De som kom løpende

Ti år er gått siden båtene landet på Lesvos. På sensommeren og høsten 2015 ankom over 500 000 mennesker øya – en øy med 85 000 fastboende – i gummibåter fra Tyrkia. Lesvos’ beliggenhet, bare 10-13 kilometer fra den tyrkiske kysten, gjorde den til det viktigste ankomststedet under det som senere ble kalt «den europeiske flyktningkrisen». På det mest intense kom det over hundre båter – om lag 6 500 mennesker – om dagen.

De første som reagerte var øyas egne innbyggere. Fiskere, pensjonister, kaféeiere – de løp til strendene med tepper, mat og klær. Samtidig begynte folk å reise fra hele Europa. Turister la om ferieruten, studenter kjøpte enveisbillett, pensjonister pakket bagasjen. Noen ble kalt «engler», andre «turister». Felles for dem var at ingen hadde kalt dem ut. De kom fordi de så et behov.

De tilreisende frivillige kommer ofte litt senere.

Jeg var en av dem. Jeg reiste ned med planer om å være noen få dager. Da jeg forstod at vi faktisk bidro til å redde liv sa jeg opp jobben min og ga fra meg veldedige og politiske verv hjemme i Norge. Planen var å bli i noen dager. Det ble fire måneder. Først kom jeg som en aktivist som ikke ville la meg koordinere. Kort tid etter sto jeg selv med ansvaret for å koordinere totalt over 700 uorganiserte frivillige (eller, spontanfrivillige) – for Dråpen i Havet som var i ferd med å etablere seg, og for Northern Lights Aid som jeg senere var med på å grunnlegge. Jeg koordinerte også mange frivillige som ikke ønsket å knytte seg til noen organisasjon i det hele tatt.

Det jeg så på Lesvos var dramatisk annerledes enn det jeg hadde forestilt meg om «bistand» før jeg dro. Øya manglet i praksis et aktivt nærvær av internasjonale organisasjoner i ni måneder. Den greske kystvakten var overbelastet, politiet mistenksomme, EU lammet av forhandlinger. I ni måneder var det sivilsamfunnet – de lokale og de tilreisende frivillige – som bar hovedansvaret for hjelpen på bakken.

Mange av dem jeg snakke med i på Lesvos delte min oppfattelse av «bistand» som fenomen. For å sitere en av mine forskningsdeltagere som kom til Lesvos rett etter å ha fullført en bachelorgrad i utviklingsstudier – ‘Bistandsorganisasjoner lever ikke opp til sin egen moralske standard’. Jeg ble interessert i å forstå hvordan de på utsiden av det offisielle systemet opplevde og følte seg behandlet av dem på innsiden av det offisielle systemet. Denne erfaringen ble frøet til ti år med forskning på spontanfrivillighet.

 

To grupper – samme mønster

Vi ser et tydelig mønster. Når kriser rammer, dukker to typer spontanfrivillige opp.
De lokale spontanfrivillige er alltid først. De har traktoren, båten og lokalkunnskapen. Under brannen i Lærdal i 2014 stilte bønder med gjødselsvogner for å hjelpe å slukke storbrannen. På Utøya i 2011 var det naboer i motorbåter som hentet ungdommer opp av vannet. Under jordskjelvet i Marokko i 2023 gravde lokalbefolkningen frem naboer med bare hender før internasjonale styrker i det hele tatt var på plass.

Politi, brannvesen og hjelpeapparat er tradisjonelt trent til å se spontanfrivillighet som et problem.

De tilreisende spontanfrivillige kommer ofte litt senere. På Lesvos i 2015 var de fra Oslo, Hamburg og New York. De kunne mobilisere ressurser raskt: telt, medisinsk utstyr, kompetanse og ikke minst global oppmerksomhet. De var ubyråkratiske og handlekraftige. Vi fikk ting gjort. Men de ble også møtt med skepsis og fikk merkelapper som «frivillighetsturister».

Begge grupper er avgjørende. Begge skaper også friksjon i møte med systemet.

 

Systemets blinde flekk

Politi, brannvesen og hjelpeapparat er tradisjonelt trent til å se spontanfrivillighet som et problem. «Dette er ikke deres ansvar», heter det. På Lesvos ble frivillige ofte tilsidesatt og ignorert av bistandsorganisasjoner. Det lokale politiet vekslet mellom å spise lunsj med noen frivillige mens de trakasserte andre. I Norge ble folk jaget bort under brannen i Lærdal. Resultatet er det samme. Kapasitet forblir ubrukt – eller blir brukt tilfeldig og usikkert.

I forskningen min de siste ti årene har jeg dokumentert hvordan denne blinde flekken gjentar seg. Spontanfrivillige er ikke et randfenomen, men en grunnleggende del av krisehåndteringen. Likevel planlegges beredskap som om de ikke finnes. Først når de står der – på stranda, i veikanten, ved grensen – stilles spørsmålet: «Hva gjør vi med dem?» Da er mye av potensialet allerede tapt.

Skal de bli en ressurs og ikke behandles som randfenomen, må organisasjoner, kommuner og politidistrikt bygge bro i forkant.

I Norge forsøker Totalberedskapsmeldingen (Meld. St. 9 2024-2025) å gi organisert frivilligheten et tydelig spor. Frivillige løftes fram som uunnværlige. Samtidig legges det opp til organiserte rammer. Regjeringen vil ha en enhetlig rådsstruktur fra nasjonalt til lokalt nivå, der frivilligheten og næringslivet sitter ved bordet. Alle kommuner skal ha eller være tilknyttet et kommunalt beredskapsråd. Det kommer et nasjonalt øvingsrammeverk slik at flere øver sammen. Tilskuddene trappes opp for frivillige i redningstjenesten – inntil 100 mill. kroner over åtte år, med 6 mill. i 2025. Frivillige i redningstjenesten får også Nødnett-tilgang med dekkede utgifter. Med andre ord: Det blir enklere å bruke frivillige, så lenge de er organiserte. Det er viktig å navne at dette er en stortingsmelding og er ennå ikke vedtatt.

Samtidig sier meldingen ingenting om egne ordninger for spontanfrivillige – de som alltid vil dukke opp først med traktor, båt, tepper eller bare to hender. Det mangler fremdeles et spor. Skal de bli en ressurs og ikke behandles som randfenomen, må organisasjoner, kommuner og politidistrikt bygge bro i forkant. Derfor grunnla jeg VolunBridge – for å bygge bro mellom de spontane hjelperne og det offisielle hjelpeapparatet.

 

Tre utfordringer

Når systemet ikke møter frivillige på en systematisk måte, oppstår de samme problemene:

– Sikkerhet. Frivillige kan sette seg selv og andre i fare uten rammer og veiledning.
– Effektivitet. Ressurser går til spille når ingen vet hvordan de skal tas imot.
– Oppfølging. Mange står igjen alene med sterke inntrykk og lite støtte.

Dette gjelder både for bonden som graver i branntomta – og for studenten som reiser til Lesvos med ryggsekk og enveisbillett.

 

Hva kan gjøres?

I Norge kan vi begynne å ta høyde for spontanfrivillige i planverket. Opprett et fast mottakspunkt med registrering, kort sikkerhetsbrief og enkle avtaler om ansvar og forsikring håndtert av innsatsleder eller kommune. Pek ut én kontakt i innsatsledelsen som kobler dem til organisasjoner og gir konkrete, trygge oppgaver (for eksempel logistikk, evakuering, eller støttefunksjoner). Avslutt alltid med avmelding, kort debrief og info om videre oppfølging. Det er små grep – men de avgjør om ryggmargsrefleksen i et lokalsamfunn blir en forsterkning av beredskapen, eller en flaskehals.

Å se frivillige som en ressurs handler ikke bare om effektivitet. Det handler om samfunnsbilde.

Internasjonalt bør vi erkjenne at tilreisende frivillighet er blitt en del av krisehåndteringens landskap. De samme flyene og bussene som bringer folk til Hellas eller Ukraina, kan også brukes til å organisere frivillige. I stedet for å stemple dem som turister, kan vi gi dem enkle strukturer: opplæring, informasjonskanaler, psykososial oppfølging i etterkant.

Felles er at vi må begynne å anerkjenne spontanfrivillige. De kommer til å være der. Om de blir en ressurs eller en byrde er primært avhengig av hvordan systemet møter dem.

 

Mer enn beredskap

Å se frivillige som en ressurs handler ikke bare om effektivitet. Det handler om samfunnsbilde. Når naboen løper mot brannen eller turisten gir fra seg sin eneste jakke, er det mer enn praktisk hjelp. Det er et øyeblikk av tillit. Et tegn på at vi fortsatt er forbundet på tvers av grenser og systemer.

Neste krise i Norge eller internasjonalt vil ikke vente på at vi får skrevet nye planer. De vil møte oss uforberedt. Da vil både de lokale og de tilreisende stå der. Spørsmålet er ikke om de dukker opp – men om vi velger å bruke dem, eller fortsetter å planlegge som de ikke finnes.