Et regime i krise, et samfunn i bevegelse

Søndag morgen fikk jeg en melding på WhatsApp fra min beste venninne i Iran. Det var dagen etter at nyheten kom om at Irans øverste leder, Ali Khamenei, var drept.

«Fra i går kveld – og egentlig siden januar – har hvert eneste minutt vært tungt. Men se så bra utfallet ble», skrev hun. Jeg begynte straks å svare.

Men de to grå strekene som viser at meldingen er levert, ble aldri blå.

Siden da har jeg ikke fått kontakt med henne. Heller ikke med familien min. Som millioner av andre iranere i diasporaen sitter jeg og prøver å nå mennesker jeg er glad i, uten å vite hva som faktisk skjer på bakken.

Debatten er med andre ord langt mer nyansert enn den ofte fremstilles.

For mange iranere er følelsene nå sammensatte: sorg over liv som går tapt, frykt for hva som kan komme – og samtidig et håp om at et politisk system som i flere tiår har vært preget av brutal undertrykkelse, kan være i ferd med å endre seg.

I sosiale medier og i avisspalter de siste dagene har én debatt gått igjen: Kan utenlandske makter «redde» Iran?

Mange avviser premisset. Skepsisen har historiske røtter. Kuppet i 1953, der statsminister Mohammad Mossadegh ble styrtet med støtte fra amerikansk og britisk etterretning bidro til å delegitimere vestlig innflytelse og styrket senere revolusjonære strømninger som kulminerte i revolusjonen i 1979. Når flere i dag sier at «Iran må reddes av iranere», kan det derfor forstås som et historisk argument.

Samtidig rommer denne formuleringen flere nyanser. Historiske erfaringer er viktige, og få avviser betydningen av dem. Men det mange av oss forsøker også å få frem i dagens debatt, er at den politiske situasjonen i Iran først og fremst har vokst frem innenfra. Den er ikke resultatet av et plutselig angrep utenfra, men av en langvarig intern utvikling.

Den iranske befolkningen har i flere tiår gått ut i gatene for å protestere mot styresmaktene – ofte med livet som innsats. Motstanden mot prestestyret er en gjennomgående del av Irans moderne politiske historie siden revolusjonen i 1979. Studentopprøret i 1999, protestene etter presidentvalget i 2009, demonstrasjonene i 2017–2019 og den landsomfattende protestbevegelsen etter drapet på Mahsa Amini viser at misnøyen mot regimet lenge har vært forankret i det iranske samfunnet selv.

Demonstrasjonene som startet 28. desember var ikke resultat av utenlandsk innblanding, men av en opphopning av økonomisk misnøye, politisk frustrasjon og et stadig større generasjonsgap mellom et ungt, urbant samfunn og et politisk system som i stor grad har stått stille siden 1980-tallet. Med andre ord: de viktigste drivkreftene bak mulig politisk endring i Iran finnes i det iranske samfunnet selv.

Jeg har selv sett dette med egne øyne.

Samtidig finnes det også andre perspektiver, som ofte får mindre plass i debatten. Mange iranere i diasporaen peker på at internasjonalt press, sanksjoner eller endringer i den regionale maktbalansen kan bidra til å svekke et autoritært regime og dermed åpne rom for intern politisk endring.

De siste dagers militære eskalering mellom Iran, Israel og USA har derfor også blitt tolket gjennom dette perspektivet. For noen representerer slike hendelser først og fremst en farlig geopolitisk opptrapping med uforutsigbare konsekvenser for hele Midtøsten. For andre kan den samme utviklingen samtidig oppfattes som en faktor som ytterligere svekker et regime som allerede står overfor betydelig intern misnøye.

Spørsmålet er derfor kanskje ikke om Iran kan «reddes» utenfra eller innenfra, men heller hvordan interne protestbevegelser, samfunnsendringer og internasjonale maktforhold sammen kan forme landets politiske fremtid.

Debatten er med andre ord langt mer nyansert enn den ofte fremstilles.

En annen diskusjon som preger sosiale medier akkurat nå handler om hverdagsliv og symboler på motstand. Videoer av kvinner uten hijab i iranske byer deles. Aktivister og kommentatorer fremhever dette som tegn på at det iranske samfunnet allerede er i ferd med å endre seg. Blant annet har Diana Adampour publisert en video på Instagram der hun viser at hun går i kjole og uten sjal i offentligheten i Teherans gater.

Men denne utviklingen har hatt en høy pris.

Samtidig pågår det en annen, mer følelsesladet diskusjon. Enkelte kommentatorer hevder at iranere ikke bryr seg om sitt eget land – eller om menneskeliv – fordi noen også har uttrykt lettelse eller til og med feiret nyheten om at Khamenei er død.

Men en slik tolkning overser en grunnleggende realitet: menneskelige reaksjoner i autoritære samfunn er ofte sammensatte.

For mennesker som i flere tiår har levd under sensur, moralpoliti, fengslinger og brutal undertrykkelse og for de som lever i eksil, kan sorg og lettelse eksistere samtidig. Å uttrykke håp om at et regime svekkes betyr ikke nødvendigvis at man ikke bryr seg om livene som går tapt. Det kan også være et uttrykk for hvor dypt traumatiserende systemet har vært for millioner av mennesker.

Det er også viktig å forstå at mange av de små tegnene på sosial endring – som kvinner som beveger seg uten hijab i offentligheten – ikke oppstod av seg selv.

Motstanden mot obligatorisk hijab har økt dramatisk siden protestene etter drapet på Mahsa Amini i 2022.

Jeg har selv sett dette med egne øyne. De gangene jeg har reist til Iran etter 2022, har jeg – som mange andre kvinner – gått uten sjal i offentligheten.

Men denne utviklingen har hatt en høy pris.

Et politisk system bør ikke drepe sine egne borgere fordi de demonstrerer.

Hundrevis av mennesker ble drept under protestene. Tusenvis ble arrestert. Flere demonstranter er blitt henrettet etter summariske rettsprosesser. Mange sitter fortsatt i fengsel.

Derfor er det avgjørende å ikke romantisere de små endringene man nå ser i hverdagen, slik Diana Adampour gjør.

De er ikke resultat av reformvilje fra myndighetene. De er resultat av en enorm sosial mobilisering – og store menneskelige kostnader.

Iran trenger ikke et system der tusenvis må dø eller fengsles for at staten gradvis skal lette litt på restriksjonene.

Et politisk system bør ikke drepe sine egne borgere fordi de demonstrerer. Og nå er det nok. Siden januar har over 30 tusen blitt drept, flere tusener er skadet for livet, mange har fått dødsdom og flere sitter fengslet. Så hva skjer videre nå?

Forskning på politiske overganger viser at perioder med regimeskifte ofte trenger en eller flere samlende figurer. I mange historiske tilfeller har slike personer fungert som symbolske brobyggere mellom ulike politiske strømninger i opposisjonen.

I Polen på 1980-tallet fikk Lech Wałęsa en slik rolle i overgangen bort fra kommuniststyret. I Sør-Afrika ble Nelson Mandela en samlende figur i overgangen fra apartheid til demokrati.

Poenget i slike tilfeller er ikke nødvendigvis at én person alene driver frem politisk endring. Snarere kan en symbolsk figur bidra til å samle fragmenterte opposisjonsmiljøer, gi protestbevegelser et ansikt utad og fungere som en midlertidig bro mellom et gammelt system og et nytt.

Det er i dette perspektivet mange av diskusjonene om Reza Pahlavi må forstås. Som sønn av Irans siste sjah, Mohammad Reza Pahlavi, er han en av de mest kjente opposisjonsfigurene i diasporaen, og i flere år har han forsøkt å posisjonere seg som en samlende figur for ulike opposisjonsmiljøer.

Historien viser at autoritære systemer kan bestå lenge.

Pahlavi selv har gjentatte ganger understreket at han ikke nødvendigvis ønsker å gjeninnføre monarkiet. I stedet har han argumentert for at hans rolle – dersom iranere ønsker det – kan være å fungere som en midlertidig samlende figur i en overgangsperiode, frem til frie valg kan avgjøre landets fremtidige styreform.

For mange iranere representerer dette nettopp et håp: ikke nødvendigvis en retur til monarkiet, men en mulig bro mellom dagens autoritære system og et fremtidig politisk system der befolkningen selv kan avgjøre hvilken styreform landet skal ha.

Samtidig er Iran et langt mer komplekst samfunn enn mange av de historiske eksemplene det ofte sammenlignes med. Landet har rundt 90 millioner innbyggere, betydelige regionale og etniske forskjeller og en politisk opposisjon som består av alt fra liberale republikanere til monarkister, venstreorienterte aktivister og reformorienterte teknokrater.

Spørsmålet er derfor ikke bare om én person kan samle opposisjonen, men om en slik overgangsfigur kan oppnå bred nok legitimitet i et samfunn som i dag er langt mer politisk og sosialt mangfoldig enn det var før revolusjonen i 1979.

Likevel sier diskusjonen om Pahlavi noe viktig om dagens situasjon: mange iranere leter etter politiske symboler og figurer som kan representere en mulig vei ut av et system stadig flere opplever som uholdbart.

Hva som vil skje videre i Iran er vanskelig å forutsi. Historien viser at politiske transformasjoner sjelden følger en lineær utvikling. Det som likevel fremstår tydelig i dagens Iran, er at samfunnet allerede har gjennomgått betydelige endringer.

Iran er i dag langt mer urbanisert, utdannet og globalt orientert enn landet var da revolusjonen fant sted i 1979. En stor del av befolkningen er født etter revolusjonen og har vokst opp med helt andre forventninger til politisk deltakelse, personlig frihet og økonomiske muligheter.

Samtidig er det viktig å huske at Iran også før revolusjonen var et samfunn i rask modernisering. Mange iranere – som min egen far, som vokste opp i Iran på 1960- og 70-tallet – husker et land som på flere områder var sosialt og kulturelt mer åpent enn mange andre land i regionen.

WhatsApp-meldingen fra venninnen min står fortsatt ubesvart.

Etter mange år med reiser til Iran er én ting blitt stadig klarere for meg: avstanden mellom samfunnet og det politiske systemet har vokst og protestene de siste årene viser at stadig flere er villige til å risikere mye for å uttrykke politisk misnøye.

Dette betyr ikke nødvendigvis at politisk endring vil skje raskt. Men det betyr at de sosiale forutsetningene for endring allerede finnes.

WhatsApp-meldingen fra venninnen min står fortsatt ubesvart.

For millioner av iranere – både i Iran og i diasporaen – er de siste dagene preget av den samme blandingen av usikkerhet, håp og frykt. Bak alle analyser, scenarier og politiske diskusjoner finnes et samfunn som i flere tiår har presset på for mer frihet, ofte med enorme personlige kostnader.

Iran i dag er ikke landet det var i 1979. En ung, høyt utdannet og globalt orientert generasjon stiller stadig tydeligere krav til politisk deltakelse, personlig frihet og verdighet. Avstanden mellom samfunnet og det politiske systemet har vokst – og den fortsetter å vokse.

Historien viser at autoritære systemer kan bestå lenge. Men den viser også at de til slutt bryter sammen når de ikke lenger klarer å tilpasse seg samfunnet de styrer over.

Når presteregimet faller – enten gradvis eller brått – vil spørsmålet ikke bare være hva som forsvinner, men hva som kan vokse frem i stedet.

For mange iranere ligger håpet nettopp her: at Irans fremtid en dag kan formes av et samfunn som i flere tiår har vist at det aldri sluttet å kreve frihet.

(Kronikkforfatteren er ansatt i Antirasistisk senter, men skriver her på egne vegne.)