Er bistand kynisk egeninteresse eller velment altruisme? 

Helt siden norsk bistand oppstod, har det vært politisk diskusjon om hvorvidt altruismen eller egeninteressen skulle være styrende.

På den ene siden hevdes at bistanden er et viktig utenrikspolitisk verktøy og følgelig må fremme norske interesser. Den andre siden vil imidlertid legge vekt på at bistanden først og fremst skal gagne utviklingsland, og at vi må legge til side våre egne interesser i møte med det som er best for fattigdomsbekjempelse i mottakerlandene.

Det er en målkonflikt mellom hva som er bra for mottakere og hva som er bra for Norge.

Andre mener at det er en falsk dikotomi. Norsk utenrikspolitikk – med daværende utenriksminister Støre som viktig pådriver gjennom begrepet “engasjementspolitikk” – har lenge prøvd å viske ut grensene mellom våre verdier og våre interesser. Engasjementspolitikken forfekter at det er i Norges interesse å fremme våre verdier, og at “det som er bra for verden, er bra for Norge”. Denne linjen har blitt opprettholdt av norske politikere gjennom retoriske grep og romslige formuleringer som fremstiller verdier og interesser som to sider av samme sak.

Realiteten er at norsk bistand alltid vært utformet på en måte som vektlegger mottakerlandets interesser, men også tar hensyn til nasjonale interesser. Likevel har det vært hensiktsmessig å omtale utviklingspolitikken som et altruistisk prosjekt, frakoblet den interessebaserte utenrikspolitikken. Som NUPI-forsker Jon Harald Sande Lie påpeker: “Utviklingspolitikken kan gi moralsk legitimitet til utenrikspolitiske egeninteresser, og utenrikspolitikken kan gi utviklingspolitikk mer tyngde og gjennomslagskraft.”

En ny verdenssituasjon, med store geopolitiske endringer, gir grunn til å være ærlig om at våre egeninteresser påvirker bistandspolitikken.

Dette skaper imidlertid et dilemma når våre utenrikspolitiske interesser ikke samsvarer med utviklingspolitikkens altruisme. Det er en målkonflikt mellom hva som er bra for mottakere og hva som er bra for Norge. Enhver vektlegging av norske interesser vil ganske sikkert redusere bistandens effektivitet som fattigdomsreduksjon. Det vi gjør for norske interesser, eller globale interesser, er neppe det mest effektive bidraget vi kunne ha gitt til fattige lands utvikling.

En ny verdenssituasjon, med store geopolitiske endringer, gir grunn til å være ærlig om at våre egeninteresser påvirker bistandspolitikken.

 

Geopolitiske rammer for bistanden

Krigen i Ukraina har ført til økte behov for bistand som følge av høyere råvarepriser, store omprioriteringer hos giverland, og endret legitimitet ved at flere utviklingsland ser på Vesten som litt mer opptatt av egne nærområder og litt mindre interessante som partnere enn før. I kombinasjon med Trump 2.0 innebærer dette et svekket Vesten, og reduserte “utenrikspolitiske overskudd” med større fokus på egne interesser.

Samtidig øker Kinas globale innflytelse. Med USAs bistandskutt overtar de trolig rollen som verdens største bistandsgiver. Den bruker de strategisk ved å påføre afrikanske utviklingsland høye gjeldsbyrder. Det er spesielt alvorlig gitt Afrikas økende betydning i internasjonal økonomi og politikk.

En ny norsk strategi bør erkjenne at bistanden også er knyttet til våre egeninteresser.

I 2050 vil en fjerdedel av verdens befolkning bo i Afrika. Det byr på store muligheter, men også store utfordringer. Land som ikke lykkes med å skape arbeidsplasser og redusere fattigdom, kan føre til store utfordringer også for Europa i form av mer migrasjon, konflikt og grensekryssende terrorisme. I de land som lykkes, vil det være en stor fordel for Norge å bli regnet som en langvarig, pålitelig utviklingspartner.

 

Bistand tilpasset en ny verdenssituasjon 

Så hva betyr dette for Norge? I et nytt Civita-notat presenterer jeg hvordan norsk bistand bør utformes i en ny verdenssituasjon. En ny norsk strategi bør erkjenne at bistanden også er knyttet til våre egeninteresser. Det handler blant annet om å motvirke Kinas innflytelse i Afrika, og styrke vår “myke makt”.

Norsk bistand kan simpelthen ikke gjøre alt godt, overalt.

En slik bistand bør være resultatorientert og stille få betingelser til mottakerne. Det innebærer tydeligere og mer avgrensede mål, og et sterkere fokus på effektive tiltak for å oppnå resultater. Samtidig bør bistanden prioriteres dit vi har best forutsetninger for å utgjøre en betydelig forskjell. Norsk bistand kan simpelthen ikke gjøre alt godt, overalt. Vi kan ikke bare kaste penger på et stort problem, om norsk bistand ikke er egnet til formålet.

En slik strategi vil:

1. Gjøre bistanden mer effektiv. Det handler simpelthen om å oppnå best mulig resultater ut av hver krone vi bruker. Det kommer både skattebetalerne og verdens fattige til gode. Dersom bistandspolitikken skal være bærekraftig, og man vil ivareta dens legitimitet, er det avgjørende å kunne vise til konkrete forbedringer.
2. Gi Norge økt myk makt. I en verden med der maktforholdene forskyves, og tyngdepunktet flyttes sørover, er det et selvstendig poeng at Norge blir oppfattet som en generøs og raus nasjon. En mottakerbasert, betingelsesløs og “solidarisk” bistandspolitikk, som ligger nærmere utviklingslands egne prioriteringer – slik at vi dermed blir oppfattet som en mer altruistisk bistandsgiver enn andre – er i vår egeninteresse fordi det vil styrke mange lands oppfatning av Norge.  Denne “myke makten” kan gi oss innflytelse og handlingsrom i andre internasjonale fora og forhandlinger, som vil kunne tjene norske økonomiske og geopolitiske interesser på lang sikt.
3. Styrke den globale innsatsen for utvikling, som er i Norges langsiktige interesse. En verden med mindre fattigdom, klimaendringer, pandemier og flyktningstrømmer er i Norges interesse. Når vi skaper arbeidsplasser, bidrar til mer likestilling og utdanning, bekjemper sult og fremmer demokrati, reduserer vi sannsynligheten for konflikt, grensekryssende terrorisme og andre globale trusler. For eksempel er det en effektiv investering i bedre pandemiberedskap å styrke helsesystemer i utviklingsland: Hadde ikke Rwanda hatt et godt system for å identifisere og stoppe smitteutbrudd, kunne utbruddet av det dødelige marburg-viruset, som ble stoppet i rekordfart i høst, truet global sikkerhet.

Trolig er det ingen annen del av statsbudsjettet som skaper så mye velferd per krone brukt. Nettopp derfor er bistand et område som fortjener større politisk oppmerksomhet. Da må vi imidlertid være ærlige om at egeninteressen også er en viktig begrunnelse for bistandspolitikken.