Ytre høyre har aldri stått sterkere enn de gjør i dag. Mange av aktørene som har bidratt til denne erobringen, og som nå gjør alt de kan for å normalisere den, vil insistere på at de ikke har noe med fascismen å gjøre. Selv om Elon Musk heilet på Trumps innsettelsesseremoni, og Steve Bannon gjorde det samme på den «konservative» CPAC-konferansen noen uker seinere, vil de hardnakket insistere på sin uskyld. Vi ser det samme i omtalen av Charlie Kirk, eller i de mange interne meldingene som nylig ble lekket fra lederne i de unge Republikanerne.
Ett ansikt utad, ufordekt rasisme og fascisme innad.
Fascismen har fortsatt en så negativ klang at det som regel vil være klokest å bruke andre betegnelser om det man holder på med – eller til og med beskylde motstanderne sine for det samme, slik både Trump og Putin liker å gjøre. I ganske mange tilfeller er det imidlertid også grunn til å tro at aktørene nokså ubevisst har tatt til seg fascistiske tankestrukturer og ideer. Om du spør dem, vil de si at de bare ønsker å sette landet sitt først, insistere på at det bare finnes to kjønn, at ulikhet og hierarkier er naturlige, og så videre. Mange kan mene noen av disse tingene, uten at det gjør dem til fascister. Men ofte vil du oppleve at disse meningene kommer som en del av en pakkeløsning.
Og den pakka heter fascisme.
De færreste vil være fascister
I boka Sammen bekjemper vi fascismen forsøker jeg å formulere noen forslag til antifascistiske strategier i dag. En av de viktigste handler om å gjenkjenne lusa på gangen. For det å bekjempe fascismen er avhengig av at man klarer å gjenkjenne den – og aller helst før døra i kz-leiren slår igjen bak deg.
Å omtale noe som fascisme er sjelden populært. Poenget med likevel å gjøre det er å bevisstgjøre og forklare, og lære folk å gjenkjenne mønstre. Om noen mener alt det samme som fascistene gjør, kan det faktisk hende at de er fascister – også uten å ha tatt noe bevisst valg. Som forfatteren A.R. Moxon har påpekt, er det egentlig nokså uinteressant hvilken merkelapp folk bruker om seg selv:
«Historikere har et ord for tyskere som sluttet seg til nazipartiet, ikke fordi de hatet jøder, men ut fra et håp om en gjenopprettet patriotisme, en følelse av økonomisk usikkerhet, et håp om å bevare sine religiøse verdier, fordi de mislikte motstanderne sine, eller ut fra rå politisk opportunisme, bekvemmelighetshensyn, uvitenhet eller grådighet.
Det ordet er «nazist». Ingen bryr seg lenger om motivene deres. De ble med på det de ble med på. De ga støtte og sin moralske godkjenning. Ved å gjøre det knyttet de seg til alt som fulgte. Hvem bryr seg lenger om akkurat hvilken knute de brukte?»
Før eller seinere kommer man til et punkt der vi må slå fast at det er uinteressant hva folk selv hevder at de er og ikke er. I stedet må vi se på hva de gjør, hvem de omgås med, og hvilken retning de trekker samfunnet vårt i.
Fascismen er forutsigbar
Til tross for at fascismen er ulogisk og irrasjonell, og i stor grad er basert på vilje og følelser, har den en sterk indre kjerne. Om man gjør seg kjent med de grunnleggende trekkene i fascismen, kan handlingene til dens tilhengere derfor være overraskende lette å forutsi. Og det kan være enkelt å spå hvordan menneskers politiske ideer vil vokse og utvikle seg så fort den fascistiske tankestrukturen er etablert. En nasjonalistisk og tilbakeskuende tro på sterke menn og «naturlige» eliter kan for eksempel sjelden kombineres med et liberalt og demokratisk syn på samfunnsstyring, internasjonalt samarbeid og et mangfold av politiske holdninger.
Vold og krig
Basert på alt vi vet om fascismen som ideologi og bevegelse, kan man dessuten med stor sikkerhet anta at et samfunn som er sterkt preget av fascistiske ideer, vil ende med vold og krig. Om du bygger et verdenssyn på at mennesker har ulik verdi, og at det ikke bare er nødvendig å bruke vold, men bra, da ender det før eller siden med at mennesker dør. Som enkeltstående overfall på meningsmotstandere og sårbare minoriteter mens fascistene er få og svake – som med Arve, Benjamin, Johanne, Tamima og alle de som ble drept og skadet 22. juli 2011 og 25. juni 2022 – og i form av massakrer og folkemord når fascistene blir mange og sterke. Som i Europa under andre verdenskrig, eller i Gaza og i Ukraina i våre dager.
Vold er fascismens kjerne, men også dens fasit.
Samtidig har volden også en strategisk side: Gjennom den synliggjør fascistene for oss og for hverandre hva slags verden de ønsker seg, samtidig som de får øvd seg på å skape den.
Da jeg vokste opp i Oslos omegn i 1980- og 90-årene, var fascister avhengige av å finne nye rekrutter på gata og i skolegårdene. De var flinke til å se seg ut de unge gutta (og noen ganger jentene) som ikke hadde noen å henge med, som var utafor og litt fortapt. De siste 25 årene har oppgaven blitt enklere, for med internett har de gjort hat, frustrasjon og lettvinte forklaringer tilgjengelig online. Og svært ofte ser vi at de bruker humor som glidemiddel.
Fascistisk moro
Ved å pakke hat inn i humor er det lettere å normalisere det, og ikke minst: Å gjemme seg bak ytringsfrihetens og humorens skjold om de blir kritisert. Løgner og desinformasjon som før møtte sperrer i form av ressurssterke redaksjoner og kompetente journalister, har i tillegg fått et mye friere spillerom. Det gjelder både i nye, alternative medier som bevisst sprer usannheter, og i tradisjonelle medier med få ressurser og foreldede idealer om nøytralitet og balanse. Begge deler er blitt utnyttet med stort hell av ytre høyre-aktører.
Drøy humor er en effektiv form for markedsføring, som også har den fordelen at det reiser en beskyttende mur rundt dårlige holdninger, være seg om det er til damer, til jøder, til muslimer eller til skeive. Beskyttet av «humor» og «anti-woke» kan man framstå som kontrær og modig, som en forkjemper for ytringsfrihet og kulhet – samtidig som all kritikk kan avfeies med at man bare kødda.
Si imot
Å være antifascist er derfor ikke bare å stille seg i veien for marsjerende fascister når de kommer ut på gata, noe de ytterst sjelden gjør i et land som Norge, men å stille seg i veien ved alle anledninger man får. I samtaler over lunsjbord og i skolegården, på arbeidsplassen og nærbutikken:
Ta til motmæle, ikke vær redd for uenighet.
Antifascisme handler i stor grad om debatt og opplysningsarbeid, og om å ødelegge den indre logikken fascister forsøker å konstruere rundt mytene sine. Vi må gjøre det vanskeligere for fascister å fortelle historiene sine, og bevisstgjøre folk om hva faresignalene er. Skal man klare dette, må man ha et avklart forhold til hva fascismen var og er. Og så må man sammen trene seg på å bli modigere, si imot og stå opp for det man mener.
Fascisme er ikke enten-eller
Å påpeke at noe er fascisme, betyr ikke at man sier at det er nøyaktig det samme som det den italienske fascismen var i 1923, eller det den tyske nazismen var 10 eller 20 år seinere. Det er heller ikke slik at et land som blir overtatt av fascister, vil utvikle seg til en kopi av Hitlers tredje rike. Når fascismen kommer tilbake, er det ikke som en tro kopi av noe vi har sett før.
En av utfordringene når man snakker om fascisme i dag, er at mange tenker på Nazi-Tyskland da landet var på sitt sterkeste, etter å ha erobret størstedelen av Europa militært i 1940. Å trekke paralleller til noe slikt i vår egen tid, virker overdrevent. Derfor er det viktig å minne om at noe av det som gjorde Nazi-Tyskland så skremmende, var hvor normal nazismen lenge framsto som. Den ble omtalt i rosende ordelag i norske aviser som Aftenposten, Tidens Tegn, Nationen og Morgenbladet, for ikke å snakke om det konservative studenttidsskriftet Minerva. Norske antifascister som rev ned hakekorsflagg fra tyske konsulater, ble på sin side bøtelagt og fengslet, og handlingene deres ble skarpt fordømt i Minerva og i borgerlige aviser som Nordlandsposten og Aftenposten.
Spøkelser
De beskrev arbeidernes organisasjoner som «diktatoriske» siden de angrep en fremmed stats flagg, og aksjonene ble brukt som et argument for at et «brunt diktatur» kunne være nødvendig – litt som når «woke»-spøkelset i dag manes fram for å begrunne og forsvare svartelisting av lærere, fengsling av dommere og opphevelse av rettsstat og ytringsfrihet. I både Norge og Sverige ble ansatte i arbeideravisene bøtelagt og fengslet fordi de nektet å være med på normaliseringen. Journalisten Frid Nordin i Arbetaren måtte for eksempel sone to måneder i fengsel for å ha kalt Hermann Göring en blodhund, og i 1939 ble sosialdemokraten Ture Nerman tiltalt for å ha fornærmet Adolf Hitler og dømt til tre måneders fengsel. I februar 1940 ble den norske syndikalistavisa Alarm konfiskert av politiet for ærekrenkelse mot Hitler, etter begjæring fra den tyske legasjonen.
Ikke enten-eller
Nazismen ble på ingen måte til i et tilbakeliggende og barbarisk samfunn, men tvert imot unnfanget i det svært mange anså å være verdens førende kulturnasjon, et moderne industrisamfunn som var kjent for sine verdensledende forfattere, filosofer og vitenskapsmenn. Ingenting av dette – filosofien, kunsten eller vitenskapen – forhindret holocaust. Tvert imot var mange av nazistene åndsmennesker med en lang utdanning bak seg. Mennene som sto bak de tyske bokbålene var studenter og professorer.
Å trekke paralleller mellom vår egen tid og fortiden handler i stor grad om å forstå at fascismen ikke er et spørsmål om enten-eller, der et land er ikke-fascistisk den ene dagen og et fascistdiktatur den neste. Selv de mest autoritære lederne må nødvendigvis bruke tid på å etablere et styre der de har tilnærmet full kontroll, og ikke engang med dagens teknologiske muligheter for sosial overvåking og opprørsbekjempelse vil makten deres være absolutt. Akkurat som for 100 år siden kommer også dagens fascisme i mange ulike former, og i ulike blandingsforhold. Noen vektlegger det religiøse, andre det «konservative», den tredje det nasjonalistiske.
Demokrati vs diktatur?
Før som nå vinner dessuten fascistiske ledere fram innenfor demokratiets rammer, mens de snakker et demokratisk språk. Også Putin og Trump er opptatt av at det formelt sett skal avholdes valg, om enn i manipulert form. Kanskje er det derfor riktigere å tenke på dagens eksistensielle konflikt mellom diktatur og demokrati som en kamp om hva slags demokrati vi skal ha.
Det er fullt mulig å se for seg et demokrati på andre menneskers bekostning, slik vi så det i Apartheid-Sør-Afrika fram til 1994, i de amerikanske sørstatene fram til 1965, eller slik vi ser det i Israel i dag. Slike «demokratier» har mer til felles med det første athenske demokratiet, som var et slaveeiende demokrati der bare et lite fåtall i realiteten kunne bestemme, enn med et folkestyre som det norske. Det er også mulig å se for seg et demokrati der tilgang til kapital og kontroll over kommunikasjonsteknologi får stadig mer å si, og der det å gjøre noe med denne maktkonsentrasjonen blir umulig – i alle fall om man skal ha noen sjanse til å vinne et valg. Under den norske valgkampen i høst så vi mange eksempler på at norske milliardærer forsøkte seg på et fiendtlig oppkjøp av demokratiet, og langt på vei lyktes. Vi skal være stolte av det, men også være klar over hvor nær de var en full seier. Og vi må forberede oss på at dette garantert ikke var siste gang de vil forsøke.
Teppebombing
På nettet florerer det i dag med aktører som ønsker å skyve oss i autoritær retning, og som teppebomber særlig unge menn med innhold som blander formuesskatt, konspirasjonstenkning og rasisme sammen i en stadig brunere grøt. I tillegg kommer russisk – og i økende grad amerikansk – propaganda. Er du nysgjerrig og kreativ, eller bare forbanna og frustrert, kan du i dag finne mange ulike former for fascisme og nærmest lage din egen klipp-og-lim-variant, alt etter hva du selv finner mest tiltrekkende. Mens noen kommer inn i dette tankegodset via libertarianisme og kryptovaluta, finner andre veien inn via fitnessfascisme eller åndelighet og yoga.
Kjernen er lik
Selv om dette kan se veldig annerledes ut enn mellomkrigstidens fascisme, i alle fall på overflaten, er mye av kjerneinnholdet det samme. De mest retningsgivende og aktive av fascistene er ideologisk motivert, og vil bruke enhver idé og strømning som kan fremme deres egen agenda. Noen av dem hører til blant den globale overklassens aller øverste lag, og eier mye av det som i dag er blitt vår viktigste felles offentlighet.
Flere betrakter seg som revolusjonære.
De ønsker en grunnleggende og gjerne rask endring av samfunnet i autoritær retning.
De fleste historikere er i dag enige om at fascismen ikke kan forstås som et isolert fenomen fra mellomkrigstiden: Den oppsto ikke ut av intet i 1919, og døde heller ikke på slagmarkene i Tyskland og Italia i 1945. Historikeren Roger Griffin har identifisert fascismens ideologiske kjerne som en forestilling om nasjonal gjenfødelse, eller det han kaller «palingenetisk ultranasjonalisme». Ordene kommer fra gresk, fra génesis («fødsel»), og palin («igjen»). Fascisters viktigste motivasjon handler om å motvirke moralsk, genetisk eller sivilisatorisk forfall ved å overføre makt fra det de påstår er et svakt og ubesluttsomt demokrati, til en autoritær og viljesterk fører – gjerne ved hjelp av rensende vold mot dem som «forgifter» nasjonen, riket eller rasen.
Gjør patriarkatet stort igjen
I dag handler stadig mer av denne gjenfødselen om å gjøre patriarkatet stort igjen. Mens fortidens fascister kunne ta menns makt over kvinner for gitt, og visste at den skeive seksualiteten stort sett befant seg i skapet, oppleves motstanden mot de skeives og kvinnenes frigjøring i dag som like viktig som ideen om hvitt overherredømme gjorde da den første fascismen ble formulert.
Fascismen anno 2025 er særlig fiksert på transpersoner som en eksistensiell trussel mot familie og fedreland.
Det er ikke bare fordi de er genuint redde for alt som kan virke oppløsende på faste kategorier og utfordre etablerte hierarkier. De gjør det også fordi de ser at det fungerer. «Transideologi», «woke», «kulturmarxisme» og «jenter med blått hår» kan framstå som merkelige fantasifostre å mobilisere mot, men har vist seg å ha en vanvittig sterk kraft. Fascister vil ofte teste ut slike fiendebilder, og se hvilke som fungerer. Hvorvidt de mobiliserer og radikaliserer eller ikke, vil ofte avhenge av hvilken drahjelp eller motstand de møter i omgivelsene.
I jakten på fiender, forrædere og avvikere er ingen trygge.
Selv om du ikke selv er skeiv, mørk i huden, jøde eller palestiner, kan du bli offer for en fascisme som alltid vil være på jakt etter noen å hate. Ikke engang fascister eller deres allierte bør føle seg trygge. Ettersom bevegelser som er bygd på herrefolkmentalitet og vold, gjerne tiltrekker seg psykopater, narsissister og egosentrikere, er fascismens historie nemlig full av harde og bitre interne oppgjør.
Sadisme og tradisjonalisme
Visjonen om at en sterk leder kan sørge for en kollektiv gjenfødelse, er nesten alltid koblet med en uttalt forakt for «fiendens» liv og frihet. I denne miksen inngår det gjerne også en form for sadistisk fryd, der det å fornedre, latterliggjøre og undertrykke motstanderne blir en form for belønning.
Denne sadismen er ikke et uheldig biprodukt, men et poeng i seg selv. Det bidrar til å skape et «oss» og et dehumanisert «dem», en fiende og en venn, som alle fascistiske bevegelser er avhengige av. Historikeren Timothy Snyder har kalt dette for «sadopopulisme».
Andres smerte
I en verden der mange velgere for lengst har gitt opp troen på en bedre framtid og blitt kyniske, er hevngjerrighet blitt et substitutt for framtidstro og optimisme. Sadopopulismen fjerner framtiden som en politisk horisont å strekke seg etter. Den lover ikke gull og grønne skoger i form av reell samfunnsforandring, men tilbyr bare en annen fordeling av smerten:
Du lider, derfor skal vi sammen sørge for at andre lider enda mer.
Fascister rettferdiggjør vold og undertrykkelse med revansjisme; de må finne noe som må hevnes. Ved å dyrke eksistensielle fiendebilder kan de også vinne stadig nye allierte, slik ytre høyre de siste årene blant annet har klart å gjøre ved å alliere seg med transkritiske feminister, kristne Israel-venner, «fredsvenner» som kjøper russiske narrativer om krigen i Ukraina, og religionskritiske venstreorienterte som ender opp i islamofobien. Slik skapes det allianser med langt flere enn dem som tradisjonelt har befunnet seg i grenselandet ytterst til høyre, som de mange konservative og religiøse miljøene som forenes i abortmotstand og hat mot skeive. Mye av dette tankegodset pakkes inn i ord som «tradisjonalisme», eller forener «konservativ» med ord som «ny», «radikal» eller til og med «revolusjonær».
Falske tradisjoner
Det fascister i dag kaller «tradisjonalisme», bygger sjelden på ekte tradisjoner, men snarere på fantasifulle oppkok av hvordan ting «egentlig» var, den gang menn var menn og alle kjente sin plass. Dette henger sammen med en annen viktig ingrediens i fascismen: ideen om harmoni og enhet, og om at det hele tiden finnes ugress som må lukes vekk. Det er ofte uklart hvem som representerer dette ugresset, ettersom konspirasjonsteoriene som begrunner gartnerarbeidet, nettopp er så irrasjonelle og paranoide. Men også her finnes det mønstre som gjør det mulig å komme med antagelser om hvem som kommer til å rammes. Lukingen er nemlig alltid koblet til ideer om styrke og svakhet, og i ytterste fall til ideer om «verdig liv». Om du har en eller annen form for funksjonsvariasjon, har du derfor all mulig grunn til frykt. Å gjøre et land eller folk stort igjen, vil alltid skje på bekostning av «de svake».
Form og innhold
Vel så viktig som fascismens tankeinnhold er dens metode. For at fascismen skal vinne fram, er den avhengig av å bryte tabuer, sprenge grenser og utvide aksepten og toleransen vår for hva som er normalt, og hva som er lov. Mye av dette arbeidet handler også om å få folk til å tie, enten det skjer i form av trusler, sjikane, trakassering eller ved trolling i kommentarfelt. Paradoksalt nok gjøres dette ofte med ytringsfriheten som argument, der påstanden om selv å være kneblet sitter løst. «Demonisering», «meningspoliti» og «kansellering» er begreper som raskt dukker opp så snart noen bruker sin ytringsfrihet til å ta til motmæle mot fascistisk tankegods.
For å kunne bekjempe fascismen før den vokser seg mektig nok til å gjennomføre folkemord og starter erobringskriger, må vi kunne gjenkjenne den. Og for å klare det må vi vite hvor den kommer fra, og hvilke kilder den henter kreftene sine fra. «Den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den», sier et kjent ordtak. Om man ikke kjenner historien, vil man i tillegg oppleve verden som et langt mer kaotisk og uforutsigbart sted enn den faktisk er.
En annen tid
Det neste trinnet handler om å gjøre noe: Å gå fra å være ikke-fascist til å bli antifascist. I Sammen bekjemper vi fascismen forsøker jeg å gi mine bud på hva det kan innebære i et land som Norge i dag. Kanskje vil den tiden vi lever i nå, seinere bli sett tilbake på som en mellomepoke, en krisetid der noe nytt strevde med å bli født. For omtrent hundre år siden, da fascistene akkurat hadde gjort slutt på det italienske demokratiet, skrev marxisten og antifascisten Antonio Gramsci dagbok fra innsiden av Mussolinis fengsler. «Krisen består i at det gamle er døende og det nye ennå ikke kan fødes», skrev han; «i dette interregnum oppstår det en stor variasjon av morbide symptomer.»
Slike tider er «en monstrenes tid», het det i en fransk oversettelse av Gramsci – men det er også en sannhetens tid, der vi kan se en del ting klarere, og der festtalene om menneskerettigheter og demokrati ikke lenger bærer. De må fylles med innhold, etterleves – eller forsvinne. Det er noe frigjørende med dette, oppi all elendigheten. Kanskje kan vi komme ut av det ikke med en verden slik den var i går, men med en verden som er mer slik vi ønsker at den skal være.
Teksten er et utdrag fra boka Sammen bekjemper vi fascismen som blir gitt ut på forlaget Res Publica.
Kommentarer