Føre-var – før og nå

I begynnelsen av desember la regjeringen frem smitteregler for julen. Det blir en annerledes julefeiring, men forhåpentligvis er landet snart igjennom den andre smittebølgen.

Gjennomføring av tiltakene i høst har imidlertid vært gjenstand for mer kritikk enn tiltakene i vår. I Bergen har det sågar vært demonstrasjoner. Nedstengningen i mars var begrunnet i at vi manglet kunnskap. Det var stor usikkerhet om smittespredning og konsekvenser.

Gjennomføring av tiltakene i høst har vært gjenstand for mer kritikk enn tiltakene i vår

Nå vet vi mye mer. Vi tester flere, vi vet hvem som blir mest syke, vi vet mer om smitteveiene, og vi har bedre oversikt over konsekvenser av forskjellige tiltak. Beslutningene i vår var basert på føre-var prinsippet, og de aller fleste var enige. Å være føre-var hadde høy legitimitet. Det var ansvarlig politikk. Nå er ikke dette prinsippet like salgbart lenger. Det er en utfordring for myndighetene.

Føre-var prinsippet er en beslutningsregel: Hva skal en gjøre dersom en står overfor en trussel som er ukjent, og som har et potensial for enorme ødeleggelser? Skal en vente til en har fått mer kunnskap om trusselen? Det kan være en god strategi, men det kan også få store konsekvenser fordi en ikke setter inn forebyggende tiltak tidsnok. Svaret er å innføre tiltak fordi en ikke har full oversikt over konsekvenser, og fordi trusselen vurderes som for alvorlig.

Det er denne tankegangen regjeringen fulgte i vår, og det var dette som de kommuniserte til befolkningen. Selv om noen av tiltakene virket urimelige, slik som hytteforbudet, forstod folk myndighetenes overordnede hensikt fordi de opplevde den samme usikkerheten. Kommunikasjon om usikkerhet gjorde at føre-var prinsippet ble akseptert.

Risikokommunikasjon handler om å oppnå legitimitet, og legitimiteten oppnås ved å gi faktabasert informasjon

Risikokommunikasjon handler om å oppnå legitimitet, og legitimiteten oppnås ved å gi faktabasert informasjon. All erfaring med risikokommunikasjon viser at kunnskap, saklighet, åpenhet, grundighet, diskusjon og debatt gir de ønskede resultater.

30. oktober kom det et taktskifte i kommunikasjonsstrategien. Da kunne Aftenposten melde at nå skulle regjeringen i høyere grad appellere til følelser fordi «Budskap som berører deg personlig, har ofte sterkere virkning enn generell faktainformasjon, selv om det også er viktig.» Dette kom samtidig som debatten om smitteverntiltakene økte, og regjeringen ble møtt med kritiske spørsmål fra kjendisprogramledere i NRK.

Var årsaken til kritikken at argumenter om usikkerhet, føre-var og faktabasert informasjon ikke var like gyldige lenger? Eller at befolkningen er blitt bedre i stand til å vurdere myndighetenes beslutninger, at de forventer grundigere begrunnelser, samt at det er større forventing om inkludering, diskusjon og debatt? Mest det siste. Derfor var anbefalingene om en mer følelsesbasert risikokommunikasjon det dummeste rådet myndighetene har tatt innover seg så langt.

Anbefalingene om en mer følelsesbasert risikokommunikasjon er det dummeste rådet myndighetene har tatt innover seg så langt

Vi er inne i en ny fase i pandemien. At føre-var argumentet har en annen klangbunn hos befolkningen nå enn hva som var tilfellet i vår, er helt naturlig. Usikkerheten er mindre. Kunnskapsgrunnlaget er annerledes. Men i stedet for å innføre patos som retorisk virkemiddel, bør myndighetene benytte mer logos og etos: fornuft og saklighet fremfor følelser. Dette innebærer kritisk å drøfte tiltak, være villig til å innrømme feil – og ikke minst ta seg bedre tid til å vurdere konsekvenser.

Landets ledende juridiske miljøer ved Universitetene i Oslo og i Bergen har flere ganger pekt på at rettsgrunnlaget for tiltakene ikke er tilstrekkelig forankret i lovverket. Dersom myndighetenes pandemihåndtering skal tåle historiens dom, bør man, med den kunnskap vi nå har om pandemien, ta seg bedre tid til å vurdere alle sidene ved hvert enkelt tiltak, enten de er lokale eller nasjonale; ta innover seg erfaringer med hensyn til effekter og tenke igjennom hvorvidt dette skal komme til utrykk ved lovendringer i etterkant.

Kriser er forbundet med høy usikkerhet, og høy usikkerhet skal håndteres med føre-var-prinsippet. Den innledende føre-var-koronahåndteringen i mars kom da også i konflikt med demokratiske verdier. Unntakstilstand og fullmaktslover bør som generell regel, unngås. Lovverket bør være rigget slik at føre-var-prinsipper kan komme til anvendelse uten at det bryter med rettsstatsprinsipper. Dette var ikke tilfellet i mars. Myndighetenes beslutninger var likevel forståelige gitt trusselen og usikkerheten.

Skal myndighetene lykkes i sin risikokommunikasjon også i denne fasen av pandemien, må troverdigheten økes

At myndighetene nå velger tiltak forbundet med de samme rettslige dilemmaer, kan ikke forsvares på samme måte. Skal myndighetene lykkes i sin risikokommunikasjon også i denne fasen av pandemien, må troverdigheten økes. Dette oppnår myndighetene ved å imøtekomme kritikken, sikre konsistens i tiltakene og være pinlig nøyaktig med å formidle detaljer om grunnlaget for alle beslutninger: Enten det gjelder vaksineprogrammet til våren, lansering av ny smitte-app, plassering av folk på karantenehotell, eller om julenissen kan regnes som nærkontakt.