Fellesskapets svar til hatet

Hva kan være et bedre tilsvar til et forferdelig angrep på fellesskapet vårt enn at fellesskapet viser sin styrke og sitt mangfold? Over 150 000 mennesker møttes for å feire landslaget vårt i en historisk påminnelse om hvilket fantastisk fellesskap vi er så heldige å være en del av. Bildene av en rørt konge og en kronprins på trommer foran Slottet, vil gå inn i historiebøkene som sterke symboler på det fellesskapet.

Det er ikke slik barn løftes.

Vi må håpe at Erling Braut Haaland hadde rett. Kanskje dette – ikke bare hva laget presterte, men hva landet presterte sammen – var stort nok til å forandre noe. Det handlet om så utrolig mye mer enn idrettsglede. Det viste oss styrken i det som ble angrepet 22. juli: Et samfunn der mennesker med ulik bakgrunn kan høre til i det samme, store «vi».

Dessverre ble vi også minnet på at dette ikke er hele bildet. Den omfattende og stygge hetsen av de somaliske kvinnene som rodde med norske flagg, synliggjorde hatet som alltid ligger der. Og like før sommeren, i forkant av 17. mai, fikk mange av barna våre med seg at noen betrakter dem som «minusvarianter» som det bør fødes færre av. Det er ikke slik landet bygges. Det er ikke slik fellesskapet styrkes. Det er ikke slik barn løftes.

Her hjemme er det dessverre vanskelig å se at vi engang har klart å gjøre jobben etter 22. juli.

Barn med og uten minoritetsbakgrunn sitter i klasserom på tvers av landet og lærer at 2+2=4, så de skal vokse opp og bygge tunneler, fase oss ut av oljenæringen og inn i grønn energi, og beregne rett dosering av livsviktig medisin. De lærer norsk, engelsk og samfunnsfag, så de skal vokse opp til å bli lærere som ivaretar generasjonene etter dem igjen, og forfattere og kunstnere som utvider og utdyper kulturarven vår.

Samtidig vokser barna våre opp i en tid preget av et grusomt misforhold mellom verdiene de lærer om, og realitetene mange av dem ser. De skal lære om menneskeverd og om barns rettigheter samtidig som barn har blitt drept i tusentall på Gaza, og mens det som skulle være trygge hjem å vokse opp i, bombes i Ukraina.

Og de ser at sneversynt nasjonalisme, rasisme og fordommer er en vei til makt i land over hele verden, også i verdens eneste supermakt. Ikke minst ser de hvordan verdens mektigste mann jobber utrettelig for å bryte ned alle de standarder for menneskelig samhandling som enhver skolegård over hele verden er avhengig av.

Det er så trist som dette: Vi voksne har ikke klart å lage den verdenen vi ønsket for barna våre. Nå vil det etter hvert bli opp til dem å forsøke å få til det vi ikke klarte.

Arven fra 22. juli kunne selvsagt aldri være et krav om konformitet.

Her hjemme er det dessverre vanskelig å se at vi engang har klart å gjøre jobben etter 22. juli. Det er ikke mindre hat i kommentarfeltene enn før. Det er faktisk så mye hat i omløp at vi bare kan konkludere med at det stadig finnes mennesker som ikke er skremt – eller som rett og slett ikke bryr seg nok om konsekvensene av hatefull retorikk, uansett hvor åpenbare og forferdelige de konsekvensene kan være.

Ingen kan lenger tro at fiendebilder ikke tar liv. Etter 22. juli har vi – i det som ellers er et av verdens fredeligste og tryggeste land – opplevd at en ung høyreekstremist drepte sin adoptivsøster og angrep en moské, at en annen ung høyreekstremist myrdet en ung, svart, muslimsk kvinne som var på jobb for å hjelpe ham, og at en islamist drepte to mennesker i et angrep på Pride.

Noe av det verste, er at så mange av ofrene for hat og fordommer i dette landet, fra Arve Beheim Karlsen og Benjamin Hermansen og framover, har vært barn. Hatet og fordommene har redselsfullt ofte rammet – ikke bare uskyldige mennesker, men barn som hadde hele livet foran seg. Arve Beheim Karlsen og Johanne Ihle Hansen var begge 17 år gamle. Benjamin Hermansen var 15. Så mye som 33 av ofrene 22. juli var barn. Den yngste var 14 år gamle Sharidyn «Sissi» Svebakk-Bøhn.

Også flere av gjerningspersonene har vært unge, helt ned til 17 og 18 år. Det er en annen, rystende del av bildet: at noen av våre unge er blant dem som er mest sårbare for å preges – og til og med formes – av hat og fiendebilder.

Sjelden har så mange mennesker i dette landet fått livet så brått og brutalt endret som den forferdelige dagen for 15 år siden.

Arven fra 22. juli kunne selvsagt aldri være et krav om konformitet. Men den bør være en tydelig nulltoleranse for hat og fordommer fra samfunnets side. Som et absolutt minimum må vi kunne forvente at alle bruker noen sekunder på å tenke gjennom om kommentaren de vurderer å legge ut i sosiale medier, bidrar til mer eller mindre hat, fordommer og fiendebilder. Og vi må kunne forvente at når noen mislykkes i denne grunnleggende vurderingen, står vi andre klare til å være en tydelig motvekt.

La oss bruke dette som en test: Vil vi ønske at et barn skal lese det vi legger ut? Ønsker vi at det vi skriver eller sier, skal være en del av det som former barns verden? Og når noen likevel velger å legge ut noe hatefullt, må vi andre spørre oss: Vil vi at et barn skal se at dette står uimotsagt, eller skal vi sørge for den beste motvekten vi overhodet kan få til?

Sjelden har så mange mennesker i dette landet fått livet så brått og brutalt endret som den forferdelige dagen for 15 år siden. Også alle vi som ikke ble rammet direkte, er del av et fellesskap som bærer en klar, felles forpliktelse: å hedre de dødes minne ved hver dag å kjempe mot hatet som så meningsløst tok deres liv.

Det er den arven barna våre må få: ikke et samfunn uten uenighet, men et samfunn som er stolt av det sterke fellesskapet vårt, der ansvarlige voksne alltid stiller opp i møte med hatet som truer det.