Er den nye ego-sosialismen framtida?

Da forfatteren Gun-Britt Sundström fikk en sosialdemokratisk valgbrosjyre i postkassen før valget i Sverige, ville hun bare dø. Det handlet bare om deg, deg, deg – hva du ville tjene, i kroner og øre, på en ny regjering.

Og man kan forstå den reaksjonen. For slik har den svenske valgkampen vært. Alle snakker om penger. Og spørsmålet melder seg: Har også venstresida plutselig blitt egoistisk? Eller ligger det noe dypere bak?

Jeg tror faktisk at dette kan være en del av noe større. Og tenker at det kan være verdt å kaste et blikk over Atlanterhavet for å forstå litt mer om hvordan denne nye lommebok-venstresida er på vei.

Generasjon Z-sosialistene vil framfor alt gi vanlige folk mer penger i lommeboka.

Det sies at politikken ligger nedstrøms fra kulturen, og svensk politikk ligger nedstrøms fra politikken i USA. Vi kan se det på Mamdani-effekten. Plutselig, etter at den unge, kjekke venstresidepolitikeren hadde vunnet borgermestervalget i New York, løp den svenske venstresida rundt og smilte. Det var den nye, glade venstresida som gjaldt. Og plutselig skulle vi alle snakke om levekostnader.

Dette handler om mer enn en enkelt kandidat. The Economist publiserte i vår en analyse av de nye «Generasjon Z-sosialistene» i USA. Det dreier seg, foruten Mamdani, om folk som Katie Wilson i Seattle, Graham Platner i Maine, Abdul El-Sayed i Michigan og Francesca Hong i Wisconsin. Og selvfølgelig Alexandria Ocasio-Cortez fra delstaten New York

Det virkelig interessante er det ideologiske skiftet som magasinet identifiserer. Hovedpoenget er privatøkonomisk. Det Generasjon Z-sosialistene vil framfor alt, er å gi vanlige folk mer penger i lommeboka. Det handler ikke om store kollektive prosjekter, men om lavere husleie og billigere busskort.

Lommebok-politikk ser ut til å være den nye trenden. Ikke bare på den unge amerikanske venstresida.

The Economist konstaterer også at finansieringen ikke lenger skal skje ved å utvide skattegrunnlaget, men gjennom målrettede skatteøkninger for de aller rikeste. Det er milliardærene som skal betale, bare dem, og du som skal få pengene rett inn i din egen lommebok.

Dette med statlige penger til den enkelte, gjelder nå ikke bare venstresiden. I Sverige gjennomfører en høyreorientert regjering både strømprisstøtte, skattelettelser på mat og drivstoff og kraftige, om enn midlertidige, subsidier av kollektivtransporten, og bare noen få trofaste liberalere i lederavdelingen i Svenska Dagbladet prøver desperat å stritte imot. Så lommebok-politikk ser ut til å være den nye trenden. Ikke bare på den unge amerikanske venstresida.

Og det finnes ganske åpenbare materielle forklaringer på dette. Den vestlige verdenen har gått fra lav til høy inflasjon. Generasjonene som hadde vent seg til å kunne låne penger mer eller mindre gratis, og til at reallønnsøkningene kom som en naturlov, har fått en brå oppvåkning. Samtidig har den økonomiske eliten på provoserende vis rykket enda lengre fra.

Velgerne vil ha, og politikerne konkurrerer om å få gi.

For venstresida innebærer lommebok-politikken også en vei ut av den blindveien som identitetspolitikken representerte. Man trenger ikke å gi slipp på spørsmål om etnisitet, homofiles rettigheter eller globale rettferdighetsspørsmål som Gaza. Det viser den unge amerikanske venstresida helt tydelig. Det holder å tone dem ned. Og fremfor alt å tilføre noe annet. Noe som kan forene, på bred basis, i stedet for å splitte.

Som ideen om at du som individ skal få mer penger å leve for. Det er jo, ærlig talt, noe de fleste kan synes høres ganske attraktivt ut.

Dette er imidlertid ikke hovedanalysen i The Economist. De ser snarere på Generasjon Z-sosialismen som et tegn på en avideologisering av politikken. De konstaterer (med henvisning til en undersøkelse fra Harvard) at støtten til både kapitalisme og sosialisme har sunket blant unge amerikanere. I stedet for de store ideene, ser The Economist en form for selvopptatt grådighet som har tatt hovedrollen. Velgerne vil ha, og politikerne konkurrerer om å få gi.

Og det virker jo som en ganske treffende beskrivelse av en form for ego-sosialisme. Hva skjedde med solidariteten, klimaet, den felles fremtiden og omsorgen for den andre når alt handler om at jeg skal få mer penger? Og hva skjer med politikken når hele det politiske feltet, fra venstre til høyre, blir en konkurranse om å kaste så mye penger over velgerne på kort sikt som man bare kan?

Det er nok riktig at tiltroen til de store systemene synker, at fokuset på nærliggende økonomiske spørsmål øker.

Man kan selvfølgelig avfeie analysen i The Economist med at det for venstresida alltid har handlet om en form for kollektiv egeninteresse. Kampen for brød, høyere lønn, bedre boliger og så videre har jo alltid vært en del av selve kjernen. På den måten er den amerikanske penger-i-lommeboka-venstresida snarere å knytte seg til en ideologisk arv. Og en betydelig mer sosialdemokratisk holdning av tradisjonell europeisk karakter.

Men The Economist setter fingeren på noe, selv om de misforstår. Og det handler om selve troen på politikken. Eller, for å være mer spesifikk; ideen om at politikk faktisk kan gjøre ting bedre.

Både den amerikanske og den europeiske venstresida sliter med den samme hovedfienden. Nemlig forestillingen om at det ikke spiller noen rolle: at valget står mellom mye verre og veldig mye verre, en sliten og korrupt sentrisme mot en høyreautoritær fascisme.

Så det er nok riktig at tiltroen til de store systemene synker, at fokuset på nærliggende økonomiske spørsmål øker, og at dette henger sammen. Men like gjerne som å se dette som ideologienes død, kan vi se det som et forsøk på å finne en vei til ideologienes gjenoppstandelse.

Det handler også om en brennende klasseerfaring, om rettferdighet og om anerkjennelse.

Da for eksempel Mamdani argumenterte for lavere levekostnader i New York, var det også en kollektiv, nesten lokalpatriotisk tone der. Han sa at du som innbygger i byen skulle tjene bedre, men snakket like mye til et «vi». Hvem byen skulle være til for, hvem innbyggerne skulle være, og hva måten de behandlet andre på, sa om dem.

For lommebok-spørsmål er aldri bare det. Ta et svensk eksempel som karensavdraget. Det handler om kroner og øre. Men det handler også om en brennende klasseerfaring, om rettferdighet og om anerkjennelse. Det ligger noe større der, som skjærer dypere enn vi kanskje ser ved første øyekast.

Så den nye ego-venstresida er nok ikke bare ego. Derimot forstår den at endring må være konkret for å være troverdig.

Den brede venstresidas store fremtidsprosjekt må handle om en eller annen form for kollektiv visjon om en felles vei fremover.

Men for å lykkes, må den også klare å kle dette nære og konkrete i noe større enn snever og kortsiktig egoisme. Å vise at fortellingen om det beste for deg og fortellingen om vårt felles beste, er én og den samme.

For, ja, den brede venstresidas store fremtidsprosjekt må handle om en eller annen form for kollektiv visjon om en felles vei fremover. Den må handle om framtida. Gun-Britt Sundström overreagerer kanskje, men hun er også inne på noe. Mer penger i lommeboka for den enkelte, kan aldri bli nok som visjon for venstresida.

Vil denne amerikanske generasjonen lykkes der deres forgjengere mislyktes? Det er for tidlig å si. Vil man i Europa klare å formulere et lignende prosjekt der venstrepolitikk knyttes til konkrete og nærtliggende forbedringer i den egne hverdagen, snarere enn til abstrakte ideer som ikke betyr noe? Det samme gjelder her.

Finnes det rent saklig sett spenninger mellom perspektivet «mer penger til deg» og perspektivet «bare milliardærene skal betale», og det som faktisk trengs for en helhetlig politikk for langsiktig sosial og økologisk bærekraft?

Ja, absolutt.

Men det er likevel noe forfriskende ved disse nye, unge venstrestrømningene fra vest. Det er mer å lære av Mamdani enn at det er bra å være glad og lage søte filmer med små barn.

Selv om det så klart kan være fint. Det også.

Artikkelen ble først publisert i Dagens Arena. Oversatt av Agenda Magasin.