Et takkebrev til AUFs generasjon Utøya

I helgen avholder AUF landsmøte. Gaute har ledet organisasjonen de siste to årene, og har varslet at han gir seg. AUF-lederen har alltid fullpakket program på 22. juli-markeringene. Før man har rukket å si noe, er Gaute likevel den som alltid spør om hvordan jeg har hatt det den dagen. Det sier mye om han.

Hva er poenget?

Mye kommer sammen når man skal sier noe om hva det betyr at den siste overlevende nå går ut av en aktiv rolle i AUF, drøye 15 år etter terrorangrepene 22. juli 2011. Det er ikke så lett å se klart. Når jeg skriver denne setningen, går tanken til de kravene som har blitt stilt til AUF og spesielt deres ledere etter 22. juli.

Se klart. Hold dere til saken. Ikke bli for politisk.

Ikke la følelsene ta overhånd. Ikke bli sint.

Jeg vet ikke helt hva det er jeg prøver å si, men jeg lengter sånn etter å si det. Jeg har det i meg, jeg kjenner det jo.

Ordene er utdrag fra en monolog til hovedpersonen – Jenta – i teaterstykket Jenta i gummistøvler.  Jenta overlevde terroren på Utøya, og stykket handler om å bli voksen med krevende bagasje. Stykket hadde premiere i vår, og er det første stykket som er skrevet av en overlevende.

Et av temaene i stykket er hvor ensomt å ha opplevd et traume. Det ligger nok i traumets natur, i overskridelsen og de sterke følelsene det vekker. Livsfaren forvandles til et magnetfelt, lenge etter at det er trygt. Trygt?

Vi vet hva AUF har måttet stå i, står i.

Hva er poenget? Jeg skal forsøke å holde meg til saken. Men jeg vet ikke hva saken er.

Hvem kan si at det er trygt?

De høyreekstreme kreftene er på full frammarsj.

Hold dere til saken.

Du er traumatisert.

Jeg tror kanskje det er gjenkjennelse jeg vil si noe om. I ensomheten finnes et fellesskap.

Det tok nesten ti år før det kom opp en ordentlig debatt om at 22. juli var et politisk motivert angrep på det norske sosialdemokratiet. Astrid Hoem og senere Gaute har stått i bresjen for den.

Vi vet hva AUF har måttet stå i, står i. De gjør oss alle en stor tjeneste.

Jeg hadde substansen, følelsene, men jeg hadde ikke formen, ordene.

Selv om de overlevende har ulike erfaringer, deler vi et spesielt utgangspunkt, og dette fellesskapet har for min egen del bare blitt sterkere med årene.

I en tid med et stadig mer forkvaklet syn på hva kunnskap er, er den levde erfaringen på vikende front.

Det jeg vil si: jeg blir rolig når Gaute uttaler seg. Jeg stoler på han. Han legger ikke skjul på realitetene, men maner til optimisme. Han ber oss om å engasjere oss, oppfordrer oss til å handle. Han snakker fra og av erfaring. Den erfaringen noen vil gjøre irrelevant for saken.

Så hva er saken?

Det personlige er politisk. Jeg tror ikke man klart kan skille form og innhold i språket (“det er mitt innhold, altså, KI har bare systematisert det!”). Så det kan se ut som en selvmotsigelse når jeg sier at da jeg begynte å skrive Jenta i gummistøvler, hadde jeg en stor ambisjon om å få med både de personlige og politiske ettervirkningene etter 22. juli.

Jeg tenkte at det bare handlet om å finne formen for å sette ord på hvor komplekst dette samspillet er. Det ble en vanskelig oppgave, ordene ble enten for store eller for små. Jeg hadde substansen, følelsene, men jeg hadde ikke formen, ordene.

Det er vemodig at Gaute nå går av, men jeg vet at arven etter 22. juli vil bli godt ivaretatt i AUF.

Men substansen og formen går over i hverandre, hvis vi aksepterer at vi må hengi oss til erfaringen og ikke gir oss. Det går sånn passe i denne teksten, synes jeg, men jeg kommer ikke til å gi meg. Den levde erfaringen viser vei, så jeg må øve, og øve mer på å finne de riktige ordene.

Kanskje var det øvingen som gjorde at jeg til slutt klarte å si noe om det politiske? Gjennom skrivingen ble jeg tryggere. Jeg ble mer erfaren. Mot slutten av manusskrivingen føltes det derfor riktig å spørre Astrid om å få lov til å bruke et utdrag fra talen hun holdt i forbindelse med årsmarkeringen for to år siden. Bare en norsk nobelprisvinner i litteratur kunne slå talen da den ble nominert til årets tale.

Ungdommer i stykket spiller overlevende og forteller om hvordan 22. juli har preget dem. Det er noe absurd å høre en 15-åring fortelle om at hun ble retraumatisert da hun skulle føde sitt første barn. Men det er akkurat sånn det var, for å ta inn ungdommer i stykket er ment å symbolisere hvor unge de overlevende var, samtidig som de bærer alvoret i seg som ingen kan ta fra dem, oss, etter en slik erfaring som terroren representerte.

Men ellers i samfunnet? Det er opp til resten av oss.

Og mot slutten av stykket, er det Astrid sine ord Jenta tar i sin munn når hun henvender seg til ungdommene.  Slik deler vi erfaringer, og forbannelsen kan brytes.

Det er vemodig at Gaute nå går av, men jeg vet at arven etter 22. juli vil bli godt ivaretatt i AUF.

Men ellers i samfunnet? Det er opp til resten av oss.

Har du lagt merke til skriften på veien? når man kjører ut til Utøya, vil man, når man ser ned på veien like før man svinger av, se at det står skrevet med maling i asfalten:

vi vil vinne.

det ble skrevet på bakken av tre unge menn i motstandsbevegelsen i 1941.

budskapet ble tatt bilde av og smuglet ut av norge til england og trykket på frimerker fra london som et budskap til det norske folk

vi skal vinne

over nazistene og okkupasjonen

vi skal vinne.

over fascismen og hatet

de tre unge mennene var helt sikre i sin sak

det fantes ikke noe annet alternativ til at demokratiet skulle seire

og de deltok aktivt i kampen for å få til den seieren

70 år senere i 2011 kjørte vi over den samme veien

over bokstavene som fortsatt sto der i bakken

kanskje noen av oss la merke til det

kanskje vi ikke enset det

for vi var for fulle av forventninger

helt frie fra det vonde som enda lå i framtida

på vei til sommerleir

(Først publisert på forfatterens FB-side.)