Å være avhengig av EUs gode vilje for å ivareta norske arbeidsplasser, er ikke noen holdbar strategi på sikt.
Etter at Senterpartiet gikk ut av regjering kan Norges tilknytning til Europa bli en valgkampsak.
Hvem skal forsvare det kompromisset som EØS-avtalen er?
Et demokratisk underskudd
EØS-avtalen har vært selve fundamentet for norsk handels- og utenrikspolitikk i mer enn 30 år. Avtalen gjør Norge til en integrert del av EUs indre marked.
De som ønsker et tettere forhold til EU, har lenge pekt på EØS-avtalens iboende demokratiske underskudd. Norge har rett til å komme med faglige innspill når EU-kommisjonen forbereder forslag til nye EØS-relevante regler. Vi kan delta i arbeidsgrupper som jobber med å utfylle eksisterende regelverk, og i EUs programmer og byråer. Men fordi vi ikke er fullverdige medlemmer, er vi ikke med når EU skal ta beslutninger om saker og rettsakter, selv om disse vil komme til å gjelde Norge.
5 milliarder kroner er likevel en ganske høy årskontingent å betale til en klubb som vi bare er assosiert medlem av.
Dermed har Norge ikke en stemme i de beslutningene som reelt styrer utviklingen av viktige deler av norsk juss og politikk. Vi er henvist til å drive passiv tilpasning til EUs vedtak i stedet for å være aktive deltakere i EUs organer. Siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 er mer enn 14 000 direktiver og forordninger tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett, og adgangen til å si nei til å implementere EØS-relevante regler er reelt sett svært liten
Man kan hevde at dette demokratiske underskuddet gjør EØS-avtalen til en ganske dårlig “deal” for Norge. Så skal det legges til at prisen for ikke-medlemskap er ganske stiv. EØS-midlene –
EFTA-landenes bidrag til sosial og økonomisk utjevning i EØS-området – er fastsatt til 3,2 milliarder euro for perioden 2021-2028. Norges andel er rundt 97 prosent.
Adgangen til det europeiske markedet har utvilsomt stor økonomisk verdi for Norge.
5 milliarder kroner er likevel en ganske høy årskontingent å betale til en klubb som vi bare er assosiert medlem av.
Avvikle, ikke utvikle?
EU-motstanderne peker interessant nok på det samme demokratiske underskuddet ved dagens tilknytningsform, men trekker diametralt motsatt konklusjon: Problemet er at EØS-avtalen ikke at den ikke går langt nok, men at den går for langt.
Senterpartiet forlot regjeringen forrige måned etter at tre direktiver fra EUs 4. energimarkedspakke ble tatt til behandling. “Vi kan ikke tillate at Norge knytter seg tettere til EUs dysfunksjonelle strømmarked”, sa utgående finansminister Trygve Slagsvold Vedum.
Sps exit fra regjeringen dreide seg i realiteten ikke om energipolitikk, men om Norges tilknytning til Europa. Argumentene partiet brukte, kunne vært anført på hvilket som helst politikkområde som er påvirket av EU/EØS-retten. De siste års strømpriser gjorde imidlertid energipolitikk til en opportun sak å knytte protesten til.
Å være avhengig av EUs gode vilje for å ivareta norske arbeidsplasser er ikke noen holdbar strategi på sikt.
Fremover vil Senterpartiet erstatte EØS-avtalen med handels- og samarbeidsavtaler med EU. De fastholder dette standpunktet til tross for at Ap/Sp-regjeringens eget ekspertutvalg i 2024 konkluderte med at ingen alternativ tilknytningsform – annet enn fullt medlemskap – vil gi Norge bedre vilkår enn den eksisterende avtalen (NOU 2024:7 Norge og EØS: Utvikling og erfaringer).
Det er vel i grunn det beste man kan si til forsvar av dagens EØS-avtale: At til tross for de prinsipielle problemene, så fungerer den – langt på vei takket være en viss institusjonell fleksibilitet og en pragmatisk holdning hos begge parter.
Hvem skal forsvare kompromisset?
Dagens Ap-regjering er krystallklare på at EØS-avtalen tjener Norges interesser: Varer for 650 milliarder kroner i året selges på det europeiske markedet. 400 000 arbeidsplasser i hele Norge er knyttet opp mot EØS-avtalen
En utfordring i valgkampsammenheng er at det ofte er liten politisk oppside i å forsvare status quo. Senterpartiet har begynt å ta i bruk uttrykk som “nasjonal kontroll”, som har gjenklang hos en del velgergrupper – uten at det er klart hva økt kontroll består i eller hvordan eventuelt man skal oppnå det ved politiske endringer.
EØS-avtalen er grunnmuren i vårt samarbeid med Europa, og den bør vi ikke rokke ved.
En større utfordring er at vår tilknytning til Europa fremstår som skjør på grunn av utviklingen i verden. EU opptrer på flere områder som en utenrikspolitisk aktør med direkte påvirkning på Norge – pandemiberedskap, sanksjoner mot Russland og forsvaret og gjenoppbygningen av Ukraina er fremtredende eksempler fra de siste årene.
Når Norge nå risikerer å havne “mellom barken og veden” i en handelskrig mellom EU og USA, understreker det sårbarheten ved dagens tilknytningsform. Å være avhengig av EUs gode vilje for å ivareta norske arbeidsplasser er ikke noen holdbar strategi på sikt.
Likevel: Så lenge EU-medlemskap ikke står på dagsorden, må vi jobbe innenfor det rammeverket vi har for å sikre norske interesser. Våre politikere og diplomater må mobilisere alt som finnes av kontakter og nettverk i Europa, bruke alle anledninger til å vise hvor Norge og EU har sammenfallende interesser, og gjøre det tydelig for Brussel at Norge er et land EU kan regne med.
EØS-avtalen er grunnmuren i vårt samarbeid med Europa, og den bør vi ikke rokke ved – særlig ikke når verden rundt oss er så urolig som nå.
Kommentarer