Foreldrerollen, fattigdom og kjønn

En ny undersøkelse utført av Respons Analyse på bestilling fra Voksne for Barn, tar bredt for seg foreldrerollen i Norge. Selv om Norge for det store flertallet er et godt land å bo i, og foreldre generelt har en positiv opplevelse av foreldrerollen, er det flere klare utfordringer som peker seg ut.

De som opplever utfordringer ellers i livet, ser ut til i større grad å oppleve utfordringer også i foreldrerollen.

I et av verdens rikeste land svarer 13 prosent av foreldrene i undersøkelsen at den personlige økonomien har gjort det vanskelig å være den forelderen de ønsker. Dette samsvarer med andre kjente tall, nemlig at hvert tiende barn vokser opp i en familie med vedvarende lavinntekt. Det er snakk om i alt ca. 115 000 barn. Bak dette tallet ligger det daglige belastninger for både foreldrene og barna: alt fra engstelse for å ha nok mat på bordet, til fritidsaktivitetene familiene ikke har råd til at barna er med på.

Vanskeligheter rammer selvsagt ikke alltid tilfeldig. De som opplever utfordringer ellers i livet, ser ut til i større grad å oppleve utfordringer også i foreldrerollen. Undersøkelsen viser markante sosiale forskjeller på en rekke områder.

Både lavt utdannede og lavtlønnede foreldre rapporterer i signifikant større grad enn andre grupper at barnas psykiske helse er dårlig, at barnehage- og skolehverdag er dårlig, og at fritidsaktiviteter er dårlige. Et annet eksempel er at foreldre med lav utdannelse i større grad oppgir at det er vanskelig å bidra til at barna oppnår gode resultater på skolen og å gi barna god veiledning angående fremtiden.

En oppvekst i fattigdom kan ha alvorlige psykiske konsekvenser for barna både på kort og lang sikt.

Tilsvarende gjelder for aleneforeldre, som opplever større utfordringer knyttet til personlig økonomi enn andre grupper, og som i markant høyere grad opplever at flere sentrale aspekter ved barnas liv er dårlige, herunder vennskapsrelasjoner, oppvekstmiljø og psykisk helse.

Vi vet fra før godt at fattigdom utøver skade på mange av dem som rammes av den. En oppvekst i fattigdom kan ha alvorlige psykiske konsekvenser for barna både på kort og lang sikt, og i verste fall legge vesentlige premisser for hvordan resten av livet utvikler seg. Dette understreker samtidig at jobben med å bygge velferdsstaten på ingen måte kan være over. Det kan virke som om vi har sovet en stund og latt deler av velferdsstaten forvitre. Det er på høy tid at vi tar innover oss konsekvensene for mange mennesker i dette samfunnet, og begynner på jobben med å få det til å skinne litt av velferdsstaten igjen. Det må ikke minst bety en nulltoleranse for at barn vokser opp i fattigdom.

Et beslektet aspekt er statusjag. Hele 62 prosent oppgir at de anser statusjag som et problem. Altså: 62 prosent av befolkningen i et av verdens rikeste land mener vi er for opptatt av å hegne om og vise fram rikdommen i vår. Selv om dette gjelder markant flere blant dem med lavt utdannelsesnivå, deles synet av flertallet i alle grupper.

Det kan virke som om vi har sovet en stund og latt deler av velferdsstaten forvitre.

Her burde det med andre ord finnes rom for å hjelpe hverandre i det daglige. Dette handler om alt fra hvilke forventninger skolene har til pengebruk (eksempelvis dyre klasseturer som for noen familier blir en betydelig byrde, til tross for at vi skal ha gratis skolegang i Norge), til standardene vi setter for gaver i barnebursdager.

 

Den evige tidsklemma

Den utfordringen som flest foreldre – hele 47 prosent – svarer hindrer dem i å være den forelderen de ønsker, er tidspress. 42 % svarer kombinasjonen av jobb og familieliv («krysspress»). Tidspresset er størst blant dem med barn som er åtte år eller yngre, og ser ut til å avta noe etter hvert som barna blir eldre. Denne problemstillingen er selvsagt ikke ny. «Tidsklemma» er et begrep som har preget den offentlige samtalen om foreldrerollen i mange år. Det har så langt ikke redusert problemet – langt fra.

Også tidsklemma har en fattigdomsdimensjon. Undersøkelsen viser at det er kvinner, aleneforeldre og de med lav utdannelse som i størst grad bruker deltid for å få hverdagen til å gå opp. Eksempelvis svarer hele 43 prosent av aleneforeldrene at de har arbeidet deltid for å ta seg av barnas omsorgsbehov, mot 25 prosent for hele utvalget. Det betyr også at forskjellen mellom dem som har mye penger og dem som har lite blir større. Dersom tidsklemma løses ved at dem som har dårlig råd får enda dårligere råd, er det en samfunnsutfordring.

Også tidsklemma har en fattigdomsdimensjon.

I en situasjon hvor kostnadsnivået går opp, er det vanskelig å se for seg at foreldre som opplever tidspress vil få mer tid. Tvert om er det grunn til å frykte at en del foreldre, spesielt dem med dårlig råd, vil få behov for å jobbe enda litt mer for å få endene til å møtes – for å ha mat på bordet, selv om forelderen vil ha litt mindre tid til å sitte der.

 

Fortsatt kjønnsdelte foreldreroller

Undersøkelsen viser også at det fortsatt er klare tendenser til kjønnsdeling i fordelingen av omsorgsoppgaver. Undersøkelsen stadfester at det i dag er ytterst få som anser at den andre forelderen – i praksis moren – bør ha mer ansvar for omsorgsoppgaver enn en selv. Det er imidlertid fortsatt ganske stor avstand mellom disse idealene om likefordeling og realitetene.

Mens det store flertallet av både kvinner og menn er fornøyd med dagens fordeling av omsorgsoppgaver, er en stor minoritet av kvinnene (27 prosent) misfornøyd. I likestillingslandet Norge opplever med andre ord mange kvinner stadig at hjemmearenaen ikke er reelt likestilt. Det er virkelig ganske nedslående. Noen vil selvsagt argumentere for at likestillingen ikke trenger å være absolutt på alle arenaer. Det vesentlige her er imidlertid at en stor andel av kvinnene mistrives med dagens situasjon – en situasjon som nødvendigvis bidrar til det tidspresset spesielt mange mødre opplever at de lever under, også med de negative konsekvensene mødrenes stress kan ha for barna.

I likestillingslandet Norge opplever med andre ord mange kvinner stadig at hjemmearenaen ikke er reelt likestilt.

Det er påfallende at det er en av de mest grunnleggende oppgavene i hjemmet som ofte forblir kjønnsdelt, nemlig det å ha oversikt, planlegge og organisere familiehverdagen, kort sagt følge med på barnas og familiens behov og sørge for at de blir dekket. Det er dette man en stund har kalt det «tredje skiftet», det vil si den prosjektlederjobben som ofte gjøres av mødrene, og som er helt nødvendig for at familielivet skal fungere.

Omsorgsoppgaver som dette trenger å synliggjøres. Når de ikke engang er kjent, blir de heller ikke anerkjent. Samtidig er ikke anerkjennelse nok. Anerkjennelse kan bare være et steg på veien til en lik fordeling av arbeidsbyrden. Vi kan ikke fortsette å basere ivaretagelsen av barna våre på en ansvarsfordeling som så mange mødre opplever som problematisk, spesielt ikke når vi vet en del om det stresset det medfører for mange kvinner, potensielt med negative helsemessige konsekvenser.

 

Når barna sliter

Hva gjelder barns psykiske helse, bekrefter undersøkelsen hva vi allerede vet, nemlig at det er en stor minoritet av barn og unge som sliter. Fra tidligere har vi tall fra barn og unge som viser høye nivåer av psykiske utfordringer. Tallene i undersøkelsen vår viser at foreldrenes opplevelser av egne barn speiler dette.

19 prosent av foreldrene svarer at barna deres har opplevd motivasjonsutfordringer/motvilje mot skole, 18 prosent at barna har opplevd utenforskap/ensomhet, 15 prosent erting/mobbing, 14 prosent lærevansker/konsentrasjonsvansker, og 13 prosent angst, depresjon eller andre psykiske utfordringer.

Selvrapportering fra barn og unge viser at skolen ofte ikke klarer å utjevne forskjellene, men at de i stedet forsterkes.

Samtidig som det store flertallet av barn i all hovedsak har det bra, er minoriteten som opplever alvorlige utfordringer stor. For mange foreldre kan dette være noe av det aller vanskeligste å håndtere, og det kan prege hele foreldretilværelsen.

Tidligere undersøkelser Voksne for Barn har gjort har vist at skolen for mange av barna som sliter blir en arena for ekskludering, ikke inkludering. Selvrapportering fra barn og unge viser at skolen ofte ikke klarer å utjevne forskjellene, men at de i stedet forsterkes.

Det trengs mye god politikk for å møte disse utfordringene. En viktig del av det handler om å styrke gratisprinsippet, så ingen holdes utenfor på grunn av foreldrenes økonomi. Gratisprinsippet gjelder i dag bare deler av den tiden barna er på skolen. Straks SFO begynner, gjør de sosiale forskjellene seg ofte gjeldende. Hvis gratisprinsippet skal være reelt, må det gjelde hele den tiden barna tilbringer på skolen – som et minimum gjennom gratis SFO, og aller helst i form av en gratis heldagsskole. Hva gjelder innføringen av gratis heldagsskole, er vi langt på overtid. Det er på tide at politikerne tar skrittet fullt ut, og lar dette bli den neste store reformen for norsk skole.

Det handler også om at alle skoler må jobbe mer systematisk og helhetlig med noe så selvfølgelig som inkludering og fellesskap. For dem som faller utenfor er dette ikke en selvfølge, men en kilde til daglig fortvilelse og i verste fall psykiske skadevirkninger når skolene ikke får det til.

Det er en stor minoritet av barn og unge som sliter.

Og det handler om at barn og unge må ha langt bedre tilgang på psykiske helsetjenester, spesielt gjennom et bedre utbygd lavterskeltilbud. En situasjon hvor selv barn som driver selvskading risikerer å vente i mange uker på behandling, er ikke til å leve med.

Tross manglene er tilliten til offentlige helse- og hjelpetjenester generelt høy hos foreldre. Det er imidlertid forskjeller også her. Både personer med de laveste utdannelsesnivåene og aleneforeldre rapporterer om lavere tillit enn andre grupper. Blant aleneforeldre er det eksempelvis bare 76 prosent som har tillit, noe som innebærer en stor minoritet som ikke har det. Når vi samtidig ser at aleneforeldre er en av gruppene som i særlig grad har behov for hjelp, er dette bekymringsfullt.

Kort sagt trenger mange foreldre en politikk som gjør en vesentlig bedre jobb med å løse de ofte alvorlige utfordringene barna deres opplever.

 

En politikk for likere forutsetninger

Det er den politikken som til enhver tid vedtas som preger de store ordningene i samfunnet: arbeidsmarkedspolitikk, boligpolitikk, fordelingspolitikk, likestillingspolitikk, helsepolitikk og integreringspolitikk. De store utfordringene mange foreldre opplever i hverdagen gir en pekepinn på jobben vi fortsatt har å gjøre på flere av disse store samfunnsområdene.

Som samfunn må vi legge til rette for at foreldre settes i stand til å fylle sin rolle så godt som mulig og gi barna den omsorgen de trenger.

Ofte snakker vi om at «det starter» i barnehagen eller om at «det starter» i skolen. Men det starter med at alle barn vokser opp i en eller annen form for familie. Der legges mye av grunnlaget for hvordan barn utvikler seg, hvor trygge de blir i møtet med verden, hvilke styrker de vil bære med seg og hva de kan komme til å slite med. Her må derfor også politikken gjøre sin del av jobben.

Som samfunn må vi legge til rette for at foreldre settes i stand til å fylle sin rolle så godt som mulig og gi barna den omsorgen de trenger. Det som er sikkert, er at vi har ulike forutsetninger og muligheter for å gjøre den jobben. Hvis du må bruke tiden din på å bekymre deg over om du kan betale regningene dine denne måneden, er det langt vanskeligere å finne kapasiteten til å være den forelderen du ønsker å være. En politikk for å styrke foreldre i deres rolle må derfor handle mye om å utjevne forutsetningene, spesielt med tanke på økonomi og kjønn.

Også når det gjelder foreldrerollen må det gamle slagordet gjelde: Alle skal med.