En svadalærers bekjennelser

Før sommeren ble jeg gjort oppmerksom på at Wolfgang Wee og Sanna Sarromaa hadde snakket om meg i Wolfgang sin podkast. Interessant. Wolfgang presiserer at dette ikke er for å henge ut noen. Men altså, Gunnar Jakobsen. Han som bare snakker svada. Som er opptatt av både relasjoner og mangfold. Han ser, anerkjenner, og tenker at elevene er verdifulle… «Kiss my ass!» bryter Sanna ut. Har du hørt noe så dumt? sier den ene til den andre. Det er jo bare nonsens. Og hør på dette: Han mener at han kan lage et godt klassemiljø, sammen med elevene.

Hvor er traumer, sykdom, skilsmisser, omsorgssvikt, eller andre utfordringer i det narrativet de skaper?

De går videre med fortellingen om foreldre og lett krenkbare elever. Wolfgang og Sanna mener tydeligvis at elever tåler for lite. Og når foreldrene tar kontakt med rektor i stedet for Sanna, mistenker de at foreldrene er ute etter læreren, uten et ord om asymmetrien i maktforholdet mellom lærer og elev. Elevene skal åpenbart være små voksne som skal sitte stille og ta imot læring. Og de skal godta læreren. Uansett. Litt artig er det at Sanna tilhører den politiske fløyen som er opptatt av individets rettigheter. De gjelder visst bare ikke for elever og foreldre.

De virker å ha forstått det. De kan skole. Hadde bare verden hørt på Wolfgang og Sanna – vipps, så hadde skolen vært reddet. Men hvor er traumer, sykdom, skilsmisser, omsorgssvikt, eller andre utfordringer i det narrativet de skaper? Finnes de ikke? Eller – de finnes nok, men skal åpenbart legges igjen hjemme. For på skolen er man elev. På skolen er man for å lære. Så det er bare å ta seg sammen. Ifølge Wolfgang kan det virke som om alle elever er kalkulerende i det de gjør, og det bakenforliggende virker å være mindre relevant. Det er mangel på konsekvenser som er problemet, visstnok.

Når Sanna og Wolfgang er så kritiske til den norske skolens dannelsesprosjekt, blir jeg i tvil om de ser det større bildet

Fellesskolen er heller ikke noe å ta vare på – denne trakta som gjør alle elevene like, og som gjør at lærere legger opp undervisningen etter de svakeste, med det resultat at alle elevene blir dårligere. Spesialskoler må til, og Sanna sier hun kunne vurdert å jobbe på en privatskole. Er privatskoler veien å gå, lurer jeg på? For når vi ser hva private aktører har ført til i Sverige eller USA for den saks skyld, er jo ikke alt bare fryd og gammen. Der er ikke skolen en bærebjelke i et samfunn som rommer mangfold. Der er ikke skolen en aktiv bidragsyter til aksept mellom mennesker. Der er ikke skolen med på å fremme tillit til myndighetene – noe man tross alt er avhengig av i et liberalt demokrati. Hvis ytringsfrihet både Wolfgang og Sanna bruker flittig. Ser vi på kunnskapsnivået til svenske elever, virker det ikke til at privatskoler har løst noe som helst. Det som imidlertid den såkalte friskoleordningen i Sverige kan ha bidratt til, er en økning i de sosioøkonomiske forskjellene.

Og læreren skal være lærer. Ikke sosionom. Ikke psykolog. Ikke miljøterapeut. Tilfredse med å konstatere det åpenbare, slår de fast at læreren er en kunnskapsformidler – som helst ikke bør være opptatt av pedagogikk, for det er bare «møl». Sanna skyter også inn at hun ikke er spesielt interessert i hva elevene ellers driver med. For i klasserommet er de elever. I lys av dette er det ikke særlig overraskende at Sanna skriver i VG 27. august, at hun ønsker seg tilbake til den gamle skolen. Som om resten av samfunnsutviklingen har stått stille. Jeg tror det hadde lignet mer på et sosialt eksperiment, enn en god skole.

Den norske fellesskolen har en samfunnsverdi langt utover faglige nivåforskjeller mellom elevene.

Jeg er også bare lærer. Jeg er ikke sosionom eller psykolog. Men jeg er et medmenneske. Et medmenneske som er opptatt av den gode relasjonen, fordi det tross alt er en klar sammenheng mellom kvaliteten på relasjonen og elevens læring. Mer svada, der altså.

Men i ekkoet fra all prat om svada, tenker jeg på Opplæringsloven og Overordnet del av læreplanen – det er jo disse man som lærer tross alt er lovpålagt å følge. Det samme gjelder for så vidt Barnekonvensjonen. Opplæringslovens § 1-3 er vanskelig å mistolke. Der kommer mandatet til læreren tydelig frem. Jeg undrer på om Sanna har lest dette? Ja, vi skal danne elevene, ikke bare utdanne. Og vi skal gjøre det i samråd med foreldrene. Men hvordan kan vi danne elever hvis vi ikke er opptatt av dem som hele mennesker? Man kan nesten mistenke Wolfgang og Sanna for å ville fjerne hele paragrafen. Sanna vil i alle fall legge ned PPT, for de driver bare med «klipp og lim» av sakspapirer. PPT sin kompetanse hadde kanskje kommet bedre til sin rett på skolene. Sanna understreker imidlertid at de kun er velkomne «i den grad de har kompetanse». Pedagogikk er tross alt bare «møl».

Når Sanna og Wolfgang er så kritiske til den norske skolens dannelsesprosjekt, blir jeg i tvil om de ser det større bildet: Den viktige rollen skolen har i samfunnet vårt, som en møteplass for alle slags folk. At når lærere driver med svada, så driver de kanskje med det viktigste samfunnsoppdraget av dem alle, nemlig å sette elevene i stand til å delta i samfunnet – ikke bare som mennesker som kan lese og regne, men som mennesker som kan bidra i samfunnet, og vise toleranse for menneskers ulikhet. Er det svada det også?

Skolen kommer aldri bare til å inneholde skoleflinke elever med foreldre som følger opp.

I henhold til Opplæringslovens § 1-3, er det altså en lærers plikt å danne elevene. Og jeg mener det er et nødvendig oppdrag, hvis målet er å ta vare på demokratiet vårt. Dette ganske tolerante og velfungerende samfunnet, som det jo tross alt er, trenger lærere som danner elevene til voksne som forstår demokratiske prosesser. Som forstår verdien av ytringsfriheten, men også bruker den klokt og ansvarlig. Voksne som er opptatt av menneskeverdet. Voksne som har tillit til sine politikere, sine kolleger og sine naboer. Og som rekker ut en hånd til den som trenger det, for å styrke fellesskapet vårt.

Den norske fellesskolen har en samfunnsverdi langt utover faglige nivåforskjeller mellom elevene. Og skulle vi gjøre noe med skolen, kan vi starte med å ta bort det høyresiden vil ha mer av: Teori, testing og mål- og resultatstyring. Og ikke minst at læring har blitt gjort til en konkurranse mellom elevene. Det er jo disse tiltakene, og bieffektene av dem, vi ser resultatene av i dag. Det er i grunn rart dette, at Sanna hele tiden peker ut sosialistene når hun skal finne syndebukker i skolepolitikken. Det er tross alt hennes egen politiske fløy som i størst grad har preget skoleutviklingen de siste 25 årene. Skolen kommer aldri bare til å inneholde skoleflinke elever med foreldre som følger opp. Skolen skal selvsagt også være for dem som ikke tilhører det sosioøkonomiske toppsjiktet. Igjen hører jeg ekkoet av to som gremmes av dette naive mølet.

Nå skal det sies at Wolfgang ikke virker å være spesielt opptatt av utdanning, og fremstår nærmest stolt av å ikke vite om han har bestått det filmstudiet han en gang startet på. For dette er jo noe alle i Norge kan skrive under på – at vi er så privilegerte at vi kan droppe utdanning og starte for oss selv. At alle i hele Norge kan være sin egen lykkes smed. Og ja, Wolfgang, det er forskjell på god historiefortelling og det å forstå årsakssammenhenger i historien. Så når du lurer på om det er nødvendig med utdanning, er svaret ja. Det var ikke historiefortellerne som så de norske frontkjemperne i et nytt lys, det var det historikerne som gjorde.

Det er nemlig ingen motsetning i å være opptatt av elever som hele mennesker, og samtidig være en kunnskapsformidler med høy utdanning.

Så jeg kommer til å fortsette med min naive svada i møte med mennesker. For jeg er så radikal at jeg definerer elevene som hele mennesker. Jeg skal gi dem følelsen av å bli sett. Jeg skal anerkjenne dem. Og jeg skal gjøre mitt for at de jeg møter føler seg verdifulle. Fordi jeg mener det er verdifullt for det norske samfunnet. Sammen med forventninger og tilpassede krav er det mitt bidrag til fellesskapet. Det er nemlig ingen motsetning i å være opptatt av elever som hele mennesker, og samtidig være en kunnskapsformidler med høy utdanning.

Til slutt et radikalt forslag til Wolfgang og Sanna: fei for egen dør først. Forstå hva det betyr å danne mennesker, før dere dømmer andres innsats. For vi som tror på svadaen om relasjoner og mangfold, vi ser at det å møte elevene som hele mennesker ikke er bortkastet tid – det er samfunnsbygging. Og selv om dere kaller det svada, så er det kanskje akkurat det som gjør skolen verdt å kjempe for.

Det er ellers plass til alle tre på svada-pallen. Og jeg kommer gjerne på besøk i studio, så kan vi snakke med hverandre, i stedet for å snakke om hverandre.