Det humane angrepet – krigens fordekte språk

Ta en ordsammenstilling jeg har konstruert: «humant angrep».

Jeg har satt de to orda sammen fordi de synliggjør en logikk som faktisk finnes – i begreper som «humanitær intervensjon», «presisjonsangrep» og «kollateral skade». Ingen av disse møter motstand. Ingen løfter øyebrynet. Ingen spør hva de egentlig betyr.

«Humant angrep» er ikke et sitat fra en pressekonferanse eller en stortingsdebatt – det er en tilspissing av den samme tenkemåten, satt sammen for å gjøre det synlig. For hva er et humant angrep? Er det et angrep der den som bomber har gode intensjoner? Er det et angrep der de døde ikke led for lenge? Er det et angrep vi etterpå kan se oss sjøl i speilet uten problemer?

Jeg lurer. Jeg lurer genuint på når vi slutta å undre oss over det.”

 

Språket som ikke ble laga av oss

Den franske filosofen Roland Barthes beskreiv i 1957 hvordan politisk og ideologisk lada språk kan framstå som nøytralt og sjølsagt – hvordan det historiske blir til noe naturlig, det politiske til noe uunngåelig. Han kalte det mytens funksjon. Myten skjuler ikke bare innholdet. Den skjuler at noen en gang valgte disse orda. At noen satt i et rom – i et departement, i et hovedkvarter, i en kommunikasjonsavdeling – og veide dem mot hverandre.

Testa dem mot øret. Mot samvittigheten. Og bestemte: dette holder.

Det militære og politiske språket vi bruker i dag er ikke tilfeldig. Det er arbeid. Grundig, gjennomtenkt og velbetalt arbeid. Og når arbeidet er godt nok, forsvinner «arbeiderne» – og vi sitter igjen med orda som om de alltid hadde vært der.

Det som skjer når vi bomber

«Presisjonsangrep» er et av de mest vellykka begrepa i moderne krigsspråk. Det høres ut som det motsatte av bombing – kontrollert, målretta, nesten kirurgisk. «Kirurgisk angrep» er den medisinske varianten: legen som skjærer bort det syke vevet med stødig hånd. Pasienten overlever. Pasienten er takknemlig.

«Terror» er ikke et nøytralt begrep. Det er et begrep med en retning.

Men bombing er ikke kirurgi. Bomber treffer ikke bare det de er retta mot. De treffer bygninger, gater, markeder, familier som ikke visste at de bodde ved siden av et mål. «Kollateral skade» er begrepet for det som da skjer – og det er kanskje det mest avslørende enkeltbegrepet i hele dette språket. «Kollateral» betyr på siden av, utilsikta sekundært. «Skade» er noe som kan repareres. Sammen gjør de det mulig å omtale døde barn som en administrativ kategori.

Jeg undrer meg over det. Over at vi tok imot det ordet og begynte å bruke det sjøl.

 

Terror og de andre ordene

«Terror» er ikke et nøytralt begrep. Det er et begrep med en retning.

En ikke-statlig aktør som dreper sivile begår terror. En stat som bomber et sykehus gjennomfører en «militær operasjon». Begge handlingene dreper sivile. Begge er forbudt etter folkeretten. Men bare den ene får merkelappen som stenger for all videre analyse – for når noe er terror, er samtalen over. Da vet vi hvem de er og hvem vi er.

Begge orda gjør det samme: de holder sorgen på avstand.

«Inhuman krigføring» er den speilvendte varianten. Den impliserer at det finnes en human type krigføring – at vi, i motsetning til dem, holder oss innafor. At skalaen går fra inhuman til human, og at vi befinner oss i den gode enden. Det er en bemerkelsesverdig påstand. Jeg er ikke sikker på at den tåler nærmere undersøkelse.

«Høyverdimål» er tre stavelser som gjør et menneske til et objekt med en prislapp. «Høyverdi» antyder noe verdifullt – noe det lønner seg å skaffe seg. «Mål» er geometri, ikke biologi. Sammen beskriver de drapet på et navngitt menneske som en investering med god avkastning. «Eliminere trusselen» er varianten som legger til en begrunnelse: dette mennesket var ikke bare et mål, det var en fare. Vi var nødt. «Nøytralisere» er den roligste – nesten kjemisk, som om det dreier seg om å balansere ei syre med en base. «Ta ut» låner fra idrettsspråket, fra taktikkbrettet, fra dataspillet. Det er et verb uten kropp.

Jeg undrer meg over hvor lett disse orda sitter. Over at vi i ei nyhetssending kan si «vi tok ut lederen», uten at noen pause følger.

 

De som forsvinner

«Personell» er ordet vi bruker om soldater når vi vil unngå å tenke på dem som mennesker. «Styrkeelementer». «Ressurser». «Mannskaper». Det er ord fra logistikk og regnskap – ord som beskriver det som kan flyttes, erstattes og telles.

«Egne tap» er det vi sier når noen av disse dør. Det høres ut som et regnskapsord – noe som går fra pluss til minus i et budsjett. Men bak «egne tap» er det sønner og døtre, foreldre og venner, mennesker som ikke kom hjem. «Falne» er litt bedre – det bærer i hvert fall en tone av alvor. Men det løfter også handlingen ut av det konkrete og inn i det heroiske.

Begge orda gjør det samme: de holder sorgen på avstand.

Og «befolkningsforflytning» – det er kanskje det roligste ordet for noe av det mest brutale som kan skje et menneske. Det høres ut som demografi, som statistikk, som noe som skjer av seg selv i store systemer. «Relokalisering». «Evakuering». Orda antyder orden, frivillighet, omsorg. De sier ikke: de forlot alt de hadde fordi de ikke hadde noe valg.

De gjør det tenkbare av det utenkelige.

«Stabiliseringsoperasjon» er ordet vi bruker om det som skjer etter at vi har destabilisert. «Fredsopprettende operasjon» antyder at freden fantes før vi kom og kan gjenopprettes hvis vi bare gjør jobben riktig. «Humanitær intervensjon» er kanskje den mest ambisiøse konstruksjonen – den gjør militær innmarsj til en form for nestekjærlighet. Vi kom ikke for å kontrollere. Vi kom for å hjelpe. At hjelpa kom med panservogner og luftstøtte er et praktisk spørsmål, ikke et moralsk ett.

«Sikkerhetssone» høres ut som et sted der folk er trygge. Det er et område under militær kontroll – noen ganger vårt, noen ganger de andres, alltid definert av hvem som har våpna, ikke av hvem som trenger beskyttelse.

 

Det vi ikke vil tenke på

«Strategisk avskrekking» er det roligste uttrykket for det mest destruktive mennesket har laget. Det beskriver atomvåpen – våpen som kan utslette en by på sekunder, drepe hundretusener i ett øyeblikk og gjøre områder ubeboelige i generasjoner – som et diplomatisk instrument. «Avskrekkingskapasitet». «Andretslagsevne». «Kjernefysisk paraply».

Orda er hentet fra forsikringsbransjen og paraplyproduksjon. De gjør det tenkbare av det utenkelige – ikke ved å benekte hva våpna gjør, men ved å flytte dem inn i et strategisk og teknisk språk der de aldri trenger å eksplodere for å gjøre jobben sin.

Men spørsmålet er enkelt: hvem tjener disse ordene?

«Forsvarsløft» er det vi sier når vi ruster opp. «Robustgjøring». «Kapasitetsbygging». «Investering i sikkerhet». Hvert av disse orda peker bort fra det konkrete – flere missiler, mer ammunisjon, større evne til å drepe – og mot noe abstrakt og trygt. Ei investering er noe som gir avkastning. Robustgjøring er noe ingeniører gjør med bruer. «Forsvarsløft» låner fra treningskulturen – vi blir sterkere, sunnere, bedre rusta. At rustningen alltid er retta mot noen, at kapasiteten alltid er kapasitet til å skade, forsvinner inn i administrasjonsspråket.

«Infrastrukturpåvirkning» er det vi sier når vi har bomba kraftverk, vannforsyning og bruer. «Degradering av kapasitet». «Operativ svekkelse». Orda beskriver et systems funksjonsevne – ikke de menneskene som ikke lenger har strøm, vann eller mulighet til å flykte. «Demilitarisering» er den mest ambisiøse – den antyder at det vi gjør er å fjerne faren, ikke å ødelegge det som holder liv i gang.

 

Hvem laget disse ordene

Noen laget dem. Det er det jeg ikke klarer å glemme. NATO har standardisert terminologi. Pentagon har kommunikasjonsavdelinger med budsjetter større enn mange lands forsvarsbudsjetter. Det finnes lærebøker, kurs og karrierer bygd på kunsten å finne de rette orda for det som skjer i krig. Og journalister overtar dem. Politikere overtar dem. Vi alle overtar dem – uten å spørre hvor de kom fra, hvem de tjener, hva de skjuler.

Det er ikke tilfeldig at vi er så gode til det.

Barthes kalte det avmytologisering når noen insisterer på å spørre. Det er ikke en behagelig posisjon. Den som spør blir gjerne beskyldt for naivitet, for å ikke forstå kompleksiteten, for å være uegna til å diskutere sikkerhetspolitikk med de voksne i rommet.

Men spørsmålet er enkelt: hvem tjener disse ordene?

 

Det vi ikke skal si

Vi har lært dette språket et sted. Det er ikke krig som lærte oss det først. Vi hadde allerede øvd – på andre områder, med andre ord, om andre ting vi ikke ville se helt tydelig. Vi visste hvordan dn tar et begrep som dekker over noe ubehagelig og gjør det til fagspråk. Hvordan en flytter subjektet ut av setningen. Hvordan vi gjør en handling til en prosess, og en prosess til en kategori, og en kategori til noe ingen lenger spør om.

Det er ikke tilfeldig at vi er så gode til det.

Spørsmålet er om vi er villige til å spørre hva vi ellers har slutta å se – og om vi er villige til å svare ærlig.