Den plagsomme årvåkenheten

For 92 år siden – i 1931 – hoppet ni tenåringsgutter på et godstog i retning Alabama i USA for å søke arbeid. Et sted på veien ble den ene av guttene utsatt for rasistisk vold av en hvit mann. Det brøt ut slåsskamp mellom de hvite mennene og de svarte guttene i vognen. De hvite mennene som til slutt ble tvunget ut av toget, samlet en sint mobb som møtte guttene idet toget var kommet frem til endestasjonen. To unge hvite kvinner som var på samme tog, hevdet at tenåringsguttene hadde voldtatt dem.

«Stay woke» dreier seg altså om at man som svart måtte være årvåken overfor forskjellsbehandling og rasisme.

Guttene ble innhentet av politiet, funnet skyldige i rettsaken som fulgte, og dømt til døden av en helhvit jury. Hendelsen skapte stort engasjement blant både svarte og hvite rettighetsforkjempere. Ikke engang etter at en av kvinnene innrømmet at voldtektsanklagene var basert på løgn, ble guttene frifunnet. For mange avdekket dette den urettferdige behandlingen svarte ble utsatt for i rettssystemet, og saken regnes som en av flere forløpere til borgerrettighetsbevegelsen i USA.

 

Stay woke

Den anerkjente folkesangeren Huddie «Lead Belly» Ledbetter besøkte guttene i fengsel og uttrykte støtte til dem i en sang, «Scottsboro Boys». Lead Belly kom også med en appell til andre svarte i sørstatene på slutten av sangen, som ble spilt inn i 1938: «Jeg anbefaler alle å være litt forsiktige når de går rundt der – best å stay woke, holde øynene åpne.» Slik kom det mye brukte begrepet i dagens samfunnsdebatt til. «Stay woke» dreier seg altså om at man som svart måtte være årvåken overfor forskjellsbehandling og rasisme.

I pamfletten Woke – kulturkrig, kansellering og identitetspolitikk, skriver jeg om The Scottsboro Boys og utviklingen i tiårene som fulgte. Nå dukket nemlig versjoner av uttrykket «stay woke» opp i den amerikanske offentligheten – blant annet under en streik mot ulik lønn for svarte og hvite gruvearbeidere. «Woke» ble også nevnt i et essay publisert i The New York Times i 1962 skrevet av romanforfatteren William Melvin Kelley om svart folkespråk. «Stay woke» ble brukt som kodespråk og slang blant svarte i USA i flere tiår. Men på slutten av 2010-tallet skjedde det noe: Slagordet fant veien inn i den brede offentligheten. Gjennom sosiale medier som Twitter (nå X) ble det brukt og kjent utenfor sammenhengen det oppsto i. «Stay woke» ble brukt i massive protester mot politivold, støttet av både svarte og hvite amerikanere.

 

Omdefinert og avpolitisert

I 2016 gikk Twitter-grunnlegger Jack Dorsey opp på scenen under en konferanse iført en T-skjorte med teksten #Staywoke. Da Dorsey fikk spørsmål om budskapet, svarte han litt motvillig: «Min tolkning av hva det betyr, og det har utviklet seg litt over tid, er egentlig å være bevisst, og å fortsette å være bevisst. Det dreier seg også om å være spørrende og ha øynene åpne for hva som skjer i verden.»

Et begrep med en spesifikk betydning – nemlig et slagord brukt i et rettferdig opprør mot rasistisk vold – ble noe mer generelt og tolkbart.

Dette var et vagt og lite radikalt svar, trolig for å beskytte Twitters nøytralitet og unngå beskyldninger om at han og selskapet støttet Black Lives Matter, som allerede var en omstridt bevegelse, blant annet fordi noen få av demonstrasjonene eskalerte til å bli voldelige opptøyer. I tillegg var mange misfornøyd med at Black Lives Matter insinuerte at majoriteten i USA ikke mente at svarte var like mye verdt som hvite. For noen ble slagordet tolket som at svarte liv var mer verdt. Slik bidro Twitter-grunnlegger Jack Dorsey til å omdefinere og avpolitiserte woke. Et begrep med en spesifikk betydning – nemlig et slagord brukt i et rettferdig opprør mot rasistisk vold – ble noe mer generelt og tolkbart. Etter hvert ble woke et begrep som kunne relateres til hele den progressive venstresidens interesse og engasjement for en rekke saker, slik som sosial rettferdighet, miljø og kvinners rettigheter.

Når motstandere av woke (også kalt antiwoke) bruker begrepet i dag, fungerer det som en sekkebetegnelse, og omfatter alt fra politisk korrekthet, feminisme, antirasisme, klimaaktivisme, bruk av kanselleringskultur med mer. Budskapet er likevel tydelig: Noen (som er woke) prøver å innskrenke ytringsfriheten din, indoktrinere barna dine, ta fra deg heltene dine, utfordre moralen og ta fra deg stoltheten du har over landet ditt og historien din. Dette budskapet forener folk som har høyst forskjellige politiske standpunkt, verdier og mål. Det er snakk om alt fra ytringsfrihetsliberalister og konservative stemmer til autoritære og reaksjonære krefter på ytre høyre fløy.

Gjennom å gjøre woke uløselig knyttet til kanselleringspraksiser som uthenging, stempling, boikott, scenenekt og sensur, har anti-woke klart å fremstille legitime og viktige kamper som farlige og autoritære.

Woke som fiendebilde klarer dermed å nå inn til både liberalere som synes at antirasisme har blitt litt mer plagsomt enn rasisme, og rasister som synes det har blitt altfor mange brune folk i Europa – for å sette det på spissen. All motstand mot woke er ikke den samme, og viktigere: Ikke all motstand er like farlig. Men for folk som definerer seg som liberale og anti-woke, gjelder det likevel å være oppmerksom på hvorvidt man er med på å åpne dører for folk man egentlig ikke ønsker inn i varmen.

 

Det er ikke lov å tulle lenger

De siste tiårene har ord og begreper som snillisme, meningspoliti, moralposør, politisk korrekt, godhetstyrann og krenkehysteri blitt diskutert i offentligheten. «Det er ikke lov til å si noe lenger, tulle med noe lenger – folk som definerer seg som woke, er lettkrenkede og begrenser ytringsfriheten». Slik lyder kritikken fra anti-woke. Men hvorfor ikke bare bruke allerede etablerte ord og begreper – som for eksempel oversensitivitet eller krenkehysteri – hvis man vil kritisere folk for å være for sensitive i dagens samfunn? Antagelig fordi woke spiller opp til en frykt for det ukjente og «nye». I USA så folk på høyresiden at politisk korrekthet som fiendebilde ikke var nok – det hadde de jo snakket om i 40 år allerede. Woke, som allerede var marginalt kjent gjennom Black Lives Matter, ble introdusert som den nye fienden. Gjennom å gjøre woke uløselig knyttet til kanselleringspraksiser som uthenging, stempling, boikott, scenenekt og sensur, har anti-woke klart å fremstille legitime og viktige kamper som farlige og autoritære.

Kan det hende at vi alle er litt woke – eller oversensitive – når det kommer til temaer vi er ekstra engasjert i

Med kritikken av woke har man skapt et bilde av at urimelig kansellering og overdreven årvåkenhet utelukkende skjer blant antirasistene, feministene og den skeive bevegelsen. Men bruk av sanksjoner som uthenging og stempling av meningsmotstandere, forekommer i alle ideologiske og kulturelle strømninger – ikke minst blant dem som regner seg som konservative og antiwoke. Høyre-politiker Simen Sandelien gikk hardt ut mot Human-Etisk Forbund etter å ha vært vitne til at sangen «Imagine» av John Lennon ble brukt i datterens konfirmasjon. Sandelien skrev på sin private Facebook-side at sangen har et kommunistisk budskap og gir utrykk for en venstreorientert utopi som er «direkte farlig som tankevirus». Sandelien er en av dem som tidligere har kritisert woke. I september i år krevde Cecilie Lyngby, bystyremedlem i Oslo for Folkets Parti, at boken La skogen leve av Nora Dåsnes skulle tas ut av skolen fordi hovedpersonen sparker til en fossilbil. Hovedpersonen er frustrert over hvordan de voksne håndterer klimaet.

 

Er vi alle oversensitive?

Kan det hende at vi alle er litt woke – eller oversensitive – når det kommer til temaer vi er ekstra engasjert i? Den voldsomme motstanden mot woke når det handler om antirasisme eller kamp for annen sosial rettferdighet, som skeives rettigheter, synes jeg mest av alt vitner om avvisning av enkelte rettighetskamper – mer enn et prinsipielt standpunkt mot kansellering eller oversensitivitet generelt.

 

Woke – kulturkrig, kansellering og identitetspolitikk er utgitt av Res Publica, som er del av samme selskap som Agenda Magasin.