En sensasjonell innrømmelse

I et innlegg publisert i Agenda Magasin 29. mai 2025, diskuterte jeg den norsk-amerikanske psykologi-professoren Ole Ivar Lovaas og hans skjulte nazi-fortid, som jeg nylig avdekket.

Spesielt hadde jeg fokus på de mulige implikasjonene av at noen av Lovaas´ norske disipler tidligere har foretatt en grundig undersøkelse av Lovaas´ liv og oppvekst, tilsynelatende uten å oppdage at han var leder for Guttehirden i Lier under den tyske okkupasjonen, og at hans far, Ernst Albert Løvaas, var blant de øverste lederne for Nasjonal Samlings propagandaapparat. Denne forskningen ble publisert i en artikkel i 2016.

Svein Eikeseth — professor i psykologi ved OsloMet — og Kamil Øzerk — professor emeritus i pedagogikk ved Universitetet i Oslo — var to av de fire forfatterne av denne artikkelen.

I mitt innlegg i Agenda Magasin hevdet jeg at det var stor sannsynlighet for at Eikeseth, Øzerk & co faktisk fant informasjon om familien Lovaas´ nazi-fortid og unnlot å ta med dette i sin forskningsartikkel om Lovaas. Om så var tilfelle ville det vært et grovt brudd på OsloMets forskningsetiske retningslinjer, som beskriver «bevisst tilbakeholdelse av uønskede resultater» som uakseptabelt. Jeg hevdet også at et slikt brudd ville hatt store konsekvenser, spesielt for Eikeseths troverdighet som forsker. Dette fordi Eikeseth har viet det meste av sin forskningskarriere til å promotere Early Intensive Behavioral Intervention (EIBI), en intervensjon for autistiske barn som Ole Ivar Lovaas var opphavsmann for.

Eikeseth dikter altså opp påstander som han svarer på.

I etterkant av mitt innlegg har Agenda publisert tilsvar til meg, både fra Eikeseth og Øzerk. Disse tilsvarene består hovedsakelig av krakilske personangrep på undertegnede, samt udokumenterte og feilaktige påstander om EIBIs fortreffelighet. I den grad Eikeseth og Øzerk forholder seg til min faktiske argumentasjon om deres sannsynlige brudd på forskningsetiske retningslinjer, dreier det seg om desperate bortforklaringer.

Eikeseth og Øzerk har imidlertid glemt å forholde seg til to av bortforklaringskunstens viktigste prinsipper: 1. Om man skal bortforklare en ugjerning man har begått i fellesskap, lønner det seg å samordne sine forklaringer. 2. Man kommer ikke langt med å skjule en gammel løgn bak en ny løgn, om den nye løgnen er enda lettere å avdekke enn den gamle.

 

Svarer på påstander han selv har diktet opp

Til tider er det vanskelig å forstå hvem Eikeseth henvender seg til, som her:

«Gjerdes fremstilling av autisme romantiserer alvorlige utfordringer. Han hevder i praksis at det å la barn «leve ut sitt autistiske liv i fred» er det mest respektfulle, som om det er en slags frigjøring å være ute av stand til å snakke, mestre egen atferd, eller være konstant avhengig av andres hjelp for å kunne fungere i hverdagen. Han lukker øynene for at mange barn med autisme – spesielt de med sammensatte behov og utviklingshemming – trenger intens støtte og strukturert opplæring for å kunne uttrykke seg, regulere seg, lære og leve. Å nekte dem denne hjelpen er ikke bare uansvarlig – det er etisk uforsvarlig.»

Han nevner mitt navn, men forholder seg for øvrig overhodet ikke til noe jeg har skrevet.  Ordene han har plassert i hermetegn er skrevet av noen andre enn meg. Påstandene han forsøker å tilbakevise, har jeg aldri satt frem.

Andre steder i Eikeseths tekst er det imidlertid, med en viss godvilje, mulig å registrere at han faktisk gjør et forsøk på å svare på noe jeg har skrevet. Blant annet skriver han:

«Når han trekker paralleller til nazisme for å svekke legitimiteten til moderne behandlingstiltak for barn med funksjonsvariasjon, har han krysset en grense. Det finnes ingen saklig, faglig eller etisk forsvarlig grunn til å hevde at dagens EIBI-behandlere står i en moralsk gjeld på grunn av en enkeltpersons ungdomsmedlemskap i NS på 1940-tallet. Dette er ikke kritikk. Det er etisk uforsvarlig historisk anakronisme.»

Og så var det Eikeseths siste argument da, at jeg burde ha skrevet om noe helt annet enn det jeg faktisk har skrevet om.

Jeg har imidlertid aldri hevdet at dagens EIBI-behandlere står i noen moralsk gjeld på grunn av Lovaas´ ledende rolle i Guttehirden i Lier på 1940-tallet.

Eikeseth dikter altså opp påstander som han svarer på; påstander som jeg aldri har kommet med. Derimot unnlater han fullstendig å svare på de påstandene jeg faktisk har kommet med:

1. At Eikeseth og medforfattere med stor sannsynlighet har funnet informasjon om Løvaas-familiens nazi-fortid og utelatt denne, noe som utgjør et alvorlig brudd med OsloMets forskningsetiske retningslinjer.

2. At om det virkelig er tilfelle at Eikeseth har begått et alvorlig brudd på forskningsetiske retningslinjer for å stille EIBIs opphavsmann, Ole Ivar Lovaas, i et positivt lys, så reiser det alvorlige spørsmål om troverdigheten av den andre forskningen Eikeseth har gjort om EIBI; det vil si en stor andel av all forskningen han har gjort gjennom sin lange karriere.

 

Ikke grav i fortiden!

Og så var det Eikeseths siste argument da, at jeg burde ha skrevet om noe helt annet enn det jeg faktisk har skrevet om: «Gjerde velger likevel å ikke diskutere effektene av EIBI. Han velger å ikke engasjere seg i faglige debatter om metode, design eller replikerbarhet. I stedet graver han i slektstrær og 80 år gamle hendelser».

Når det gjelder påstanden om at jeg ikke har engasjert meg i faglige debatter rundt EIBI er det åpenbart helt feil. Det har jeg gjort. For å raskt oppsummere mitt ståsted om dette: Hele det vitenskapsteoretiske grunnlaget for «atferdsanalyse», som EIBI bygger på, er tøv. Fagfeltet bygger på en vill idé om at dogmene som psykologen B. F. Skinner kom opp med rundt midten av det tyvende århundret — om hvordan atferd svekkes av straff og styrkes av belønning — i virkeligheten er «vitenskapelige lover».

Jeg er svært sensasjonsorientert.

Det er sludder og vås, som ikke tas seriøst innenfor noen virkelig vitenskap og har fått overleve innen «atferdsanalyse» fordi dette feltet har isolert seg fra all virkelig vitenskap og overlever på den økonomiske gevinsten det har fått ved sitt monopol på «behandling» av autistiske barn.

I tillegg mener altså Eikeseth at jeg ikke burde «grave[…] i slektstrær og 80 år gamle hendelser» Trenger jeg virkelig å minne Eikeseth på at det var han og hans medforfattere som innledet gravingen i Lovaas´ slektstre med sin artikkel fra 2016? Forskjellen på deres og min graving er at jeg valgte å inkludere informasjonen om at både Lovaas og hans far var svært aktive nazister.

I sin artikkel i Agenda svarte Eikeseth overhodet ikke på mitt spørsmål om hvorvidt han og hans medforfattere kjente til Løvaas-familiens nazi-fortid. I Morgenbladet svarte han imidlertid. Her het det at «det stemmer ikke at de bevisst har holdt noe tilbake.»

 

Eikeseths løgn og Øzerks innrømmelse

I sitt tilsvar i Agenda magasin 2. juni beskriver Kamil Øzerk undertegnede som «en sensasjonsorientert historiker». Det er en god og treffende beskrivelse. Jeg er svært sensasjonsorientert, og derfor ble jeg svært opprømt over den sensasjonelle innrømmelsen Øzerk deretter kom med:

«Under en av de samtalebaserte uformelle intervjuene med hans nevø, spurte vi om foreldrene til O.I. Lovaas. Han fortalte oss om hans far Ernst Albert Løvaas, som var en kjent journalist, en sterk arbeiderpartimann i sitt fylke og en av arbeiderbevegelsens aktive foredragsholdere. Videre nevnte han at Ole Ivar Lovaas pleide å komme på besøk i Norge og at han fortalte sin unge nevø hvor ‘gal’ faren var fordi han gikk fra arbeiderbevegelsen over til å støtte NS da Norge ble okkupert av tyskerne.

Det stemmer heller ikke at han var «arbeiderpartimann».

Vi to forskerne valgte å gjenoppta Google-søk med utgangspunkt i hans fars navn. Da fant vi dokumenter om bakgrunnen til Ernst Albert Løvaas, skrevet av historikere som vi siterer i artikkelen. Vi anså det ikke som relevant å rette fokuset mot, og skrive detaljerte fortellinger om, Ernst Albert Løvaas, en arbeiderpartimann, far til tre barn, som ble nazifisert da Norge ble okkupert av tyskerne.»

Dette er i sannhet en sensasjonell innrømmelse. Forskningsetiske brudd har åpenbart skjedd; nå gjenstår bare å få svar på følgende: Glemte Øzerk — og Gunvor Dalby Vea, som han intervjuet Lovaas´ nevø sammen med — å fortelle Eikeseth om nazi-avsløringen nevøen kom med? Eller løy Eikeseth til Morgenbladet da han hevdet å ikke bevisst ha holdt noe tilbake?

 

Øzerks misforståtte okkupasjonshistorie

Øzerk beskriver Ernst Albert Løvaas som «en arbeiderpartimann […] som ble nazifisert da Norge ble okkupert av tyskerne.» Nazifisert? Mener Øzerk at Ernst Albert Løvaas — mannen som skrev lange artikler om hvordan den internasjonale jødedommen var norske arbeideres største fiende — ble nazist mot sin egen vilje?

Det stemmer heller ikke at han var «arbeiderpartimann». Ifølge rettsreferater i landssviksaken mot ham, forlot han Arbeiderpartiet lenge før den tyske okkupasjonen. I 1938 og 1939 publiserte han avisartikler der han forsvarte Hitler og argumenterte for at det norske demokratiet burde byttes ut med et diktatur etter tysk modell.

Alt dette dokumenterer jeg i min biografiske artikkel om Ole Ivar Lovaas. Merkelig nok virker det som om Øzerk ikke har lest denne, til tross for at han hevder at jeg bygger mine argumenter på «myter og sladder».

Videre forsøker Øzerk å forsvare Lovaas ved å påstå at han hadde blitt tvangsinnmeldt i NSUF:

«At Quislings NS-regime fattet en lov for nasjonal ungdoms-servise [sic] og gjorde det obligatorisk å bli medlem av Nasjonal Samlingsparti [sic] for barn og unge mellom 10-18 år under okkupasjonstiden, 1940-1945, vekket ikke da vår interesse for å bruke tid på å undersøke bakgrunnen til den norske befolkningen, herunder Ole Ivar Lovaas, som var 10-18 år gamle i perioden 1940-1945.

Det Kamil Øzerk mangler i realitetsorientering og vitenskapelighet, tar han imidlertid igjen i selvhøytidelig frekkhet.

Denne delen av befolkningen levde under et nazistisk regime hvor medlemskap i NSUF var obligatorisk. Om de hadde sitt navn på medlemskapslistene eller ikke, eller om de var aktive eller ikke, var ikke hensikten til vårt prosjekt.»

Hvis Øzerk hadde lest enten min vitenskapelige artikkel om Ole Ivar Lovaas, eller undersøkt Lovaas´ landssviksak, ville han kanskje forstått hvor absurd dette bortforklaringsforsøket er. Ole Ivar Løvaas, som han da het, meldte seg inn i NSUF våren 1941. Obligatorisk medlemskap i NSUF ble forsøkt innført våren 1942, men det ble aldri gjennomført på grunn av en stor foreldreaksjon. Sommeren 1942 deltok Ole Ivar Løvaas på ledelseskurs på NS førerskole på Jessheim. Deretter var han leder for Guttehirden på Lier, trolig gjennom resten av okkupasjonen. I motsetning til hva Øzerk hevder, finnes det ingen grunn til å tro at Ole Ivar Løvaas ble nazist mot sin egen vilje.

 

Til å stole på?

Øzerk og Eikeseth har tydeligvis et svært lemfeldig forhold til sannheten. En ting er at Øzerk nå har innrømmet at minst to av de fire forfatterne bak studien fra 2016 var klar over at Ernst Albert Løvaas var nazist, men valgte å utelate dette. En annen ting er at når de nå blir konfrontert med dette grove bruddet på forskningsetiske retningslinjer, forsvarer Eikeseth og Øzerk seg ved å dikte fritt, uten å forholde seg saklig til argumenter som påpeker deres grove brudd.

Jeg kan forsikre om at jeg har inngående kjennskap til barn som dem Øzerk her beskriver.

Det Kamil Øzerk mangler i realitetsorientering og vitenskapelighet, tar han imidlertid igjen i selvhøytidelig frekkhet:

«Gjerdes tilnærming til autisme/ASF-feltet får meg til å lure på om han noen gang har sett og/eller hatt kontakt med et autistisk barn med behov for og krav på individuelt tilrettelagt opplæring og/eller terapi, samt logopedisk og/eller ergoterapeutisk hjelp samtidig, eller om han har snakket med barnets foreldre hvor stor hjelp og veiledning de trenger.»

Jeg kan forsikre om at jeg har inngående kjennskap til barn som dem Øzerk her beskriver. Jeg har selv fått erfare hvordan virkelig hjelp til slike barn er utilgjengelig, fordi Øzerk, Eikeseth og deres meningsfeller har monopolisert hele feltet. Dette er selve årsaken til at jeg engasjerer meg i dette temaet:

For at autistiske barn en dag skal få virkelig hjelp, i stedet for å være overlatt til den anti-vitenskapelige persondyrkingen og fundamentalismen som Øzerk og Eikeseth står for.

(Les tidligere tekster i debatten under)