter Trump
Kartet viser hvor kristen nasjonalisme står sterkt og hvor Trump fikk stor oppslutning. Men i en annen forstand viser kartet noe som er viktigere enn Trump. Det viser en kulturell geografi som eksisterte før ham, og som sannsynligvis vil eksistere etter ham. Trump skapte ikke den amerikanske kristne høyresiden. Han skapte heller ikke forestillingen om USA som en kristen nasjon. Mye av materialet han har brukt retorisk, er langt eldre enn MAGA.
De kristennasjonalistiske miljøene fant en leder som kunne gi dem makt. Trump fant et religiøst miljø som kunne gi ham organisasjonskraft og en fortelling om Amerika som gikk langt utover et vanlig partiprogram.
Underveis ble grensene mellom religiøs, politisk og kulturell identitet mindre tydelige. MAGA ble religiøst forankret, mens deler av amerikansk kristendom ble sterkere MAGA-preget. Det bidrar til forklaringen på hvorfor bevegelsen har vist en slik slitestyrke gjennom skandaler, valgnederlag, rettssaker og politiske kriser.
Mye vil kunne skje i USA når Trump forsvinner ut av politikken. Den religiøst-politiske kulturen som har vokst frem rundt ham, trenger ikke gjøre det. Den kan bli en varig arv.
Kommentarer