Farlig lek med klimamål

Jeg, og sikkert flere, satt kaffen i halsen da Aftenposten på lederplass lørdag 23. april tok til orde for å droppe regjeringens klimamål. Forslaget er dessverre ikke spesielt originalt. Et ganske liknende kom fra VGs kommentator Astrid Meland 25. november i fjor.

Jeg tviler ikke et øyeblikk på at både Aftenposten og VGs redaksjoner er oppriktig bekymret for farlige klimaendringer, ønsker å kutte utslipp og mener at det går for sakte. Mange tidligere kommentarer, ledere og redaksjonelle valg tyder på det. Da er det ekstra ille at de på denne måten bidrar til lite annet enn å forkludre klimadebatten og gjøre den slappere.

Å konkludere derfra at nasjonale mål om å kutte utslipp i Norge ikke trengs, er likevel merkelig.

Bakteppet er greit nok. Regjeringsplattformen fra Hurdal har satt som mål å kutte norske utslipp med minst 55 prosent innen 2030, og så langt er regjeringen langt unna å nå egne mål. På samme måte som mange klimamål over flere tiår og på tvers av regjeringer heller ikke har lykkes med å få utslippene ned. Det er også riktig at uavhengig av norske mål, har Norge uansett forpliktet seg til Parisavtalen, hvor vi skal oppnå utslippskutt i samarbeid med EU.

Å konkludere derfra at nasjonale mål om å kutte utslipp i Norge ikke trengs, er likevel merkelig. For det første er det liten grunn til å tro at utslippene vil bli lavere uten nasjonale klimamål. Jo kortere tid vi har igjen, desto mer ansvar har en sittende regjering for å nå dem. Hvorfor da bruke krefter på å lete etter enkle utveier som ikke bidrar?

I denne nye økonomien skal også norske bedrifter finne sin plass. Det blir vanskeligere jo lengre vi venter.

For det andre, klima og natur må i langt større grad enn i dag legge rammer for politikk og pengebruk. Som en del av dette har regjeringen lovet å lage forpliktende klimabudsjett der nasjonale utslippsmål ikke kan overskrides. Et klimabudsjett gir lite mening hvis man ikke vet hvilket mål man skal styre mot. Mener landets største aviser at slike budsjett også bør droppes?

For det tredje kan det helt klart være fristende å finne enklere utveier på den vanskelige oppgaver klimaomstilling er, og her er det to forslag som er særlig vanlige: Det ene er å få tallet på norske utslipp ned ved å telle hele opptaket av CO2 i skog. Det andre er å kutte mindre utslipp hjemme og i stedet kjøpe kvoter fra utlandet.

La meg ta skogen først. Å endre tellemåten for opptak i skog ville være juks. Under Parisavtalen er det opp til hvert land å bestemme hvordan de inkluderer opptak i skog i sine mål. Poenget er at alle land må bestemme hvordan dette gjøres før man melder inn sitt mål under avtalen. Å endre tellemåte etter at målet er satt blir som å starte på et maraton, men underveis bestemme seg for at man kommer i mål etter 30 kilometer. Å svekke Norges klimamål på denne måten vil være et direkte brudd på Parisavtalen, hvor alle land har forpliktet seg til å øke sitt ambisjonsnivå over tid.

Det vi ikke trenger å kaste bort mer tid på, er en ny debatt om målene, og forslag til kreative tellemåter som for lengst er forkastet.

Det andre forslaget, som oftere dukker opp i debatten, er å kjøpe kvoter fra utlandet i stedet for å kutte egne utslipp. Men det er en politikk de fleste land har forlatt, av flere grunner. For det første fordi alle land skal til null, og dermed er det ikke et alternativ for noen å leve videre akkurat som før. I denne nye økonomien skal også norske bedrifter finne sin plass. Det blir vanskeligere jo lengre vi venter. For det andre fordi helt sentralt i den globale klimaavtalen Norge har skrevet under på, er at alle land skal gjøre sitt ytterste for å kutte egne utslipp. I tillegg skal vi selvsagt bidra til å finansiere utslippskutt i fattigere land, blant annet gjennom det nye Klimainvesteringsfondet. Men det kan ikke komme istedenfor utslippskutt hjemme.

Før påske la vi i ZERO frem en plan for hvordan norske utslipp kan kuttes med 55 prosent innen 2030. Vi inviterer Aftenposten, VG og andre meningsbærere til å diskutere og protestere på alle tiltakene i denne planen. Det blir krevende, men det er fullt mulig å få til. Aller helst med press fra en krevende presse også. Det vi ikke trenger å kaste bort mer tid på, er en ny debatt om målene, og forslag til kreative tellemåter som for lengst er forkastet.

(En kortere versjon av dette innlegget er også publisert i Aftenposten.)