Hvis et barn, mot sin egen vilje og egne ønsker utfører ønsket handling i all hovedsak for å få belønningen, vil det naturligvis oppleves som utelukkende negativt hvis belønningen uteblir.
I et tilsvar til mitt innlegg om effekter Early Intensive Behavioral Intervention (EIBI) erkjenner Svein Eikeseth at EIBI at det finnes få studier som er egnet til å undersøke om EIBI faktisk har positive effekter. På den annen side skriver Eikeseth at EIBI gir «et rammeverk for å forstå og påvirke atferd på en måte som er både effektiv og pålitelig over tid.»
Derfor mener han at til tross for manglende dokumentasjon, bør EIBI tilbys blant annet fordi det er «basert på velprøvde og evidensbaserte prinsipper innenfor atferdsanalyse» og at det er den behandlingsformen som er mest undersøkt.
Dette er en god beskrivelse av klassisk atferdsanalytisk tenkning som også viser dens mangler.
I mine øyne er dette i beste fall dobbeltkommunikasjon. Hvis det mangler forskning på effekter av EIBI kan det ikke samtidig være både effektivt og pålitelig. At noe er mye undersøkt, men med svake forskningsmessige metoder, er heller ikke noe argument for at EIBI bør være førstevalget for å hjelpe foreldre og barn med store hjelpebehov.
Spesielt ikke når man tar hensyn til hvor intens og langvarig behandling er – og ikke minst at det mangler studier på negative effekter av EIBI og andre intensive atferdsanalytiske tilnærminger.
Eikeseth gir også en kort og interessant oppsummering av atferdsanalysens historie og plass i psykologien. Slik jeg leser det er hovedbudskapet at fagområdet i dag er mer tverrfaglig, men at en rekke behandlinger er basert på atferdsanalyse og operant og klassisk betinging.
I mine øyne er dette i beste fall dobbeltkommunikasjon.
At ytre reguleringer påvirker atferd, er det liten tvil om. Problemet med EIBI (slik det er beskrevet i detalj i veiledere fra norske helsemyndigheter, se lenke under) er en nærmest total mangel på oppmerksomhet rettet mot kognisjon og emosjoner. Altså hvordan og hvorfor ytre regulering påvirker atferd. Eikeseth viser dette selv når han skriver om fravær av belønning som «en passiv handling – det representerer ikke en aktiv straff, men snarere et uteblitt gode.»
Fokuset er på handlingen, ikke på tanker og følelser hos mottakeren av handlingen.
Eikeseth skriver videre at dersom den ytre regulering er konsekvent, vil barnet opplever en tydelig sammenheng mellom egen atferd og belønningen og dermed oppleve forutsigbarhet og trygghet. Da vil heller ikke fravær av belønning oppleves som straff, ifølge Eikeseth.
Dette er en god beskrivelse av klassisk atferdsanalytisk tenkning som også viser dens mangler.
Da undergraves derimot behovet for autonomi eller selvbestemmelse.
Hvis et barn, mot sin egen vilje og egne ønsker utfører ønsket handling i all hovedsak for å få belønningen, vil det naturligvis oppleves som utelukkende negativt hvis belønningen uteblir. At negative opplevelser gjentas over tid på en konsekvent måte, gjør det nok forutsigbart og «trygt», men du verden for en påkjenning det må være. Og det er jo nettopp denne uutholdelige påkjenningen som gjør at ytre reguleringer «virker» og fører til at barnet etter hvert utfører handlinger i tråd med reguleringen, men da i hovedsak eller ene og alene for å få belønningen.
Da undergraves derimot behovet for autonomi eller selvbestemmelse. Dette behovet (eller opplevelsen) er sannsynligvis det aller viktigste og best dokumenterte menneskelige behovet som må dekkes for å oppnå god psykologisk og sosial fungering – og positiv atferd (se f.eks. metaanalysen av metaanalyser til Ryan med flere, 2022).
Å få mennesker til å gjøre noe de i utgangspunktet ikke ønsker, handler om å få den ytre reguleringen til å oppleves som delvis eller i stor grad autonom eller selvbestemt – såkalt internalisering. Dette er naturligvis en mer komplisert tilnærming enn den atferdsanalytiske, men den er også mer effektiv og ikke minst mer human (Ryan med flere, 2022).
For barn med store hjelpebehov forutsetter en slik tilnærming en grunnleggende forståelse av barnets tanker og følelser, noe som er fraværende i EIBI-veilederen til norske helsemyndigheter.
Referanser:
Ryan, R. M., Duineveld, J. J., Di Domenico, S. I., Ryan, W. S., Steward, B. A., & Bradshaw, E. L. (2022). We know this much is (meta-analytically) true: A meta-review of meta-analytic findings evaluating self-determination theory. Psychological Bulletin, 148(11-12), 813-842. https://doi.org/10.1037/bul0000385
https://www.helsebiblioteket.no/innhold/fagprosedyrer/eibi-fagprosedyre-for-spesialisthelsetjenesten
Kommentarer