En stadig hardere politikk vil skade vår evne til empati og solidaritet

Asylleire på andre kontinent – såkalte “tredjelandsløsninger” – har blitt “go to”-løsningen for restriktivt orienterte politikere både i Norge og andre land som ønsker en erstatning for dagens system. De færreste som fremmer denne tenkningen, gir imidlertid plass til en realistisk analyse av hva det faktisk kan ha å si for mennesker på flukt. Ja, at det ikke engang nødvendigvis vil ha avgjørende påvirkning på antallet asylsøkere som kommer hit.

Livsforholdene i slike leirer eller mottak må forventes å i beste fall være svært enkle.

Også den norske regjeringen, blant annet ved justisminister Astri Aas-Hansen (Ap), har nylig sluttet seg til det økende presset mot dagens asylsystem gjennom sin støtte til “asylmottak i utlandet”. Det bidrar dessverre til å aktualisere debatten også her.

Ulike modeller

Det finnes ulike modeller for slike tredjelandsløsninger. En variant er at asylsøknadene skal behandles i et annet land, men hvor det stadig er tanken at de som innvilges asyl, skal hentes til Norge eller et annet europeisk land. Dette er den tilnærmingen Italia har ønsket i Albania. To lukkede sentre er bygd på albansk jord. Gjentatt inngripen fra italienske domstoler på grunn av manglende lovlighet, har imidlertid medført at sentrene i liten grad er i bruk. Det er blant annet dette rommet for hva som skal regnes som lovlig og ikke, som en del europeiske stater ønsker å utfordre.

En annen variant innebærer at asylsøkerne som anerkjennes som flyktninger skal bli værende i tredjelandet, så langt mulig integreres der, og under ingen omstendighet sette sin fot på norsk eller europeisk jord. Dette er den tilnærmingen Storbritannia tidligere har ønsket i Rwanda.

Gode forhold ville også raskt regnes som problematiske av landene som driver disse leirene.

Britisk høyesterett konkluderte først med at planene var i strid med menneskerettighetene, blant annet fordi Rwanda ikke var å anse som trygt. Den tidligere konservative regjeringen fikk da vedtatt en lov hvor det ble konstatert at Rwanda var trygt – man vedtok i praksis et tvilsomt faktum som lov – i et forsøk på å begrense domstolenes grunnlag for å gripe inn. Planene ble først skrinlagt da Labour-regjeringen overtok, både på grunn av uklarhet rundt lovligheten, de skyhøye kostnadene og tvil om effektiviteten.

Livet i leir

Uansett hvilken modell det skulle være snakk om, er det svært vanskelig å se for seg at en tredjelandsløsning vil skape en forbedring for mennesker på flukt – tvert om.

La oss begynne her: Livsforholdene i slike leirer eller mottak må forventes å i beste fall være svært enkle. Dette ville trolig spesielt være tilfelle med en Rwanda-modell, hvor leirene vil ligge på betydelig avstand fra den europeiske offentligheten, trolig i nokså fattige land, og dertil være av ganske anselig størrelse. Gode forhold for flyktninger som har mistet alt og som mange av dem lever med fysiske eller psykiske skader, ville kreve økonomiske investeringer i et betydelig omfang – et omfang som trolig vil være helt urealistisk.

For de fleste flyktninger vil det heller ikke bli et kortvarig opphold.

Gode forhold ville også raskt regnes som problematiske av landene som driver disse leirene. En god standard ville kunne virke tiltrekkende på mennesker som flykter fra krig og diktatur – og det er åpenbart det motsatte av hva man ønsker. Realistisk sett må man derfor forvente en standard i slike leirer et sted mellom enkelt og elendig.

For de fleste flyktninger vil det heller ikke bli et kortvarig opphold. Det er urealistisk at europeiske land som driver slike leirer, vil ta imot mer enn en (svært) liten andel av dem som faktisk anses å ha behov for beskyttelse, hvis noen i det hele tatt. Den primære drivkraften for en slik ordning hos mange politikere, er en økende skepsis til asylsøkere, ikke en humanitær impuls. Dermed vil dette for mange flyktninger bli stedet hvor de risikerer å tilbringe en større – eventuelt betydelig – del av livet.

Her skal vi plassere demokratiforkjempere fra Iran; det blir ikke mye demokrati for dem etter flukten heller. Her skal vi plassere afghanske kvinner som har flyktet fra Taliban; det blir ikke mer kvinnefrigjøring enn den som finnes mellom teltet og piggtråden. Her skal vi plassere skeive som har håpt på et liv som seg selv; nå plassert i leirer i land som kanskje ikke har stort bedre holdninger til skeive enn i landet de flyktet fra.

Det kan være naivt å forvente større diskusjon om de faktiske forholdene i leirer som dette.

Rwanda er et eksempel: Det er riktignok ikke kriminelt å være skeiv i Rwanda, men det er langt igjen til skeive kan føle seg trygge eller leve noe som ligner et tilnærmet normalt liv. At skeive asylsøkeres rettigheter skal kunne ivaretas i en slik situasjon, risikerer å være enda en illusjon. Tvert om kan det bli enda flere år med et liv i skyggene, i essens det man prøvde å flykte fra.

Noe av det mest nedslående er det grunnleggende synet på flyktninger som forslag som dette baserer seg på. I praksis vil man heller at folk skal tilbringe mye av livet i leirer enn å være nyttige borgere og medmennesker i landet vårt.

Akkurat hvor miserabelt det kan tenkes å bli, er åpent for spekulasjoner. Hvis leirene blir lukkede, vil det i praksis være snakk om store fengsler for mennesker som ikke har gjort noe som helst galt – annet enn å flykte for sitt liv.

De av oss som følger dagens politikk, og spesielt det som skjer i Schengensamarbeidets grenseområder, vil raskt se for seg et visst nivå av brutalitet. Allerede nå er det slik at mennesker regelmessig utsettes for grov vold i vårt navn, uten at det finnes noen debatt om det – inkludert at folk kles nakne og slås med kjepper, så de ikke skal våge seg tilbake inn i Schengenområdet. Det kan være naivt å forvente større diskusjon om de faktiske forholdene i leirer som dette.

Bare en stor, europeisk politistat som skyter med skarpt ved grensen, kan egentlig lykkes i å stanse desperate mennesker på jakt etter trygghet.

Det er også viktig å huske at dem man vil sende til slike leirer, er dem som har overlevd ferden over Middelhavet. I utgangspunktet må vi regne med at en del vil forsøke å ta ferden igjen – og risikere livet igjen – straks de får muligheten, fordi de ikke ser noen annen reell mulighet til et godt og trygt liv.

Vil det virke?

Så er det spørsmålet om et slikt system faktisk vil stanse eller sterkt begrense antallet asylsøkere som kommer til Europa. Det er selvsagt vanskelig å forutberegne, men det risikerer langt på vei å være en illusjon. Det forutsetter blant annet at systemet etableres med en betydelig kapasitet og en betydelig og systematisk gjennomføringsevne. Man vil trolig trenge leirer som kan samle titusener av mennesker eller mer, og ha et svært effektivt system for å sende dem dit og holde dem der. Systemet må fungere avskrekkende.

Hvis europeiske land faktisk klarer å overvinne alle slags menneskerettslige, humanitære, økonomiske og praktiske hindre og samle seg om et system som blir like stort som det er effektivt, vil det tenkelig kunne ha en viss innvirkning på ankomstene. Å tro at det ikke lenger vil komme en del nødlidende mennesker til Europa, vil imidlertid etter all sannsynlighet være feil.

Man må regne med at mange flyktninger stadig vil forsøke å ta seg inn i Europa, og heller leve det livet de får til her – rett og slett fordi det stadig vil framstå som et bedre alternativ enn alle andre alternativer de har, inkludert å se barna vokse opp i potensielt enorme asylleirer. Mange vil stadig ha et håp om at akkurat de skal klare å finne en løsning i Europa. Akkurat slik tusenvis i dag legger ut på farlige ferder over Middelhavet i håp om at deres båt ikke vil kantre og at deres båt ikke vil avvises ulovlig av europeisk kystvakt.

Det betyr å fjerne piggtråd, ikke å sette den opp.

For å si det slik: Bare en stor, europeisk politistat som skyter med skarpt ved grensen, kan egentlig lykkes i å stanse desperate mennesker på jakt etter trygghet. Hvis noen tenker at den formuleringer er i overkant spiss: De kommer altså stadig lenge etter at vi begynte å ydmyke og mishandle dem, og å bryte stort sett hver eneste menneskerett vi kan for mange av dem som forsøker å søke asyl langs Schengens yttergrenser per i dag.

Mer piggtråd, mer vold og flere menneskerettsbrudd

Personer som ønsker en human flyktningpolitikk, er de første til å være opprørt over dagens situasjon. Tiåret siden “flyktningkrisen” i 2015 har gitt oss mer piggtråd, mer vold og flere menneskerettsbrudd. Ingen har eksakt tall på hvor mange tusen som har mistet livet i Middelhavet i forsøk på å ta seg i trygghet, dette i en situasjon hvor europeiske land systematisk har forsøkt å gjøre det vanskeligere – det vil si farligere – for dem.

Vi ser selvsagt at noen går inn for såkalte “tredjelandsløsninger” i fortvilelse over grusomheten ved dagens system. Hvis begrunnelsen man oppgir er humanitær, er det desto mer maktpåliggende med en nøktern analyse av de sannsynlige konsekvensene. Hvis målet er at færre skal dø i Middelhavet, ligger løsningene helt andre steder. Mer humanitet forutsetter – mer humanitet, ikke mindre.

Andresen gikk særdeles hardt ut.

Det betyr å fjerne piggtråd, ikke å sette den opp. Det betyr å hjelpe båter i nød, ikke å trekke dem tilbake ut i internasjonalt farvann, slik gresk kystvakt gjør, potensielt med katastrofale konsekvenser. Det betyr å etablere sikre fluktveier. Per nå virker mer piggtråd dessverre som en mer sannsynlig framtid enn mer humanitet.

Innsnevre retten til å søke asyl?

Et økende antall stemmer også i Norge trekker i retning av et hardere system. Den norske debatten har det siste året tatt en ny omdreining, ikke minst etter at tidligere UDI-direktør Frode Forfang ga ut sin bok “Asylparadokset”. Forfang går inn for at man bare bør ha rett til å søke asyl i det første landet man kommer til, det vil si de mer eller mindre umiddelbare nærområdene. Det setter ned en tydelig markør i offentligheten når en erfaren forvaltningsleder i praksis slakter systemet han har vært satt til å forvalte, og går inn for en dramatisk omlegging.

Det er imidlertid en ganske merkelig svakhet med Forfangs bok at heller ikke Forfang gir en nærmere analyse av utfordringer ved eller sannsynlige konsekvenser av forslaget. Han nevner et par mulige problemer nærmest i forbifarten, men går ikke inn på dem. Han viser eksempelvis til at en slik ordning vil innebære at enda mer av ansvaret vil falle på nærområdene, men konstaterer raskt at slik er det i stor grad allerede, og går videre.

Forfang har selvsagt rett i sin diagnose av “asylparadokset”, nemlig at asylsøkere har nokså sterke rettigheter straks de eventuelt lykkes i å komme til et land som er tilsluttet FNs flyktningkonvensjon, men at landene har ganske vidt handlingsrom til å forsøke å stanse dem før de når så langt. Det betyr imidlertid ikke at å oppheve hele retten til å søke asyl utenfor de umiddelbare nærområdene, er oppskriften på et system som er bedre – i alle fall ikke for mennesker på flukt.

Angrepene på dagens asylsystem

Forfang fikk likevel sterk støtte blant annet fra Minervas ansvarlige redaktør, Nils August Andresen. Andresen rettet med sin artikkel Asylsystemet er råttent – hvorfor har vi ikke snakket om det før nå? fra mai i fjor, en omfattende bredside på dagens system, som en rettferdiggjøring av en større omlegging av den typen Forfang går inn for. Artikkelen illustrerer i praksis noen vanlige, og dels ganske grove, forenklinger i angrepene på dagens system.

For mange handler frykten også vel så mye, eller mer, om frykten for mishandling og tortur.

Det har dessverre blitt alminnelig med forenklende poeng i kampen mot dagens internasjonale rettsorden på asylområdet. Andresen gikk særdeles hardt ut: Asylsystemet er “umoralsk, kostbart og dysfunksjonelt”. Det er sterke ord. Samtidig er det ganske mye som skurrer allerede i den grunnleggende forståelsen av flyktningers perspektiv. Andresen viser eksempelvis til at risikoen for å bli drept i landet man flykter fra, kan være mindre enn risikoen ved overfarten over Middelhavet.

Han skriver: “Smak på den en gang til: Vi holder oss med et asylsystem som innebærer at vi nesten utelukkende gir beskyttelse til asylsøkere som på veien har utsatt seg for større fare enn de allerede var i.”

En så spisset påstand setter selvsagt hele asylsystemet i et absurd lys, og synes langt på vei å trekke teppet bort under det. Hvis systemet er så håpløst, bør det åpenbart avskaffes – og jo før, jo heller. Problemet er at påstanden går langt i å fortegne hvordan dette egentlig ser ut fra en flyktnings perspektiv – det vil si i å fortegne realitetene.

For det første: For mange som flykter er risikoen for forfølgelse av individuell art, og dermed vesentlig høyere enn den statistiske risikoen for hele befolkningen. For dem kan risikoen være betydelig – i verste fall både umiddelbar og absolutt. Allerede her faller altså mye av grunnlaget for Andresens poeng bort.

Vel så viktig å huske er det at alt ikke handler om risikoen for å bli drept, men også om frykten for å bli drept eller skadd. Det handler om å skulle leve med frykten for at diktaturets sikkerhetspoliti skal banke på hos deg, eller for at en av fiendens missiler skal ramme deg og din familie. I det perspektivet kan det være verdt å foretrekke en kortvarig, risikabel reise heller enn å tilbringe mye av livet i frykt.

Hva det forutsetter, er at Europa tar sin del av ansvaret.

For mange handler frykten også vel så mye, eller mer, om frykten for mishandling og tortur. Spesielt fra diktaturer vil en stor andel allerede ha gjennomlevd fengsel og tortur. Risikoen for halvannet år i en underjordisk celle kan også være en god grunn til å ta sjansen på å krysse havet, for ikke å snakke om ti år uten dagslys.

For noen av oss er eksempelet på en god investering i framtiden å kjøpe bolig tidlig i livet, så vi kan selge med fortjeneste etter noen år. For andre vil en god “investering” være å forsøke å finne en best mulig måte å komme seg til et sted hvor man ikke lever i risiko for være seg død eller alvorlig skade, frihet fra et liv i frykt, og reelle muligheter til et liv med både trygghet og mening.

Så er det selvsagt hårreisende at europeiske stater bevisst og i utstrakt grad har gjort deler av flukten unødvendig farlig. Fra flyktningens perspektiv er det likevel ingen tvil om at grunnene til å flykte ofte veier tyngre, selv enn denne risikoen.

Andresen viser også til at en svakhet med asylinstituttet er at det kun er de som har “råd, mulighet og risikovilje til å legge ut på en slik ferd. Det betyr at de aller, aller feste mennesker som er på flukt, ikke har noen som helst glede av asylsystemet.” Det er egentlig en litt merkelig innvending mot et system at det ikke hjelper alle. Det er selvsagt heller ikke slik at dagens system forutsetter at alle kommer til Europa. Hva det forutsetter, er at Europa tar sin del av ansvaret.

Nei: Ikke alle iranske demokratiaktivister, og ikke alle palestinere som simpelthen ønsker et liv i fred og verdighet, vil komme hit. Mange vil bli drept av myndighetene som forfølger dem før de engang rekker å prøve. Andre vil ikke finne mulighetene. Men det betyr virkelig ikke at det er bortkastet med de menneskene dagens system klarer å gi – ikke bare trygghet, men mulighet for å gjenetablere et meningsfullt liv.

Vi betaler for at mennesker ikke skal bli utsatt for tortur.

Hva det betyr å ha “råd” til flukten, er også mer komplisert enn man kan få inntrykk av i de litt standardiserte angrepene på dagens asylsystem. Andresens framstilling indikerer at systemet er til fordel for de mer velhavende. Virkeligheten er langt mer sammensatt. Å legge ut på flukt kan eksempelvis bety at man får økonomisk hjelp fra en familie som skraper sammen det den klarer. Det kan bety at man selger unna familiens siste eiendeler (som smykker som har gått i arv). Det kan bety at man tilbringer måneder med å selge roser på gata underveis i et transittland. Ingenting av dette innebærer at man var særlig velhavende i utgangspunktet. Man var et vanlig menneske – et vanlig menneske som ble en flyktning.

Ja, systemet er problematisk på mange måter. Forenklinger av den typen det florerer av i debatten, bidrar imidlertid til å fortegne realitetene.

Penger ut av vinduet?

Andresen lister også opp milliardene dagens system koster. La oss derfor være tydelig på hva det er vi betaler for.

Den gang en av oss jobbet med å bistå asylsøkere fra Etiopia, handlet det om mennesker som de fleste av dem hadde opplevd tortur. En betydelig andel av kvinnene hadde blitt utsatt for voldtekt, gjerne utført av politi eller fengselsvakter. Lignende vil man kunne se hos flyktninger fra andre diktaturer.

Den politiske viljen for et bedre system er ikke der.

La oss derfor si det så enkelt som dette: Vi betaler for at mennesker ikke skal bli utsatt for tortur, og for at foreldre skal slippe å gå til sengs med frykten for at et missil skal treffe familien i løpet av natta. Det er ikke bortkastede penger. Tvert om kan man argumentere for at det er lite det er mer verdt å bruke pengene på.

Og så kan man kanskje tillate seg å si: Hva både arbeiderpartipolitikere og konservative skribenter velger å si om dette, og hva de velger å formidle og hva de unnlater å si noe om, har faktisk konsekvenser for hvordan folk flest kommer til å oppfatte asylsystemet. Hvis man innimellom minner folk på at det går folk omkring i gatene våre som har blitt hengt opp etter armene og blitt pisket med piggtråd, vil man kunne komme i skade for å tenke at det kanskje ikke er her vi skal ha mest fokus på å spare inn.

Noen kunne finne på å tenke at det er svært så mange milliarder vi bruker på helsevesenet. Slik kan det i alle fall virke, hvis man glemmer et øyeblikk at det ikke primært behandler vorter, men kreft. Så la oss minne folk på den delen av det innimellom.

Så er selvsagt neste spørsmål om det likevel hadde vært bedre måter å bruke pengene på, som selvsagt er Andresens primære poeng. På papiret er svaret trolig ja. Det systemet som finnes på Andresens papir, finnes imidlertid ikke ute i verden, og det er ingen grunn til å tro at det vil gjøre det med det første.

Det er liten tvil om at det har vært en merkbar glidning i offentlig debatt om innvandring generelt det siste året, et stykke på vei et stemningsskifte.

Hvis Andresen og vi fikk sette oss sammen i et rom og bestemme, med garanti for at landene ville gjennomføre det vi bestemte, føler vi oss sikre på at vi hadde kommet opp med et langt bedre system sammen. Men det er ikke slik det fungerer. Den politiske viljen for et bedre system er ikke der. Hva det finnes massevis av, er viljen til å bygge ned det eneste systemet dagens flyktninger har.

“Moralsk posisjonering”

Hos Andresen finner man også retorikken om at asylaktivisme handler om “moralsk posisjonering”. Det blir igjen alt for lettvint retorikk. Tvert om vil man trolig finne at mange “asylaktivister” er ekstremt godt rotfestet i vissheten om en brutal verden. Mange av oss har trolig lest mer om den uretten og de overgrepene mennesker på flukt gjennomlever enn mange av våre meningsmotstandere. Vi er ikke naive. Vi er ikke opptatt av posisjonering. Tvert om er vi fortvilte, vi er oppgitte, og vi er – i verste fall depressivt – realistiske.

Selvsagt trenger vi noen som forsøker å tenke fram en bedre verden med bedre løsninger, men vi har også en enkel forpliktelse overfor dem som er på flukt i dag, og som ikke har tid til å vente på framtidens utopier. Vi ønsker eksempelvis at de afghanske kvinnene som flykter fra Taliban skal møtes med solidaritet, ikke stadig færre muligheter uansett hvor de vender seg.

Andresen spisser eksempelvis sin situasjonsforståelse med å gjøre det klart at han gjerne beklager overfor tidligere Frp-leder Carl I. Hagen.

Det er liten tvil om at det har vært en merkbar glidning i offentlig debatt om innvandring generelt det siste året, et stykke på vei et stemningsskifte. Det er ikke fordi de grunnleggende omstendighetene har endret seg i betydelig grad – både alt som har gått bra og utfordringene som gjenstår, er ganske like som tidligere år. Skiftet ser heller ut til å handle om en reorientering fra ulike toneangivende stemmer i debatten.

Andresen spisser eksempelvis sin situasjonsforståelse med å gjøre det klart at han gjerne beklager overfor tidligere Frp-leder Carl I. Hagen. Andresen mener altså at asylinstituttet har vært så forfeilet at det er på tide å beklage overfor en politiker og et parti som i en mannsalder har mistenkeliggjort og skandalisert flyktninger og innvandrere over en lav terskel, vanskeliggjort en nyansert debatt – og virkelig aldri overbevist om at mer solidariske løsninger noen gang var en viktig del av motivasjonen.

Hadde Hagen ønsket mer solidariske løsninger, hadde han kanskje ikke stadig stemplet mennesker på flukt som “lykkejegere”.

Vi husker den gang Hagen ennå dundret om en “dumsnill, blåøyd, naiv og snillistisk” asylpolitikk, og en av klientene til den ene av oss var en tsjetsjensk asylsøker som hadde fått avslag på asylsøknaden etter å ha blitt kastet av russiske soldater i et hull i bakken, og bare klart å unnfly ved å klatre på medfangers frosne lik.

Så nei, Carl I. Hagen kommer ikke til å få noen beklagelse fra oss.

Han ble trodd på det han fortalte, bare så det skal være sagt – men fikk avslag. Tilbake til Russland skulle han. Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) lagde den gang en egen plakat med lignende eksempler på hvor “dumsnill” norsk asylpolitikk var, som et tilsvar til Hagens populistiske refreng.

Så nei, Carl I. Hagen kommer ikke til å få noen beklagelse fra oss. Vi kommer ikke til å beklage alle flyktningene og innvandrerne som i dag utgjør en viktig del av den norske samfunnsveven. Vi kommer heller ikke til å beklage at vi lever i en verden som krever en del av oss – også en verden med ufullkomne løsninger, hvor mulighetene for å hjelpe medmennesker i nød begrenses både av de systemene som finnes og av den politiske viljen til nye løsninger som ikke finnes.

En spiral til helvete

At et problem er vanskelig å løse, betyr selvsagt ikke at man ikke skal prøve å løse det. Men det må begynne med en grunnleggende analyse av utfordringene også ved nye tilnærminger, ikke at man nærmest stanser analysene straks man har nådd den konklusjonen man ønsker.

Den spiralen vi har igangsatt, hvor en stadig strengere politikk skal løse problemene som den tidligere strenge politikken har skapt, risikerer å bli katastrofal.

Det er dessverre all grunn til å frykte at det i framtiden vil være stadig hardere å være på flukt, med stadig færre rettigheter, eventuelt med unntak for noen grupper. Det er vanskelig å tro at framtiden, i alle fall den overskuelige, vil gi oss et bedre system. Den risikerer heller å gi oss enda flere overfylte leirer hvor mennesker vil tilbringe mye av livet sitt, enda færre veier ut av dem, og i verste fall enda større brutalitet i møte med dem som prøver.

Tro ikke at du vil like det som kan komme etter Amerika, og tro ikke at det som eventuelt kommer etter Flyktningkonvensjonen vil være bra for flyktningene.

Den spiralen vi har igangsatt, hvor en stadig strengere politikk skal løse problemene som den tidligere strenge politikken har skapt, risikerer å bli katastrofal. Selvsagt først og fremst for flyktningene som drømmer om et godt liv for seg og sine, som likeverdige borgere av vårt samfunn. En stadig hardere politikk vil imidlertid heller ikke gjøre underverker for den grunnleggende evnen til empati og solidaritet som er så viktig for enhver samfunnsvev, også den norske.