Eksamen er avlyst – nå må vi tenke nytt om sluttvurderingen i skolen

Mandag 8. februar annonserte Kunnskapsminister Guri Melby at nok et år ble skriftlige eksamener avlyst. Avgjørelsen satt langt inne for regjeringen, for med den kom en del innrømmelser. De måtte innrømme at de har sviktet elevene under pandemien. De måtte innrømme at vi har for svake systemer i skolen, som lett smuldrer opp under krisesituasjoner. Og den vanligvis eksamensglade regjeringen måtte løsne på sitt harde tak rundt eksamen i norsk skole.

Regjeringen måtte innrømme at de har sviktet elevene under pandemien

Pandemien, som for mange har vært en dugnad, har for skolen vært en stor, rød markeringstusj. Vi fikk kjenne på kroppen konsekvensene av alle de svake systemene i skolen, som ble mer fremtredende enn noensinne. Etterpåklokskap er en folkelig sport, og vi må anerkjenne at vi ikke visste hva som kom til å treffe oss da vi spente på skiene i de italienske alpene i vinterferien i fjor. Men vi må ta en titt på hvorfor det var så vanskelig å omstille seg.

Da vi i mars ble sendt på hjemmeskole, ble det sagt at korona ikke ser etter om du er rik eller fattig, at skillet gikk på alder og helse. Det kan nok være sant for dødeligheten, men vi så raskt at på andre områder rammet pandemien veldig skjevt. Det er enklere å ha hjemmeskole i villaen på Oslo Vest, enn i den trangbodde leiligheten på Fjell i Drammen. De faglige hullene kan de akademiske foreldrene bidra med å tette, mens foreldre uten utdannelse eller i samfunnskritiske yrker hverken har mulighet, tid eller energi.

Selv om mange av forskjellene har stammet fra sosioøkonomiske faktorer, og ulikt smittetrykk fra by til bygd, så ligger hovedutfordringen i rammene for opplæringen i Norge. Systemene vi har i skolen er verken laget for å tilpasses situasjonene samfunnet er i, eller elevene på skolen.

Konsekvensene av mangelen på omstilling henger som en skygge over koronakullene

Konsekvensene av mangelen på omstilling henger som en skygge over koronakullene. Siden pandemien slo ut for fullt den 12. mars, har de faglige hullene hos mange elever vokst sakte, men sikkert. Det er ikke alle som klarer å lære på hjemmeskolen, og for disse elevene har denne lange perioden med spontan hopping mellom fysisk og digital undervisning vært ødeleggende for opplæringen. Fremtidige avgangskull risikerer at det svekkede opplæringstilbudet gir dem dårligere forutsetninger til å lykkes i videre utdanning og arbeidsliv. De ikke har fått det faglige grunnlaget som grunnopplæringen er ment å gi.

Samfunnet har de siste årene vært gjennom en digital revolusjon, så derfor tenkte nok mange at det kom til å gå helt greit å flytte skolen midlertidig inn i det digitale klasserommet. Men alle erfaringene våre fra våren, tilsier det motsatte. Dette handler ikke om at Zoom ikke er godt nok utviklet, og det trenger ikke alltid å skyldes manglende digital kompetanse heller. Kjernen i de problemene som kom til syne da pandemien slo til, er at det norske skolesystemet er altfor statisk.

En av hovedgrunnene til at skolen er så lite tilpasningsdyktig, er sluttvurderingen vår. Eksamen har vært lik siden tippoldeforeldrene våre gikk på skolen, og med eksamen følger forutsetningen om at undervisningen skal foregå på én bestemt måte. En standardisert sentralt gitt test, som vi vet er avgjørende for videre studier, er åpenbart en test som krever øving. Elever vil ha gode karakterer, for å komme inn på drømmeskolen eller drømmestudiet, og lærerne vil at vi skal gjøre det bra.

Derfor vil sluttvurderingen legge store premisser for undervisningen. Dagens eksamen er statisk, og tanken om å tilpasse seg den enkelte elev er for den helt fremmed. I et normalår ville vi kanskje ikke tenkt stort over det, og bare hørt Elevorganisasjonen «rable» som vanlig om eksamen og mappevurdering. Men i år har vi fått smake på konsekvensene av en statisk sluttvurdering.

Kjernen i de problemene som kom til syne da pandemien slo til, er at det norske skolesystemet er altfor statisk

Med varierende håndtering av hjemmeskole fra fylke til fylke, og fra lærer til lærer, har landets elever fått varierende læringsutbytte, for å si det mildt. Når eksamen avlyses fordi vi ikke har klart å levere et godt opplæringstilbud til elevene, er ikke det bare en innrømmelse om at vi elever ikke har fått opplæringen vi har krav på. Det er en innrømmelse om at alle må ha akkurat samme type opplæring, i samme type klasserom, for å kunne gjennomføre eksamen på en god måte.

Vi må se opplæring og vurdering i sammenheng. Vi kan ikke påstå at opplæringen skal være tilpasset den enkelte elev, når sluttvurderingen ikke er det, ei heller har en intensjon om det. Derfor vil sluttvurderingssystemer som nekter å tilpasse seg den enkelte elev, smuldre sammen ved det minste avvik i skolehverdagen.

Mennesker er komplekse skapninger, og vi kan ikke tro at alle passer i samme kverna. Ikke all dynamikk kan vedtas av Stortinget. Vi kan definitivt få et godt alternativ til eksamen, og vi kan løse mange problemer med gode læreplaner, men en skole med et svakt elevdemokrati vil aldri kunne lykkes. Hvert klasserom, og hver elev, kan ikke sammenliknes med noe annet eller noen andre i skolen.

Da vi ble sendt hjem med skole-PC-en under armen i mars, mistet de fleste skolene kontakt med elevrådene. Skoleledelser fikk ikke vite hvordan elevene deres hadde det, og lærere hadde vanskeligheter med å få tilbakemeldinger på den nye undervisningen deres. Det hadde vært overraskende, dersom vi hadde en kultur for elevmedvirkning før pandemien. Vi har en opplæringslov som plikter skolene å ha elevråd, vi har fylkeselevråd- og elevorganisasjoner. Men vi mangler fortsatt en god medbestemmelseskultur i skolen.

Er det én ting pandemien har lært oss, er det at vi trenger et paradigmeskifte i skolen, ikke bare små endringer

Er det én ting pandemien har lært oss, er det at vi trenger et paradigmeskifte i skolen, ikke bare små endringer. Den norske skolen har altfor lenge vært opptatt av å skulle levere resultater og kvalitet, så vi har helt glemt menneskene bak tallene. En skole som skal levere på testresultater og kartlegginger, trenger å være lik og statisk. Men at noe er likt for alle betyr ikke at det er rettferdig – eller bra.

Skolen trenger å være annerledes. Du skal ikke kunne kjenne deg helt igjen i andres skolehverdag, for elevene skal ha en opplæring tilpasset deres behov og forutsetninger. Vi må befri oss fra tanken om snevre og statiske systemer, og bevege oss over på en mer tilpasningsdyktig og helhetlig skoledrift. En skole som er vant med å tilpasse seg hver enkelt elev, skal ikke ha så store problemer med å tilpasse seg en pandemi.