Det er som om vi har godtatt at kvinnekampen skal tas på fritida

Nei. Det som gjør meg sint er det at jeg er redd for at etter at nyhetsverdien har lagt seg vil disse tallene bli hengende i løse lufta.

For det er sånn at kvinner i Norge, som er halve befolkninga vår, faktisk ikke har en egen organisasjon som kan mobilisere ut mot media og koordinere politisk press der det trengs og når det trengs. Når Dagsnytt18 skal ha en representant for kvinnebevegelsen så ringer de kanskje en overarbeida tobarnsmor som sitter frivillig i et eller annet arbeidsutvalg. Ofte må de takke nei, ofte takker de nei uansett, for om de takker ja så veit de at de ofte – i de påfølgende dager – må bruke timesvis på å svare i sosiale medier på vegne av en hel bevegelse.

Så når rapporter som dette kommer ut blir de, hvis vi har flaks, plukket opp av en ildsjel av en journalist. Hvis vi har flaks så føler de frivillige på et overskudd den uka. Eller om vi har uflaks blir det bare hengende i løse luften. Veldig sjeldent blir presset holdt lenge nok til å få satt det høyt på en agenda.

Det handler ikke bare om helse, eller juridiske rettigheter eller arbeidsliv og økonomisk selvstendighet, det handler om alle disse tingene samtidig.

Om vi skal få gjort noe med disse tallene må vi forstå hvordan dette henger sammen flere områder av en kvinnes liv. Det handler ikke bare om helse, eller juridiske rettigheter eller arbeidsliv og økonomisk selvstendighet, det handler om alle disse tingene samtidig. Derfor trenger også vi noe tilsvarende som Sveriges Kvinnoorganisationar i Norge, en organisasjon som jobber for å styrke de små kvinneorganisasjonene og fremme kvinners rettigheter på alle områder i Norge. Det er sånn vi får oppmerksomhet nok til å få gjort noe med disse tallene. Og det er ikke så altfor mye å be om synes jeg, med tanke på at det bor noen millioner kvinner i dette landet.

Jeg er ganske drittlei. Jeg begynte å snakke om behovet for en paraplyorganisasjon for ti år siden i år, da den forrige venstresideregjeringa satt. Og fortsatt eksisterer dette gapende hullet i vårt demokrati. Vi har et nasjonalt senter for menns rettigheter (Reform), vi har nasjonale organisasjoner for minoriteters rettigheter (Antirasistisk senter, Fri), vi har en organisasjon som jobber med bistandsprosjekter for kvinner (Fokus).

Fortsatt eksisterer dette gapende hullet i vårt demokrati.

Men det finnes altså ikke noen som jobber for å koordinere arbeidet for å fremme norske kvinners diskrimineringserfaringer på tvers, som kan være på i media når det trengs fordi det er jobben deres, som kan styrke alle de små kvinneorganisasjonene som ofte bare har én ansatt og en haug utbrente frivillige. Det er som om vi har godtatt at kvinnekampen skal tas på fritida, etter at vi har lagt ungene våre, ut av vår gode gode vilje.