Drapet på Soleimani, sett fra Iran

USAs attentat på Qassem Soleimani, lederen for Irans Quds-styrker, var helt klart en stor opptrapping av den langvarige konflikten mellom USA og Iran. Men drapet trenger ikke føre til en tredje verdenskrig, som noen kommentatorer allerede spår. Dessuten: Selv om USA kanskje har oppnådd en kortsiktig taktisk gevinst ved å drepe Soleimani, kan Iran komme til å tjene på utviklingen etter hvert.

Iran har tatt drastiske grep for å bøte på de alvorlige regionale og hjemlige utfordringene landet står overfor. For eksempel har iranske myndigheter nylig møtt et plutselig oppsving i nasjonalistisk motstand mot Irans innflytelse i Irak. Iranske diplomatiske utposter er blitt brent og varer boikottet. Selv den iranskfødte ayatollahen Ali al-Sistani, Iraks øverste religiøse sjialeder, har gått ut mot utenlandsk (les iransk) innblanding i irakiske anliggender.

I oktober foreslo Soleimanis allierte i Iran, spesielt avisen Kayhan, som er et talerør for øverste leder og ayatollah Khamenei, at irakere burde okkupere USAs ambassade i Bagdad. Det var et åpenbart forsøk på å avlede de antiiranske strømningene i Irak. Iran trengte å endre den offentlige samtalen i Irak ved å omdirigere den nasjonalistiske aggresjonen i retning USA. Nå er stemningen i Irak virkelig endret, etter droneangrepet på Soleimani. Mange irakere lurer nå på når amerikanerne skal forlate landet, ikke når iranerne skal dra.

På samme måte som ved uroen i Irak, trengte han en måte å forandre historiefortellingen på, og USA har for øyeblikket gitt ham det.

Samtidig har det iranske lederskapet også måttet håndtere betydelige utfordringer på hjemmebane. Regimet har slått sjokkerende brutalt ned på de omfattende demonstrasjonene mot den forverrede økonomiske situasjonen, har drept flere hundre mennesker og arrestert mange tusen. Siden dette skjedde har Khamenei vært beleiret, og har fått kritikk for hvordan han har håndtert situasjonen selv fra sine tradisjonelle støttespillere. På samme måte som ved uroen i Irak, trengte han en måte å forandre historiefortellingen på. USA har for øyeblikket gitt ham det.

For utenomverdenen var Soleimani mesterhjernen bak det iranske regimets terroraktiviteter utenfor Iran, og den som trakk i trådene hos Irans stedfortredere rundt om i regionen, ikke minst Hizbollah i Libanon. Men for iranerne var han en mer komplisert figur. Mens haukene i regimet så på ham som en helt, så mange iranere som har mistet sine kjære i fredelige demonstrasjoner eller er kritiske til regimets angrep på dissidenter i diasporaen, annerledes på ham.

Uansett har regimet de siste årene drevet en smart PR-kampanje for å framstille Soleimani som en napoleonsk eller Cæsar-aktig krigerpoet. Og som en av få ledere i Revolusjonsgarden som ikke var tilsmusset av rykter om korrupsjon, ble han sett på som en sannsynlig presidentkandidat i neste valg. Dermed vil den sympatien som fantes for Soleimani i den iranske offentligheten nå smitte over på regimet, i hvert fall på kort sikt.

Det er vanskelig å overdrive de langsiktige strategiske implikasjonene av et robust marinenærvær fra Russland og Kina i Den persiske gulfen.

Før drapet på Soleimani lette et stadig mer isolert Iran etter måter å vise muskler på verdensscenen. I desember holdt landet sin aller første marineøvelse sammen med Russland og Kina, og myndighetene har kunngjort planer om å leie ut havnen Bushehr i Den persiske gulfen til Russland.

Det er vanskelig å overdrive de langsiktige strategiske implikasjonene av et robust marinenærvær fra Russland og Kina i Den persiske gulfen, når en tar i betraktning at disse to landene er de mest sannsynlige utfordrerne til USA i årene og tiårene framover. Med stemningsskiftet som er kommet etter Soleimanis død, har det iranske regimet et mulighetsvindu der de kan styrke båndene til både Russland og Kina.

Riktignok overspilte regimet kortene sine da de fikk sine irakiske støttespillere til å storme USAs ambassade i Bagdad. De undervurderte også Donald Trumps vilje til å svare kraftfullt tilbake. Men ved å plukke ut Soleimani har USA også muligens feilberegnet, ved å undervurdere Irans egen evne og vilje til å svare tilbake. Med den økonomiske tilstanden og nivået på misnøyen i Iran tatt i betraktning: Khamenei er nødt til å holde Revolusjonsgarden og lojale militser tydelig på sin side. Akkurat nå tørster disse styrkene etter hevn. For Khamenei er dermed nøkkelen å finne et svar som er kraftfullt nok til å gjøre tilhengerne fornøyd, men ikke så provoserende at det utløser en fullskala eskalering av konflikten.

En får håpe at USA også vil vise strategisk klokskap når de svarer på Irans neste trekk.

Trumpadministrasjonen har på sin side jobbet ut ifra en antakelse om at det iranske regimet mangler legitimitet og møter for stor indre misnøye til å kunne prøve seg på en større krig mot USA. Denne farlige antakelsen er blitt styrket av Trumps stadige uttalelser om at en krig med Iran vil bli veldig kort. Men faktum er at det iranske regimet har dype kulturelle, økonomiske og etterretningsmessige forbindelser rundt om i regionen, spesielt i Irak. Regimet er en mester i å drive asymmetrisk krigføring, og har ikke noe annet valg enn å svare på Suleimans død på et eller annet vis.

En får håpe at problemene på hjemmebane og det dype ønsket om å bevare egen makt vil få Khamenei og regjeringen til å omfavne symbolske gjengjeldelsesaksjoner, snarere enn opptrappende tiltak. Og en får håpe at USA også vil vise strategisk klokskap når de svarer på Irans neste trekk. Hvis ikke kan vi ende opp med en krig som nesten ingen ønsker, og hvor utfallet vil være fullstendig uforutsigbart.

Copyright: Project Syndicate