Det er mye arbeid i samarbeid

«Hvorfor i alle dager foreslår de dette? Jeg skjønner ikke hva de tenker på.» Det er en frase som ble gjentatt mange ganger gjennom åtte år med rødgrønt byråd og budsjettsamarbeid med Rødt i Oslo.

Det er få ting om virker så samlende internt i et parti som frustrasjon over andre partier. Men tross alle frustrasjonene og manglende forståelse: Vi fikk det til å fungere. Partiene lærte hverandre å kjenne, vi bygget relasjoner og allianser. Og selv om vi fortsatt gikk hverandre på nervene, så fikk vi bygget Oslo om til en bedre by.

Kan det rødgrønne samarbeidet på Stortinget ha noe å lære av erfaringen fra Oslo? Det tror jeg.

Forhandlinger

I Oslo i 2015 fikk Ap, SV, MDG og Rødt flertall i bystyret. Sentrum/venstre hadde flertall for første gang på over 18 år. SV gikk i byråd med Ap og MDG, mens vi forhandlet budsjett i bystyret med Rødt og samarbeidet tett i åtte år.

Jeg var med på å forhandle frem begge byrådsplattformene og var enten gruppeleder eller byråd for SV gjennom alle åtte år. Jeg fikk erfare at det kan være krevende å finne sammen med fire partier, og jeg har ingen illusjoner nå om at budsjettforhandlinger med fem partier på rødgrønn side på Stortinget blir plankekjøring. Men hva må til for å få det til?

Å forstå hverandre

Jeg mener at nøkkelen til godt samarbeid ligger i to sentrale ting.

For det første er det viktig å gripe fatt i problemet med partier som ikke forstår hverandre. Min erfaring er at når jeg forstår hva det er som er viktigst for de jeg skal samarbeide med og hvorfor de mener det de mener, da er det lettere å knekke koden for å finne sammen.

For det andre må det største partiet være det rauseste partiet. Samarbeidet kollapser raskt hvis det viktigste for Ap blir å holde igjen på gjennomslag for andre. Hvis samarbeidet skal vare må alle få gjennomslag som merkes og som skaper begeistring hos folk og i partiene.

En dynamikk

Partier har ulik kultur, både for hva slags språk vi bruker, hvordan beslutninger fattes, hvilke saker som er viktigst og hvem som utgjør baklandet. For å få samarbeidet på rødgrønn side til å fungere må alle jobbe med seg selv for å forstå de andre, og ikke minst kan personlige relasjoner bli avgjørende. Det blir for lett å peke på enkeltpartier som den største utfordringen, men dynamikken mellom partiene blir avgjørende.

Tydelige forventninger

I mange år har SV vært partiet som har manet til samarbeid. Mens de andre partiene på rødgrønn side har aktivt lukket dører for hverandre. Sp ville ikke ha med SV i regjering. MDG har ikke tidligere villet peke utvetydig på en statsminister fra Ap. Verken MDG eller Rødt har noen gang vært del av et budsjettflertall på Stortinget, og Ap har gjentatt at de ikke ønsker forpliktende samarbeid med de to. Men nå har dette endret seg. Nå er det ikke bare SV som åpner for samarbeid. MDG og Rødt er tydelige på at de ønsker det, og Støre sitter som statsminister vel vitende om at velgerne som sikret ham gjenvalg har en tydelig forventning om et rødgrønt budsjettforlik.

Samling, eller ikke?

Hvordan Ap inntar rollen sin som det største partiet og regjeringspartiet blir avgjørende. Jobber de for å samle laget eller blir dynamikken slik at de fire andre partiene må kjempe om Aps gunst?

Tonje Brenna er nå parlamentarisk leder i AP. Hun ledet fylkesrådet i Viken som besto av Ap, Sp, MDG og SV, men det kollapset etter to år da SV og MDG forlot samarbeidet på grunn av stor uenighet om motorveiutvidelsen på E18 i Vestkorridoren. Den mest verdifulle erfaring man kan ha i et samarbeid er kanskje nettopp dette: At det er verdifullt og at det faktisk kan ryke.

Hvis budsjettforlik skal være mulig må uansett alle partiene få nok igjen for å være med og helst bidra med politikk som gir samarbeidet farge og retning.

Ikke bare krydder

Da høres det for meg ut som en veldig dårlig ide med brede forlik om skatt som har som formål å løfte viktig politikk for omfordeling og miljø ut av budsjettforhandlingene. Det samme gjelder om det blir vanskelig i et budsjettforlik å inngå avtaler om saker regjeringen skal følge opp som ikke bare berører tallforslagene i budsjettet. Hvis landet faktisk skal oppleve trygg styring med et stabilt rødgrønt flertall for budsjettene de neste fire årene, så må alle få viktige gjennomslag som betyr en forskjell for folk og miljø. Alle de rødgrønne partiene må være med å komme med solide bidrag til den nasjonale strategien, ikke bare få krydre Arbeiderpartiets politikk litt.

Vi fikk store framskritt på klimakutt

 

Da SV var flertallspartner i Stortinget for Ap og Sp perioden som vi nå har bak oss var det nettopp fordi vi fikk slike store, strategiske gjennomslag at samarbeidet fungerte. Men de gjennombruddene kom alltid på bekostning av vanskelige forhandlinger og en følelse av at regjeringen var bremseklossen, heller enn en likeverdig samarbeidspartner. På tross av det fikk vi til store ting. Vi fikk gjort SFO gratis og begynt på en tannhelsereform. Vi fikk store framskritt på klimakutt, begynte nedtrappingen av norsk oljeleting og stoppet gruvedrift på havbunnen. Vi begynte på den grønne omstillingen og fikk gjort store grep for økonomisk omfordeling.

Lær av Raymond Johansen

I Oslo er erfaringene tilsvarende: Vi fikk til store, strategiske endringer i hva Oslo er og skal være. Vi gjennomførte SVs SFO/AKS-reform i Oslo først. Sammen med MDG fikk vi gjort enorme løft for kollektivtrafikk, sykkel og klimakutt. Vi fikk til store grep for fordeling gjennom en eiendomsskatt som ga mulighet til styrket velferd i bydelene og flere folk på jobb i barnehager, skoler og eldreomsorg.

Grunnen til at vi fikk så mye til over de åtte årene, at vi grunnleggende endret den politiske retningen for byen, var et samarbeid som ble nært og godt. Vi ble kjent med hverandre.

Vi lærte å respektere og kjenne hverandres politiske prioriteringer.

Hvis Brenna og Støre skal få til de neste fire årene så tror jeg at de med fordel kan se til hvordan det rødgrønne samarbeidet gikk i Oslo. Jeg har fortsatt til gode å se Raymond Johansens tilnærming til rødgrønt samarbeid fra Statsministerens kontor eller Youngstorget.