En tikkende bombe

I forrige uke, mandag 30. september, møttes greske myndigheter for å diskutere en ny lov for å håndtere flyktningkrisen. Årsaken var de forferdelige hendelsene i Moria flyktningleir der en kvinne er bekreftet død, ifølge det greske helsedepartementet, og 17 ble alvorlig skadet – deriblant ni menn, seks kvinner og to barn.

Dessverre ser det ikke ut til at vi får en bedre og mer human løsning for de over 85 000 menneskene som nå befinner seg i Hellas. EU fortsetter å se bort. Spørsmålet er bare hvor lenge det går, når det vil smelle igjen, og til hvilken pris?

Likevel er det igjen Hellas som står alene med ansvaret.

Med brannen søndag 29. september, gutten som døde av knivstikk tidligere i august og demonstrasjonen fra beboerne i Moria i Mytilinis gater på Lesvos sist uke, er det trolig bare starten på noe som snart koker over. Renata Rendóns fra den britiske organisasjonen OXFAM International uttaler at “hendelsene med brannen er en direkte konsekvens av EUs migrasjonspolitikk. EU og Tyrkia-avtalen tvinger flyktninger og andre migranter til å leve i overfylte leirer som truer deres sikkerhet.”

Likevel er det igjen Hellas som står alene med ansvaret. Og Tyrkias president, Recep Tayyip Erdogan, truer nå med å åpne grensene til Europa om de ikke får mer bistand fra Europa.

Mandag 30. september møttes greske myndigheter for å diskutere nødtiltak rundt flyktning- og asylsituasjonen i Hellas. De skriftlige detaljene er ikke klare, ifølge UNHCR, men de opplyser at planene inkluderer flytting av flere asylsøkere til leirer på fastlandet, økt retur til Tyrkia og forbedring av asylprosessen for å korte ned tiden som trengs for en endelig avgjørelse.

Disse 12. 000 menneskene lever i farlige, umenneskelige og uutholdelige forhold, mens livet deres står på vent.

Søndag 6. oktober flyttet greske myndigheter, med støtte fra UNHCR, 450 asylsøkere fra øya Lesvos til fastlandet som del av en plan for å lette overbefolkningen i Moria mottakssenter. Den tidligere ordføreren på Lesvos, Spyros Galinos – som hadde stillingen da nær en million syriske flyktninger landet på øya – er kritisk til planene.

Han har tidligere omtalt Moria flyktningleir som en konsentrasjonsleir, der all verdighet er fratatt beboerne. Om situasjonen nå sier han til The Guardian: “Dette er en tikkende bombe. Våre anstrengelser for å spre flyktningene er utilstrekkelige. Flytter man flere til fastlandet fyller det seg opp med nye med en gang. En syklus som vil fortsette å gjenta seg selv med ødeleggende effekt til den store eksplosjonen kommer.”

Om og når det vil eksplodere er usikkert, men Moria, som opprinnelig har maksimal kapasitet på 3000 mennesker, er nå hjemmet til over 12.000 mennesker. Disse 12. 000 menneskene lever i farlige, umenneskelige og uutholdelige forhold, mens livet deres står på vent. Det ankommer fortsatt båter med mennesker hver eneste dag, og nå som vinteren står for tur, vil forholdene bli enda verre enn de allerede er.

Dråpen i Havet har, som eneste norske humanitære organisasjon, siden mars 2019 arbeidet inne i Moria flyktningleir med enslige mindreårige. I august startet vi også arbeidet i «Safe Zone» i flyktningleiren med aktiviteter for enslige mindreårige jenter under 18 år og gutter under 12 år. I forrige uke startet vi opp vårt arbeid på den medisinske klinikken Kitrinos inne i Moria flyktningleir på Lesvos.

Listen er lang, og vi kunne fortsatt med forferdelige historier, asylintervjuer som ikke er forventet før 2023, barn som er apatiske og har mistet livsgnisten.

En av våre feltarbeidere i vårt kriseteam, Cecilie Holm-Johnsen, som er sykepleier og tidligere feltarbeider for Dråpen i Havet, bekrefter rapporter om dårlige sanitærforhold og informerer om hvordan skabb og lus er svært vanlig i leiren. I tillegg til psykiske traumer, panikkanfall (PTSD), diabetes, leddgikt og høyt blodtrykk. I klinikken har de også behandlet flere knivstikk, for det meste på mindreårige og unge voksne.

Hun forteller om en av mange pasienthistorier som bidrar til tristhet, sinne og frustrasjon:

“Vi møtte en ung mann som hadde mange små sår. De var smertefulle og infiserte, og så ut som kviselignede byller. Da vi prøvde å behandle sårene, ble han grepet av et slags panikkanfall eller smerteanfall. Den andre dagen varte det i mange timer. Jeg satt sammen med ham, da han ikke ville være alene, og jeg fikk tårer i øynene. Jeg måtte konsentrere meg hardt for å ikke begynne og gråte. Plutselig, roet han seg ned og våknet, pinlig berørt og redd, lei seg og utslitt. Når mitt eget hjerte er fullt av tristhet og uendelige håp om en bedre framtid, kombinert med et hode fullt av sinne og frustrasjon, kan jeg ikke se for meg hvordan han har det på innsiden.”

Selv om dette arbeidet er livsviktig for så mange mennesker, er det likevel en dråpe i havet.

Listen er lang, og vi kunne fortsatt med forferdelige historier, asylintervjuer som ikke er forventet før 2023, barn som er apatiske og har mistet livsgnisten. Men det har ingen hensikt, så lenge ikke mer gjøres for å skape endring.

Etter brannen søndag, har Dråpen i Havet på få dager samlet inn over 100 000 kroner til beboerne som har mistet alt de eier, og vi har allerede bestilt 1000 soveposer til beboerne i Moria for at de skal kunne holde varmen i månedene som kommer. Imens venter vårt medisinske kriseteam og våre feltarbeidere på å få komme inn i leiren igjen. For å kunne fortsette det viktige arbeidet for de menneskene som kanskje mer enn tidligere så sårt trenger medisinsk bistand, men også å fortsette med aktivitetene for barn som kan være med på å bidra til å skape en viss normalitet og trygghet i grusomhetene som befinner seg rundt dem i hverdagen.

Selv om dette arbeidet er livsviktig for så mange mennesker, er det likevel en dråpe i havet. For å bidra til større ringvirkninger og endringer henvender vi oss nå til europeiske myndigheter og de større humanitære organisasjonene med spørsmålet: Hva vil dere gjøre?