Et politisk jordskjelv i Tyrkia

Det knipses og klappes i gatene. Istanbuls innbyggere går ut på balkongene sine. De roper, klirrer med bestikk, rister på syltetøyglass.

I går, 20.26, skjedde det igjen. Alle sammen lagde lyd. Kollektivt. Simultant. Det lød helt opp til leiligheten min i 8. etasje.

“Hak, hukuk, adalet”, synges det. På norsk: “Rettigheter, loven, rettferdighet”.

Ennå vet jeg ikke om disse aksjonene planlegges til noe fast tidspunkt eller oppstår spontant. Begge deler kan være like sannsynlig.

Erdogan er egentlig ikke en gyldig kandidat til 2028-valget, enn så lenge.

Fortsatt samles store folkemengder i Sarachane, utenfor rådhuset i Istanbul. Men protestene sprer seg. Det er nå knapt mulig å være i Istanbul uten å merke til den overveldende mobiliseringen som pågår.

Over alt i byen kan du se bilder av Imamoglu. Håndskrevne plakater og paroler med ulike slagord henges opp i vinduer. På kveldstid er metrolinjene mot Yenikapi stappfulle av mennesker som skal demonstrere.

I går kveld var det protester i Macka park, like ved der jeg bor og et steinkast unna Taksim-plassen. Mange kjenner Taksim fra Gezi park-protestene i 2013, da Erdogan hadde lyst til å bygge et kjøpesenter over bydelens grønne lunger. Gezi park-protestene utviklet seg til voldelige sammenstøt.

Frykten er at tilsvarende vil skje med de pågående protestene. I 2013 fremstod det ikke som om myndighetene var forberedt på folkehavet ved Taksim. Denne gangen vet de hva de driver med. Det er politi og sperringer over alt.

Til nå har protestene pågått relativt fredelig. Men det spørs om myndighetenes tålmodighet vil vedvare. Torsdag tok politiet i bruk pepperspray, gummikuler og vannkanoner mot studenter i landets hovedstad, Ankara.

De siste par dagene har flere blitt pågrepet i forbindelse med demonstrasjonene. Over 1400 skal være arrestert. Men tallene stiger for hver dag som går.

 

Foreløpig tidslinje

Imamoglu er (eller rettere sagt, har vært ) borgermester i Istanbul og politiker for opposisjonspartiet CHP.

Da Imamoglu først vant Istanbul med en smal margin på 13.000 stemmer i mars 2019, bestridte AKP valgresultatet. Valget ble senere kjent ugyldig av Supreme Election Council (YSK).

Nyvalg ble avholdt i juni 2019. Imamoglu knuste AKP-kandidat Binali Yildirim med en ledelse på 775,000 stemmer. Var dette begynnelsen på slutten for Erdogan sin dominans i tyrkisk politikk?

AKP godtok valgnederlaget og Yildrim gratulerte Imamoglu med seieren kort tid etter resultatene ble offentliggjort. Ved lokalvalget i 2024 vant CHP i flere store byer, blant annet Istanbul, Ankara og Izmir.

“Whoever wins Istanbul, wins Turkey”, har tidligere Istanbul-borgermester og nåværende president Recep Tayyip Erdogan (AKP) selv uttalt. Imamoglu regnes som et stjerneskudd i tyrkisk politikk og var favorittkandidat til å utfordre Erdogan ved neste presidentvalg.

Siste presidentvalg ble avholdt i 2023, og neste er planlagt til mai 2028. CHP har imidlertid presset regjeringen på å avholde nyvalg og gitt dem frist ut 2025. Dette er grunnen til at CHP skulle avholde partikongress og velge presidentkandidat 23. mars.

Erdogan er egentlig ikke en gyldig kandidat til 2028-valget, enn så lenge. Den tyrkiske grunnloven tillater kun to presidentperioder. Dette er hans andre og siste periode.

Fremover blir det Caffe Nero på meg.

Om Erdogan skal holde på makten, har han to alternativer. Enten kan han utlyse tidligvalg slik at han kan stille før utløpet av hans nåværende periode. Eller så kan han endre landets grunnlov. Begge deler krever et kvalifisert flertall i parlamentet som dagens regjering (AKP-MHP) ikke har.

Det har vært spekulert i hvorvidt det pro-kurdiske partiet DEM kan være med på grunnlovsendringer. Tidligere har jeg skrevet om Öcalan-brevet og pekt på koblingen til Erdogans maktkamp.

Men på få dager har alt endret seg. Det er et politisk jordskjelv vi nå er vitne til. Og det er ikke godt å si hva som vil stå igjen.

Her er en kort tidslinje:

• Tirsdag 18. mars: Imamoglu fratas universitetsdiplomet sitt. I praksis diskvalifiserer det ham som presidentkandidat, ettersom den tyrkiske grunnloven krever høyere utdannelse for å bli president. Skal han få universitetsdiplomet sitt tilbake, må han gå rettens vei.
• Onsdag 19. mars: Imamoglu og 105 andre arresteres i en stor operasjon hovedsakelig rettet mot opposisjonspolitikere. De anklages for kriminell organisasjon, utpressing, bestikkelser, bedrageri og budrigging. Protester bryter ut på en rekke universiteter og vokser i løpet av dagen. På kveldstid samles store folkemengder i Sarachane. Protestene i Sarachane har fortsatt hver dag siden.
• Lørdag 22. mars: CHP-formann Özgür Özel anslår at det er over én million som er samlet i protestene ved Sarachane.
• Søndag 23. mars: CHP kunngjør at over 15 millioner har stemt på Imamoglu i partiets “primaries”. Det er et oppsiktsvekkende høyt tall. En tyrkisk rettsinstans opprettholder arrestasjonen av Imamoglu. Imamoglu suspenderes fra vervet som borgermester.

Ved siden av protestene pågår det en akademisk boikott på universitetene. Studenter dukker ikke opp i forelesninger og eksamener avlyses. På mitt eget studiested er fire studenter arrestert. “Can’t focus on class while classmates are detained”, står det på plakater som er hengt opp på campus.

Det tas også til orde for en økonomisk boikott mot selskaper som oppfattes som AKP-vennlige. Det betyr et farvel til Espressolab for min del. Jeg kommer ikke til å støtte et selskap som ikke vil stå opp for rettsstat og demokrati. Fremover blir det Caffe Nero på meg.

 

Er Imamoglu ute av spill?

Teoretisk sett kan Imamoglu fortsatt bli Tyrkias neste president, gitt at han får tilbake universitetsdiplomet sitt og ikke blir idømt fengselstraff. I praksis er det tvilsomt.

Imamoglu benektet søndag alle anklagene rettet mot ham. Men han kommer sannsynligvis til å bli sittende i varetekt en god stund fremover.

Mange unge tyrkere kjenner på en håpløshet.

Det er imidlertid verdt å merke seg at Imamoglu søndag ikke ble tiltalt for terror. Det er viktig med tanke på videre rettsprosess og den politiske styringen av Istanbul. Det betyr at tyrkiske myndigheter ikke kommer til å utpeke en “kayyum” for å erstatte Imamoglu. Nylig ble det klart at Nuri Aslan fra CHP vil fungere som borgermester fremover.

“Imamoglu, at the moment, is out of play. Question is who is next”, sier Wolfgango Piccolo på podkasten The Greek Current. Myndighetene i Ankara har nylig blitt anklaget for korrupsjon.

Hvem vet, kanskje Erdogan også skal eliminere Ankara-borgermester Mansur Yavas (CHP) fra konkurransen?

 

Kan de holde trykket oppe?

“This feels very different. People feel like there is a direct interference to direct democracy”, sa Selim Koru på Turkey Recap og Kulturkampf sin livestream på Substack.

Der Gezi park-protestene i 2013 i stor grad bestod av unge, liberale og progressive, mobiliserer 2025-protestene bredt langs hele aksen. Tyrkia er et politisk polarisert land. Men nå samler CHP-sympatisører, moderate, liberale, venstresiden og nasjonalister seg for å demonstrere mot myndighetene og i solidaritet med Imamoglu. Den tverrpolitiske sammensetningen understreker den høye oppslutningen til protestene. Men mangelen på en felles ideologisk forankring kan vise seg å være en svakhet i det lange løp.

Mon tro om de klarer å forbli samstemte.

Oppmøtet av unge mennesker er påtakelig. Som nevnt hadde protestene sitt utspring fra universitetene. Studentbevegelsen har en historisk betydning og innflytelse i tyrkisk politikk.

I Tyrkia sågar som Norge har såkalte “generasjon Z” blitt stemplet som apatiske smarttelefonbrukere. Men nå tar de til gatene.

Frie medier er dessverre en mangelvare i Tyrkia.

Mange unge tyrkere kjenner på en håpløshet. De er oppvokst i et land som hele deres liv har gått i feil retning.

Da de ble født på tidlig 2000-tall, var Tyrkia kandidatland til EU. I 2005 åpnet EU for medlemskapsforhandlinger med Tyrkia. Men forhandlingene steilet i 2016.

Inflasjonen er høy. Arbeidsmarkedet blekt. Pessimismen stor. Og regjeringen trekker Tyrkia i en mer autoritær og fundamentalistisk retning til tross for at tyrkere flest blir stadig mer sekulære og liberale.

Kan det høye presset vedvare? Bare tiden vil vise. Og Erdogan har tiden på sin side. Han har helt frem til mai 2028, enn så lenge.

 

Manipulasjon og desinformasjon

Informasjon om protestene som for tiden pågår i Istanbul sprer seg på WhatsApp og Signal. Det deles i lukkede grupper på krypterte kanaler. Ingen Facebook-arrangementer, ingen Instagram-historier, meg bekjent.

I 2022 fremmet den tyrkiske regjeringen en rekke drakoniske lovendringer samlet kjent som “desinformasjonsloven”. Denne såkalte desinformasjonsloven kriminaliserer spredning av nettinnhold. Nærmere bestemt kan alle som publiserer informasjon som anses å være bevisst forfalsket, idømmes en fengselsstraff på mellom ett og tre år.

Derfor anbefaler det norske Utenriksdepartementet å “avstå fra å legge ut bilder og videoer fra demonstrasjoner på sosiale medier”.

Desinformasjonsloven pålegger også teknologigigantene å lagre brukerdata på tyrkiske servere. Og å fjerne innhold hvis tyrkiske myndigheter ber om det.

I forbindelse med protestene har tyrkiske myndigheter strukket seg langt for å sensurere innhold på sosiale medier. En representant for X har uttalt at plattformen ikke vil etterfølge ordre om å blokkere over 700 kontoer. Likevel har de allerede blokkert hundrevis av kontoer, påpeker professor Yaman Akdeniz.

Det ser ikke bra ut.

Frie medier er dessverre mangelvare i Tyrkia. Internasjonale nyhetskilder som Deutsche Welle, Voice of America og et stort antall nettsider er utilgjengelige her. Det er enklere å motta pålitelig informasjon om tyrkisk politikk for dere som befinner dere i Norge, enn for de av oss som er i Istanbul og står midt i det.

Staten forsøker i størst mulig grad å kontrollere narrativet. Protestene er ikke blitt dekket av aviser med koblinger til myndighetene. BBC Newsroom snakket søndag med en representant for Erdogans parti, AKP. Episoden kan være verdt å lytte til for et innblikk i den bisarre og usammenhengende propagandaen som regjeringspartiene forsøker å spre.

På tyrkisk TV sammenstiller de dekningen av Imamoglu med bilder av bunker med penger. Det ser ikke bra ut.

Landet er verdensledende i å fengsle journalister. Flere fra pressen er pågrepet i forbindelse med protestene. I går ble BBC-korrespondent Mark Lowen utvist fra Tyrkia etter 17 timer i varetekt. Myndighetene begrunnet det med at Lowen var “a threat to public order”.

BBC publiserte nylig en episode i forbindelse med Trump-administrasjonens nedstengning av Voice of America (VOA) der de intervjuer Diego Cupolo fra Turkey Recap. Fra 11.52 snakker han om hvordan det er å være journalist i Tyrkia, og sier blant annet:

“The reason I’m speaking instead of a Turkish journalist at the moment is because it is not wise to speak out loud at this moment. There is a serious crackdown on journalists and opposition politicians (..) These people are being charged with years of jail and terrorism investigations, just for speaking their minds about what is going on in the country.

(…) In the end, we are seeing a regression to the post coup-attempt-era. It is not as extreme as after the coup attempt in 2016, but it does have that feeling of stifling pressure on anything that is not following the government narrative.”

(Teksten er en lettere redigert utgave av Ane Breiviks nyhetsbrev 26. mars 2025. Du kan melde deg på her for å få jevnlige oppdateringer fra Istanbul eller følge det på Substack.)