Det sosialdemokratiske standpunktet

I lange perioder kan den norske politiske andedammen leve sitt eget liv, nokså uanfektet av verden for øvrig. Noen ganger banker imidlertid den faktiske virkeligheten ekstra hardt på døra. Som for eksempel når det bryter ut krig i vårt geografiske nabolag.

Nå kan vi plutselig få det nordiske samarbeidet vi burde hatt i flere tiår allerede.

Plutselig er det blitt sannsynlig at Sverige og Finland blir med i NATO. Danmark har 1. juni en folkeavstemning om å oppheve sitt forbehold mot forsvarssamarbeidet i EU. Vår nære politiske virkelighet er i endring. Nå kan vi plutselig få det nordiske samarbeidet vi burde hatt i flere tiår allerede. Det som gjenstår er at Island og Norge slutter seg til EU. Da vil Norden være etablert som en relevant og betydelig politisk størrelse. Både i EU og i NATO. På Island er det ikke venstresiden som stiller seg i veien for dette.

Når krigen i Ukraina en dag tar slutt vil den etter alt å dømme avløses av en form for ny kald krig. I ytterste konsekvens kan verden bli delt i to økonomiske virkeligheter, der vi og andre vil måtte velge hvilken vi vil tilhøre. Hvis det kan sies å være noe valg. Selvfølgelig hører vi hjemme i samme sfære som andre liberale demokratier og rettstater.

Hva skal være den sosialdemokratiske begrunnelsen for at akkurat Norge ikke skal være med og ta ansvar for Europa?

I 1950 utgjorde vi europeere 22 prosent av verdens befolkning og Kina var en økonomisk uvesentlighet på den andre siden av planeten. Dette var en verden som var vesentlig mindre internasjonal enn den vi lever i nå. I 2050 vil vi europeere samlet utgjøre mindre enn fem prosent av verdens befolkning og Kina vil være en global militær og økonomisk supermakt, i en verden som er enda mer internasjonal enn i dag.

Europa består av noen få mellomstore og ellers små land. Til dels veldig små. Bortsett fra Russland er ingen av de store landene i verden europeiske. Tyskland, Italia og Frankrike er alle mellomstore land. Ønsker vi at vi europeere skal legge noen av premissene for klima-, sikkerhets- og handelspolitikken i resten av dette århundret – eller vil vi at vi europeere skal måtte tilpasse oss premisser og betingelser lagt i bi- og multilaterale avtaler mellom de aller største landene i verden?

Det er dette som er alternativet til EU. Altså et fragmentert Europa (slik Nei-siden synes å drømme om) uten makt og innflytelse, der vi alle etter beste evne må tilpasse oss premisser lagt i avtaler mellom land som USA, Kina, India, Japan, Brasil og Indonesia?

Når krigen i Ukraina en dag tar slutt vil den etter alt å dømme avløses av en form for ny kald krig.

55 prosent av verdens innbyggere bor i et av verdens åtte største land. Resten av oss er fordelt på 187 andre land. I en stadig mer internasjonal verden vil premissene for stadig mer bli lagt gjennom avtaler mellom de største, om ikke vi som bor i mindre land organiserer oss på en fornuftig måte. Det er heller ikke bare i Europa at man forstår dette. ASEAN i Asia og CARICOM i Karibia kan tjene som eksempler på økonomiske og politiske unioner i utvikling utenfor Europa. Vi kan velge å stå utenfor EU, men vi kan ikke velge den verden og den virkeligheten som eksisterte i tidligere tider.

Arbeiderpartiet står 100 prosent bak EØS-avtalen, som kort og godt er et B-medlemskap i EU. Avtalen sikrer at EUs fire friheter gjelder i Norge: Fri bevegelse for menneskene i Europa, samt for varer, tjenester og investeringer. EU er selvfølgelig nødvendig for at det skal kunne være en EØS-avtale. Hvis man forstår at EU er nødvendig, så er det ett spørsmål som trenger seg på: Hva skal være den sosialdemokratiske begrunnelsen for at akkurat Norge ikke skal være med og ta ansvar for Europa?

Både i 1972 og 1994 ble det nokså bitre debatter i Arbeiderpartiet. For mange handlet det ikke bare om ja eller nei, men hvilket standpunkt som med rette kunne sies å være det sosialdemokratiske standpunktet. Altså det «ideologisk riktige» standpunktet. Jeg skal strekke meg til å si at det kanskje kunne være en legitim uenighet om det i 1972. På det tidspunktet var EFTA fortsatt større enn EU.

De sosialdemokratiske partiene er en bærende politisk bevegelse i EU-samarbeidet.

For å hevde at det var noen rimelig tvil om hva som var «det sosialdemokratiske standpunktet» i 1994, må man derimot være noe mer raus med godviljen. I det 21. århundret er det hevet over enhver tvil at det sosialdemokratiske standpunktet til EU er et rungende entusiastisk og positivt svar.

Arbeiderpartiet er tilsluttet Det europeiske sosialdemokratiske parti. Det består foruten Arbeiderpartiet av 32 andre sosialdemokratiske partier i Europa. Ikke ett eneste av dem er mot EU. Snarere tvert imot. De sosialdemokratiske partiene er en bærende politisk bevegelse i EU-samarbeidet.

Nå er selvfølgelig hver og en likevel i sin fulle rett til å gjøre seg opp en egen mening, men at det sosialdemokratiske standpunktet er EU-positivt – er det i dette århundret ikke et fnugg av tvil om. På ett eller annet tidspunkt må en faktisk erkjenne at det er grenser for hvor marginalisert en kan være, før en faktisk taper definisjonsmakt over hva som er; det sosialdemokratiske standpunktet.

(En kortere utgave av denne teksten ble publisert i Klassekampens papirutgave 6. mai 2022.)