Digital suverenitet er mer enn et flaggbytte

Digital suverenitet handler om å ta tilbake kontrollen over egne data og infrastrukturer. Bak løftet om suverenitet ligger et avgjørende spørsmål: Hvem er egentlig dette «vi» som skal ha denne kontrollen?

Debatten om «exit-strategier» fra amerikanske tech-giganter, domineres av tanken om å erstatte amerikanske plattformer med europeiske alternativer. Men å bytte leverandør uten å utfordre de grunnleggende maktstrukturene, er som å dele ut kortene på nytt mens spillereglene forblir de samme.

Mange europeiske digitale løsninger bygger på teknologisk infrastruktur der sentrale komponenter fortsatt kontrolleres av amerikanske eller kinesiske giganter. Når man i tillegg tar med finansielle interesser (europeiske systemer kan i praksis være kontrollert av kapitalinteresser på Wall Street), blir nasjonale flagg nærmest irrelevante. Ønsker vi reell suverenitet må vi rette blikket mot de strukturelle avhengighetene som styrer den digitale virkeligheten.

Dette viser at flaggbytting alene ikke skaper suverenitet.

En digital sfære som overlates til store private aktører – uansett om de er amerikanske, kinesiske eller europeiske – skaper en avhengighet som står i motsetning til digital suverenitet. Det vi trenger er fellesskapsdrevne løsninger, offentlig styrt marked, kooperative plattformer og infrastruktur under demokratisk kontroll.

Suverenitet handler ikke om å bygge europeiske murer, men om å sikre at folks frihet ikke holdes som gissel av monopolkrefter – uavhengig av nasjonalitet.

Gaia-X: Suverenitetsteater

Gaia-X ble lansert som Europas «suverene» svar på Big Tech-dominansen, men har vist seg å være en dagdrøm uten røtter i virkeligheten. Da den franske skyleverandøren Scaleway trakk seg, påpekte de at prosjektet forsterker status quo ved å la dominerende aktører beholde makten.

80 prosent av finansieringen kom fra etablerte teknologiselskaper – en ubehagelig avsløring om at «europeisk suverenitet» ofte brukes som retorikk for å skjule proteksjonisme til fordel for store selskaper, ikke innbyggere og samfunnet.

En annen tilnærming er å gi staten større kontroll over digital infrastruktur.

Dette er ikke et isolert tilfelle. Nylig har initiativet EuroStack fått bred støtte i EU, blant annet gjennom et åpent brev til Von der Leyen undertegnet av 100 aktører – inkludert Airbus, Dassault Systèmes (3D-software) og OVHcloud (skyteknologi).

Selv initiativer som framstilles som progressive, kapres raskt av etablerte selskaper med egne interesser. Uten klare demokratiske rammer risikerer EuroStack å bli Gaia-X 2.0 – et verktøy for å konsolidere, ikke redistribuere, makt.

Dette viser at flaggbytting alene ikke skaper suverenitet. Hvis europeiske alternativer bygger på de samme lukkede forretningsmodellene og avhenger av store selskapers infrastruktur, blir vi like avhengig som før.

Statlig kontroll – mellom demokrati og overvåkning

En annen tilnærming er å gi staten større kontroll over digital infrastruktur. Men dette er ikke uten risiko. Britiske «Snooper’s Charter» – en lov som gir myndighetene ubegrenset overvåkningskraft – viser hvordan statlig kontroll kan brukes til å begrense friheter, ikke beskytte dem.

Gi Datatilsynet og Forbrukerrådet skarpe tenner og ressurser til å regulere tech-selskaper.

Samtidig ser vi i EU at digital suverenitet i økende grad knyttes til militære interesser. Europeiske land bruker nå hundrevis av milliarder på forsvarsteknologi som «AI for slagmarken», drevet av selskaper som Helsing. Dette understreker en fare: Statlig kontroll kan like gjerne føre til mer overvåkning og militarisering som til demokratisk styring.

Tiltak for ekte digital suverenitet

For å unngå at suverenitet blir tom retorikk, må vi ha en tilnærming som bryter med både store selskaper og nasjonalstatens monopol på makt – ikke ved å sentralisere kontrollen, men ved å desentralisere makten:

1. Knus monopolene, ikke bare flaggene

Forby fusjoner som konsentrerer makt – som da telekom-giganten Orange kjøpte den norske skyleverandøren Basefarm og integrerte den i sin globale infrastruktur, uten at det ga norske brukere mer kontroll.

Krev modularitet, interoperabilitet og “right to exit” (sikret gjennom dataportabilitet) i alle offentlige IT-kontrakter – digitale løsninger skal bygges som Lego, ikke betong.

Gi Datatilsynet og Forbrukerrådet skarpe tenner og ressurser til å regulere tech-selskaper.

2. Bygg et desentralisert økosystem

Støtt kooperativt drevne plattformer som Data.coop eller globale fellesskapsløsninger som OpenStreetMap – der makten ligger hos brukerne, ikke nasjonalstater eller kommersielle aktører.

Sats på åpen kildekode og åpne data, men forstå at «åpenhet» er et komplekst felt: ulike lisensmodeller gir ulik frihet, og mange har blitt kapret – enten av selskaper som lukker derivert kode eller av KI-agenter som overbelaster fellesskapsprosjekter for å skrape treningsdata.

For at dette skal bli en realitet, kreves det politisk vilje og bred folkestøtte.

Offentlig finansiert programvare og data bør være dobbelt sikret: både åpen i kildekode og juridisk beskyttet mot kapring av store selskaper.

Skap et desentralisert offentlig marked der små aktører kan konkurrere, mens store aktører forhindres i å låse brukere i proprietære løsninger.

3. Finansier desentralisering

Skattlegge store selskapers datamonopol basert på deres markedsandeler og datafangst

Bruk inntektene til å finansiere demokratiske alternativer (f.eks. det tyske Sovereign Tech Fund).

4. Styrk demokratisk kontroll

Digital infrastruktur bør styres gjennom tverrnasjonale, demokratiske fora (som Internet Governance Forum), ikke bare nasjonale myndigheter.

For at dette skal bli en realitet, kreves det politisk vilje og bred folkestøtte – samt en aktiv innsats for å bygge tillit til alternative digitale løsninger som prioriterer samfunnets interesser over kommersielle gevinster.

Selv om full desentralisering ikke skjer i morgen, kan vi starte smått, lære av feilene (unngå Gaia-X’s feil for eksempel) og være pragmatiske, men kompromissløse på prinsippene. Selv om vi må ta mellomsteg, må målet – et system som lar innbyggere og samfunnet utforme sine digitale liv, og ikke overlater det til noen få aktører – være tydelig.

Konklusjon: Maktfordeling, ikke flaggbytting

Innbyggere, organisasjoner og samfunnet har digital suverenitet når de får mulighet til å utforme, utskifte og forlate den digitale infrastrukturen de er avhengig av. For å oppnå dette er det ikke nok å bytte ut amerikanske aktører med europeiske alternativer – vi må endre reglene for spillet.

Problemet er ikke mangelen på europeiske flagg på tech-løsninger.

Ja, dette kan høres utopisk ut i et landskap dominert av Big Tech og nasjonalistiske illusjoner om suverenitet. Men å kalle det urealistisk er å gi opp før vi starter. Det første steget er å stille riktig spørsmål: Vil vi virkelig ha suverenitet for folk, eller bare bytte ut én form for avhengighet med en annen?

Vi må bygge et digitalt økosystem som ikke bare er åpent og desentralisert, men som aktivt motarbeider maktakkumulering – med automatiske mekanismer mot monopol, tvungen interoperabilitet, og brukere som alltid har en utvei. Dette krever politisk vilje og folkets støtte. Men det krever også at vi nekter å la «realisme» bli en unnskyldning for å akseptere en brutal status quo.

Problemet er ikke mangelen på europeiske flagg på tech-løsninger. Problemet er maktens konsentrasjon og de dynamikker og mekanismer som har ført til denne konsentrasjonen – og det må vi endre.

Kilder og inspirasjon:

• Reclaiming Digital Sovereignty: A roadmap to build a digital stack for people and the planet
• On tech sovereignty – how to nail jelly to a tree