En fellesskole for framtida

Statsminister Jonas Gahr Støre har varslet reformer i offentlig sektor, og skole er ett av fem samfunnsområder han vil endre. Signalene skaper en viss uro blant lærere og ledere i skolen. Det er ikke så rart. Norsk skole har vært gjennom mange endringer de siste tiårene, og det er bare fem år siden siste reform. Hva slags skolereform ser Støre for seg? Og harmonerer regjeringens planer med behovene til lærere, ledere og elever?

Ørnen som mistet oppdriften

Arbeiderpartiets visjoner for skolen har de siste par tiårene vært vanskelige å få øye på. Slik har det ikke alltid vært. I et historisk perspektiv er Arbeiderpartiet antakelig det partiet som har satt de dypeste sporene i norsk skole. Enhetsskolen var sosialdemokratiets konstruksjon. Kongstanken var at offentlig innsats skulle sikre like muligheter for barn fra alle samfunnslag, og elevene skulle møtes i samme klasserom.

Lenge var enhetsskolen høyt på lista over Arbeiderpartiets viktigste bidrag til et godt samfunn. I 1974 konkluderte OECD med at Norge hadde et av verdens beste skolesystemer. De begrunnet det blant annet med statens vilje til å bruke penger på skolen. Ifølge OECD hadde Norge en sentral kontroll over skolen, og staten sørget for at betydelige ressurser stod til disposisjon for lærerne i arbeidet med elevenes utdanning.

Desentralisert målstyring

Men pipa skulle få en annen lyd. Fra slutten av 80-tallet og på 90-tallet ble sterk statlig styring umoderne, mens desentralisert mål– og resultatstyring var i vinden. Da Høyre og Kristin Clemet overtok ansvaret for utdanningsfeltet i 2001, ble denne styringen innført fullt ut. Kongstanken var at kommuner, skoler og lærere skulle få større autonomi, men samtidig holdes ansvarlige for læringsresultatene. Statens rolle ble i økende grad å kontrollere resultatene. Det ble bygget et testsystem som ga tallfestede resultater for å kontrollere at skolene leverte.

Statens rolle ble i økende grad å kontrollere resultatene.

I denne perioden ble Arbeiderpartiet fanget i et utdanningspolitisk vakuum, i skvis mellom Høyres rendyrkedemål- og resultatstyring, og de mest ihuga kritikerne til venstre i det politiske spekteret.  Ørnen blant partiene framstod utydelig og vaklende i skolepolitikken.

Ap tilbake på offensiven

Med Kari Nessa Nordtun som statsråd kan det se ut som om ørnen er i ferd med å få tilbake luften under vingene, og ministeren har hentet fram fellesskolebegrepet. Nessa Nordtun advarer om at fellesskolen er under press, og vil forvitre ytterligere om vi ikke tar grep. Derfor har ministeren satt ned det såkalte fellesskoleutvalget, som skal finne ut hva som trengs for å bevare skolen som en god fellesarena.

Nessa Nordtun advarer om at fellesskolen er under press.

Mitt inntrykk er at kunnskapsministeren har truffet både tidsånden og stemningen på lærerværelsene med dette utvalget. Vi lever i en urolig tid med store omveltninger. Flere ser behovet for sterkere fellesskap, samtidig som de frykter ytterligere individualisering og polarisering. Lærere og skoleledere jeg snakker med, støtter i stor grad opp om en sterk offentlig fellesskole.

Murpussen flasser

I det daglige opplever lærere imidlertid ikke at det satses på fellesskolen. Både billedlig og konkret ser de at murpussen flasser av veggene, at taket lekker, og at det knaker i bærebjelkene. Vil Fellesskoleutvalget klare å fange opp bekymringene og kunnskapen i praksisfeltet? Eller vil utvalgets konklusjoner bidra til en ny reform som presses ned over skolen ovenfra?

Hva vil vi egentlig med fellesskolen?

Det er bra at skolesektoren slutter opp om fellesskolen. Men kanskje bør vi stoppe opp og spørre hva vi mener at en fellesskole skal være. Det er nemlig langt fra selvsagt. På de arenaene der fellesskolen diskuteres, ser jeg ofte eksempler på at begrepet forstås på ulike måter. Det tror jeg skyldes at fellesskolen rommer en iboende motsetning mellom enindividuell og en kollektiv dimensjon.

God balanse

Den individuelle dimensjonen består i at hver og en av eleveneskal få samme mulighet til å tilegne seg den individuellekompetansen, ferdighetene og kunnskapen som vi antar at trengs for å leve et godt liv i vårt moderne samfunn. Den kollektive dimensjonen handler om at fellesskolen også må skape tilhørighet og reelle sosiale, faglige og kulturelle fellesskap, på tvers av økonomiske og kulturelle skillelinjer.

Spørsmålet er hva gjør vi nå?

I det videre arbeidet med fellesskolen er det avgjørende å finne fram til en god balanse mellom den individuelle og den kollektive dimensjonen. Jeg er redd for at vi ikke vil lykkes med det. Faren er at vi ender med en for snever og individualistisk forståelse av fellesskolen, fordi denne kvalitetsforståelsen er bygget inn som en selvfølge i vårt nåværende styringssystem.

Vi må frigjøre oss fra resultatstyringen

Gjennom 20 år er vi blitt vant med å definere og beskrive utdanning først og fremst etter hvilke resultater den skal føre til hos den enkelte elev. Problemet er imidlertid at en slik resultatsentrert tenkemåte er både mangelfull og problematisk. I praksis er det vanskelig, for ikke å si umulig å måle resultatene av utdanning.

Resultatmålinger gjennom standardiserte tester har vist seg å være unøyaktige. I tillegg har testresultatene begrenset relevans, fordi de ikke fanger opp mange av de viktigste sidene ved opplæringen. Danning, sosialisering og felles erfaringer er umulig å måle og kontrollere, men er likevelavgjørende for elevenes trivsel, læring og utvikling. Trolig er disse sidene av skolens resultat også helt avgjørende for at vi skal ha et velfungerende samfunn.

 

Resultatmålinger gjennom standardiserte tester har vist seg å være upålitelige.

Et annet ankepunkt mot den resultatbaserte styringen av skolen, er at testresultater har begrenset praktisk bruksverdi. Det meste tyder på at vi ikke en gang greier å bruke informasjonen fra tester til å forbedre selve testresultatene. Og i enda mindre grad er de nyttige for å skape utvikling i hele bredden av opplæringen. Erfaringene fra de siste 20 årenepeker tydelig i retning av at dagens resultatstyring ikke er et egnet verktøy for å skape utvikling i skolen.

Forskjellsskolen

En annen konsekvens av to tiår med desentralisert resultatstyring, er at det har vokst fram en forskjellsskole der vi tidligere hadde en fellesskole. Som vi har sett var fundamentet i den norske fellesskolen at felles strukturer og reguleringer skulle sikre likeverdig opplæring i hele landet, og at tilstrekkelige ressurser skulle være tilgjengelig for skolene i arbeidet med elevenes læring og utvikling.

I den desentraliserte resultatstyringen er det derimot felles mål og kontroll av resultater som skal sikre likeverdet. Troen på at vi kan definere utdanning gjennom resultater har gitt en helt annen aksept for store forskjeller i selve opplæringstilbudet. Det er betimelig å stille spørsmål ved om vi egentlig har en fellesskole i Norge i dag.

Stor ulikhet

Gir det mening å snakke om en fellesskole så lenge de kommunene som bruker mest penger på utdanning, bruker nesten dobbelt så mye per elev som de kommunene som bruker minst? Har vi en fellesskole når enkelte skoler ikke har råd til matvarer i mat- og helse-faget eller materialer i kunst og håndverk? Er det en reell fellesskole når noen videregående elever deltar i undervisning i stappfulle klasserom med 35 medelever? Har vi en fellesskole når noen elever ikke får lærebøker, eller bare deltar i undervisning gitt av mennesker som ikke har lærerutdanning?

Har vi en fellesskole når noen elever ikke får lærebøker?

Denne oppramsingen av spørsmål kunne vært mye lenger. Det finnes et utall eksempler på at det gamle idealet for en innsatsstyrt fellesskole, hvor alle skulle få like gode vilkår, i dag er erstattet av en forskjellsskole. Vi har erstattet de nasjonale strukturene som skulle sikre likeverdighet, med vageog overordna målsettinger om likeverdig opplæring. Det har vært en overdreven tro på at resultatmål, kombinert med lokal fleksibilitet og lokalt handlingsrom, skulle sikre likeverdet. Dette har ikke fungert.

Fire retninger for framtidas fellesskole

Spørsmålet er hva vi gjør nå? Det er ingen løsning å vendetilbake til styring og organisering fra 70-tallet, den gang vifikk de beste skussmålene fra OECD. Likevel er det mulig å ta med seg lærdom fra fortidas syn på kvalitet i skolen, og på tidligere tiders styring av skolen. Utdanningsforbundet vil løfte fram fire punkter som vi mener bør danne grunnlaget for diskusjonene om hvordan vi skaper framtidas fellesskole:

For det første må vi ha et bredere kunnskapsgrunnlag som plattform for å utvikle skolen videre. God politisk styring er avhengig av at lærere og lederes erfaringer og kunnskap på skolenivå formidles oppover i systemet og danner grunnlag for politiske beslutninger. Vi skal bygge utviklingen av skolen på kunnskap – og vi trenger både kvalitativ og kvantitativ kunnskap.

For det andre må vi styrke partssamarbeidet på skoler og i kommuner/fylkeskommuner. Partssamarbeidet, både på arbeidsplassnivå og på kommunenivå, er en viktig ressurs for å utvikle kvalitet i skolen. På 90-tallet ble flere av organene som skulle ivareta lærernes faglige innflytelse lagt ned. For å kunne trekke veksler på lærere og tillitsvalgtes erfaringer og kunnskaper i utviklingen av framtidas fellesskole, må vi ta partssamarbeidet skikkelig i bruk.

For det tredje trenger vi mer innsatsstyring i skolen. Hvis vi er opptatt av elevenes læring og utvikling i skolen, må vi i større gradrette oppmerksomheten mot de rammene som gir god undervisning. Dette handler blant annet om lærertetthet, lærerkompetanse, læremidler og skolebygg.

For det fjerde må vi skape et større handlingsrom for lærerprofesjonen. Lærere har i mange år utviklet sin faglige og pedagogiske kompetanse, men har i mindre grad fått brukedenne kompetansen til beste for elevene. Fordi skolen er kompleks, og fordi alle elever og alle klasser er ulike, er det avgjørende at lærere og ledere kan utøve skjønn. Men rommet for skjønnsutøvelse kommer ikke gjennom festtaler, men avnok lærere, godt utstyrte skoler og tid til å gjøre lærerjobben.

Utvikling må skapes gjennom rammer som sikrer en anstendig lærertetthet, og at lærerne har tid til å planlegge undervisningen og til å følge opp elevene. Vi må ha forsvarlige skolebudsjetter i hele landet, egnede skolebygg, og ikke minst må vi sikre at barn og unge får opplæring av personer med lærerutdanning.

Vi trenger godt samarbeid for å utvikle skolen. Dagens system for kvalitetsutvikling har først og fremst vært rigget for å kunne kontrollere enkeltresultater, og for å sette inn tiltak ovenfra og ned på bakgrunn av resultatene. Dette har ikke gitt oss en bedre skole. Punktene over peker i en mer fruktbar retning.

Endringer vil kreve politisk mot

Det politiske initiativet fra Arbeiderpartiet for å bevare den norske fellesskolen, er godt. Problemet er at det knapt lar seg gjennomføre innenfor rammene av dagens styring. Vi har rett og slett ikke en skolepolitisk verktøykasse som lar oss realisere fellesskolen. Hvis Arbeiderpartiet mener alvor, er det vårt klare råd at de bør begynne med å se på styringen av skolen. De må også gå inn i hvordan vi forstår, vurderer og omtaler kvalitet i skolen. Det vil kreve politisk mot og langsiktig tenkning.

Arbeiderpartiet kan hente inspirasjon fra sin egenskolepolitiske tradisjon, men de kan ikke kopiere den. Det blir avgjørende at vi forstår opplæringen som kollektive prosesser, og vi må diskutere hvilke strukturer, hvilket innhold og hvilketiltak som trengs for å realisere fellesskapet. Først da vil vi stå rustet til å realisere målet om en praktisk og variert skole som bygger fellesskap.