Folkepaneler kan gjøre demokratiet sterkere – ikke svakere

Statsviteren Jon Naustdalslid hevder i et debattinnlegg på Agenda Magasin at Extinction Rebellion (XR) sitt forslag om å utvide demokratiet, gjennom å opprette folkepaneler, er fåfengt. Ja, slike forslag er til og med autoritære, påstår den pensjonerte samfunnsforskeren.

Hvis Naustdalslid var mer opptatt av hvorfor demokratiet svikter klimaet og naturen, og mindre opptatt av egne fordommer mot klimaaktivister, så ville konklusjonen hans blitt annerledes. Han virker uinteressert i hvorfor borgerråd, som i nyere tid har blitt kalt folkepanel i Norge, og som ofte kalles «citizens’ assembly» på engelsk, kan forbedre klima- og miljøbeslutninger.

De generelle erfaringene er tvert imot at folkepaneler foreslår klima- og miljøtiltak som er langt kraftigere enn hva folkevalgte politikere gjør.

Metoden er benyttet i en rekke land over hele verden, og bare i Europa har over 200 slike folkepanel blitt gjennomført på klima- og miljøfeltet de siste årene. Naustdalslid hevder at «erfaringane med denne typen borgarråd er generelt sett blandet». En slik påstand er sjokkerende for dem som har brukt tid på å sette seg inn i folkepanelene som nå har blitt gjennomført.

De generelle erfaringene er tvert imot at folkepaneler foreslår klima- og miljøtiltak som er langt kraftigere enn hva folkevalgte politikere gjør. En av de fremste forskerne på feltet er den britiske professoren Graham Smith, som besøkte Norge i år. I boka We Need To Talk About Climate: How Citizens’ Assemblies Can Help Us Solve The Climate Crisis oppsummerer Smith at «nesten alle klimafolkepaneler har foreslått tiltak som går langt utover eksisterende regjeringers klimapolitikk.» Folkepaneler «er tre til seks ganger mer tilbøyelige til å foreslå begrensninger på forbruk og produksjon enn regjeringene deres», og «folkepaneler foreslår reguleringstiltak tre ganger så ofte», beskriver Smith. Han viser til en ny og omfattende studie på folkepanelene som er gjennomført.[1]

Hvorfor har ikke Naustdalslid fått med seg dette, hvis han er så opptatt av demokrati og folkepaneler? Han virker mer interessert i å bekrefte egne fordommer mot klimaaktivister, enn å lese seg opp på nyere forskning. Et av vår tids store spørsmål er hvorfor folkestyret ikke evner å stanse ødeleggelsene av klimaet og naturen. Som forskeren Daniel Lindvall, ved The International Institute for Democracy and Electoral Assistance, har beskrevet: «Klimaendringene utgjør en stor utfordring for demokratiet og dets utholdenhet – trolig den største utfordringen det noen gang har møtt.»[2]

Likevel tar Naustdalslid fundamentalt feil, fordi målet med folkepaneler er ikke å komme frem til konsensus.

Hvorfor feiler dagens folkestyre? Og hvorfor kommer folkepaneler med så mye kraftigere forslag? Disse spørsmålene er det vesentlig at vi stiller oss, og spørsmålene har flere svar som jeg skal komme tilbake til.

Naustdalslid vier mye krefter på å argumentere for hvorfor folkepaneler, også kalt borgerråd, er feilslåtte. Demokrati, beskriver han, skal dreie seg om interessemotsetninger. Gjennom teksten sin hevder han at borgerråd i stedet legger opp til konsensusbeslutninger. Han uttaler for eksempel at: «Det tilfeldig samansette borgarrådet er […] venta å komme fram til eitt, eller eitt sett, omforeinte svar på korleis problemet bør møtast.»

Kritikken kan høres klok ut, for demokrati skal jo bestå av interessemotsetninger og ulike meninger. Det er vel ingen uenige om. Likevel tar Naustdalslid fundamentalt feil, fordi målet med folkepaneler er ikke å komme frem til konsensus.

Jeg har selv vært vitne til det. Det siste året har den norske regjeringen gjennomført det første nasjonale folkepanelet her til lands. Deltakerne i panelet skulle utforme anbefalinger til myndighetene om hvordan vi kan redusere forbruket i Norge, og samtidig opprettholde gode liv. Jeg deltok som uavhengig observatør av panelet, og fikk se fra sidelinjen hvordan det fungerte.

De øvde på å være uenige, ikke på å oppnå konsensus.

Folkepanelet bestod av rundt 60 nordmenn. De hadde blitt valgt representativt fra hele landet. De gjenspeilet befolkningen etter kjønn, alder, bosted, og etter hvor opptatte de i utgangspunktet var av å redusere forbruket av hensyn til klima og miljø. Jeg overvar en av samlingene deres på Gardermoen. Der gjennomførte deltakerne såkalt uenighetstrening. De øvde på å være uenige, ikke på å oppnå konsensus. I tillegg kartla de verdiene til hverandre, for å forstå hvem de var som gruppe. Først etter disse fasene begynte de å sette seg inn i forbruksproblematikken sammen, før de til slutt skulle utarbeide anbefalingene til myndighetene.

Resultatet ble en liste med anbefalinger som deltakerne skulle stemme over, og det endte med en rapport hvor regjeringen fikk se hvor stor andel av panelets deltakere som stemte for hver enkelt anbefaling. De leverte med andre ord ikke en kunstig konsensus. De presenterte gruppas uenigheter, men også hva flertallet ønsket.[3]

Samtidig var målet at deltakerne skulle lære å lytte til hverandre, forstå andres meninger – ja, gå i dialog. Her skiller folkepaneler seg fra dagens demokrati. Å observere deltakerne snakke med hverandre var veldig annerledes enn å se på konfliktfylte politiske debatter på TV. Anbefalingene fra folkepaneler kan derfor bli mer kreative og nytenkende. Som digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung beskrev, da hun mottok rapporten fra panelet: «Jeg synes det er kreative anbefalinger. Det er litt sånn: Hvorfor har vi ikke kommet på det her selv?»[4]

Han er øyensynlig redd for at Extinction Rebellion skal ta over landet.

Naustdalslid maler et bilde av at folkepaneler er en farlig metode, men det ser ut til at frykten hans stammer fra fordommer mot klimaaktivister, ikke fra forskning om folkepaneler. «’Utviding av demokratiet’ gjennom XRs form for borgarråd er i eit forsøk på å gje demokratisk legitimitet ei form for økoautoritært styre», hevder Naustdalslid. Han er øyensynlig redd for at Extinction Rebellion skal ta over landet.

Det er en kjent sak at aktivistgruppen ønsker flere folkepaneler. Vebjørn Bjelland Eriksen, fetteren til klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen, sultestreiket for eksempel nylig fordi han ønsker at regjeringen skal opprette et folkepanel om Norges olje- og gasspolitikk. Men er det en autoritær impuls som ligger bak ønsket?

I debattinnlegget til Naustdalslid er det litt utydelig hvorfor han mener det, men det kan se ut som han tror at aktivistene krever folkepaneler som skiller seg fra anerkjente former for folkepanel, og at aktivistene ønsker å påvirke panelene.

En slik frykt har ikke rot i virkeligheten. Da Vebjørn Bjelland Eriksen snakket med Jonas Gahr Støre i et møte på Karl Johan, spurte statsministeren hvordan et folkepanel kunne bli opprettet. Tilsynelatende visste ikke statsministeren at hans egen regjering nylig hadde arrangert landets første, nasjonale folkepanel. Svaret fra aktivisten var at: «Det må jo arrangeres med de som har fagkunnskapen på det. Det har jo vært to som har vært arrangert i Norge av dere.»[5] Med andre ord ønsket aktivisten et vanlig folkepanel, og ikke å påvirke prosessen.

Det er utarbeidet grundige retningslinjer for hvordan folkepaneler bør arrangeres, blant annet av OECD.

Den neste frykten til Naustdalslid er at folkepaneler innebærer at forskere og eksperter får påvirke hva deltakerne i et panel skal mene. Når et folkepanel opprettes, velges rett nok en gruppe eksperter som, for eksempel gjennom foredrag eller spørrerunder, får informere deltakerne i panelet. Det gjaldt også folkepanelet om forbruk. Involvering av forskere gjøres imidlertid med varsomhet. Målet er å plassere «experts on tap, not on top» – tilgjengelige, men ikke på toppen – har den franske demokratiforskeren Hélène Landemore beskrevet.

Ekspertene i panelet om forbruk, som jeg observerte, var til stede i begrensede tidsrom. Etter ekspertene hadde informert dem, fikk deltakerne diskutere og utarbeide anbefalinger over flere dager uten noen innblandinger. De kunne ringe ekspertene hvis de selv ønsket det, men det var helt opp til dem selv. Når eksperter som skal informere et folkepanel velges ut, brukes i tillegg metoder som skal sikre at ulike faglige perspektiver får plass. Det er utarbeidet grundige retningslinjer for hvordan folkepaneler bør arrangeres, blant annet av OECD.[6]

Naustdalslid påstår likevel at folkepaneler vil skape «et kunnskapsstyrt autoritært styre for å frelse verda fra undergangen», og han hevder att på til at Extinction Rebellion ønsker at deltakerne i folkepaneler skal bli «skolerte av det som XR oppfattar er relevante ekspertar». Dette er rent sludder og vås. Det er ingen i Extinction Rebellion som krever at de skal få påvirke hvilke eksperter som får informere deltakerne i folkepaneler. Uttalelsen til Vebjørn Bjelland Eriksen er et eksempel på det.

Om vi vider ut perspektivet litt, er det i tillegg åpenbart at politiske meninger aldri formes i et vakuum, hverken i demokratiet eller noe annet styresett. Vi må uansett la oss informere av andre før vi bestemmer hva vi står for. I dagens demokrati er det ikke bare klima- og miljøforskere som legger grunnlaget for klima- og miljøholdninger. Det gjør også Elon Musk og Mark Zuckerberg sine algoritmer, reklamene til Shein, Exxon Mobile og Equinor, politikere som spiller på frykt om klimatiltak, og influencere som har lært at ekstreme budskap får størst rekkevidde på nett. At forskere og eksperter får gi deltakere i et folkepanel informasjon er bare en annen, og kanskje klokere, måte å komme frem til politiske anbefalinger på.

Hvis slike paneler får legge mer av føringene for politikken vår, kommer vi til å bevare klimaet og naturen bedre.

Folkepaneler kan legge grunnlaget for en mer opplyst folkevilje, og derfor hylles de av så mange demokratiforskere. Panelene viser hva som skjer når noen får faktabasert kunnskap om kompliserte klima- og miljøutfordringer, og god tid til å gå i dialog med medborgere, ansikt til ansikt, om politiske avgjørelser. Folkepaneler påvirkes hverken av lobbyisme, partisponsing eller andre sterke pengeinteresser, og deltakerne trenger ikke å konkurrere om velgere over korte valgsykluser. Det setter deltakerne i posisjon til å tenke mer langsiktig, og kan gjøre dem mer ansvarsfulle.

Folkepaneler har, med andre ord, en lang rekke demokratiske kvaliteter som dagens massedemokrati mangler, som gjør at klima- og miljøanbefalingene deres blir mye sterkere enn vi er vant med. Dette er ikke en aktivistisk konklusjon, men et vitenskapelig faktum.

Hvis slike paneler får legge mer av føringene for politikken vår, kommer vi til å bevare klimaet og naturen bedre. Frankrike er et eksempel. Panelet som ble arrangert der i 2019, som Naustdalslid merkelig nok kritiserer, resulterte i de kraftigste klimatiltakene i Frankrikes historie. Det ble for eksempel forbudt med flyreiser som kan tas med tog på under to timer.

Aktivistene fra Extinction Rebellion vet dette. De prøver å få andre til å forstå. Det er synd, og kritikkverdig, når fordommer mot klimaaktivister ødelegger for saklige diskusjoner om hvorfor dagens demokrati skader livsmiljøet, og hvordan vi kan bygge et demokrati som er bedre rustet for fremtiden.

[1] Smith, side 67. “almost all climate assemblies have proposed measures that take us well beyond existing government climate policy” og “are three to six times more likely to propose limits on consumption and production compared to their governments” og “assemblies propose regulatory policies three times more often”.

[2] Side 8, https://www.idea.int/publications/catalogue/democracy-and-challenge-climate-change
“Climate change poses a great challenge for democracy, and its endurance – probably the greatest challenge it has ever seen.”

[3] https://www.regjeringen.no/contentassets/05759863fdbd440f92134980dff4c667/no/sved/vedl01.pdf

[4] Cirka 23.50min: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/invitasjon-norges-forste-folkepanel-gir-rad-til-regjeringen-om-hvordan-vi-kan-redusere-overforbruket-vart/id3086759/

[5] https://www.instagram.com/p/DOIsRf5CE24/

[6] https://www.oecd.org/en/publications/2022/09/oecd-guidelines-for-citizen-participation-processes_63b34541.html