Fraværsgrense for økte forskjeller

Kunnskapsministeren har innført en fraværsgrense i videregående opplæring fra og med høsten 2016, som var ment å få flere på skolen. Et premiss for denne fraværsgrensen er at mye fravær skyldes «skulk». Statistikken begynner nå å vise seg at dette er en fryktelig dyr forenkling, og mange ting kan tyde på at frafallet kommer til å øke.

Forut for vedtaket ble det innvendt at å innføre denne fraværsgrensen ikke var grundig fundamentert i forskning, og at den i hovedsak er basert på klassikeren at «ungdommen trenger tydelige rammer». Fraværsregelen ble kjørt inn som et universalmiddel i en veldig kompleks virkelighet. Den har som premiss at det er elevens holdninger det er noe galt med, og om at man ved å sette gode og tydelige rammer vil kunne påvirke atferd og i neste omgang også holdningene. En fryktelig enkel modell.

Forskningen viser at «skulkeren» opplever mye ubehag rundt fraværet sitt og mange har en hverdag der fraværet henger sammen med manglende mestring, skam, skyldfølelse og personlig nederlag. Det er mange og tidvis såre grunner til at elever ikke klarer å henge med i hele utdanningstilbudet. Det er derfor mer ryddig å snakke om skolevegring enn skulk. Årsakene er ikke i individet alene, men er en sum av forholdet individ, skole og livssituasjon.

Vi har også foreldre som heller ikke helt vet hva slags krav som stilles til elever i dag.

«Skolevegring» er definert som det at uviljen mot å gå på skole blir så stor at man rett og slett ikke makter det. Forskere melder om en rekke risikofaktorer for skolevegring. Det å velge en omtale med så negative konnotasjoner som «skulker» er dessuten med på å kriminalisere og mistenkeliggjøre ungdommene våre som sliter.

Forskeren Trude Havik har doktorgrad i skolevegring og arbeider ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning. Hun summerer en rekke risikofaktorer som kan ligge til grunn for skolevegring:

Noen er mer sårbar enn andre for store omveltninger, som for eksempel ved skolestart, skolebytte og overgang mellom skoleslag. Noen har mobbehistorikk med utestenging og trakassering over flere år. Vi har elever med store sosiale utfordringer og som har manglende sosiale ferdigheter, for eksempel barn med diagnoser i autismespekteret. Mange har dårlig forhold til lærere og medelever. Vi har ensomme, sjenerte og forsiktige barn som sliter med å mestre en uforutsigbar skolehverdag med store krav til hyppige «sceneskift». Flere belastende faktorer opptrer ofte samtidig, og gjør terskelen til skolegården for høy.

Å være menneske er å være irrasjonell.

Vi har også foreldre som heller ikke helt vet hva slags krav som stilles til elever i dag, og ikke helt har innsikt i hvordan kravene formuleres. Innretningen av skolehverdagen er mye mer akademisert i dag enn før, det har kommet til et “skolespråk” som det tar tid å bli kjent med.

Vi har mange nye medborgere med traumatiske opplevelser og et tospråklig krevende utgangspunkt for skolegang. Noen elever står mye mer på egne bein enn andre når det gjelder å takle vanlige hendelser som dødsfall, samlivsbrudd, nye familiemedlemmer, familieforhold med fysisk og psykisk sykdom og vold og rus. (Davik 2015)

Mange av disse elevene trenger oppfølging av sine spesifikke «vondter» i livet, i tillegg til en forventning om at det er på skolen utdannelsen skjer. Eleven har ifølge Opplæringsloven krav på å bli tatt hensyn til, i lys av hele sin livssituasjon.

Til tross for at det finnes mye og pålitelig forskning om mangfoldet i den gruppen som sliter med å komme seg på skolen, ble det ikke reflektert inn i regelendringen, og nå begynner konsekvensene å melde seg. Denne gruppen som slet med å komme seg på skolen, sliter fremdeles med å komme seg på skolen, og de blir sortert ut tidligere i skoleløpet.

Å være menneske er å være irrasjonell. Det er å gjøre ting som vi vet ikke har noe for seg, og det er å la være å gjøre ting som vi vet vi burde gjort. Hadde vi vært helt rasjonelle, hadde vi i alle beslutningssituasjoner kun tatt hensyn til framtidige og relevante kostnader, sett i forhold til mulig gevinst.  Grunnene til irrasjonalitet kan være mange. Det handler mye om ærekjærhet, det handler om å ikke miste ansikt, og det handler om å stå fast ved det man har bestemt seg for. Det er vanlig i privatlivet, det er vanlig i arbeidslivet og det er vanlig i politikken.

Å innrømme denne type feilbedømmelse er ekstra tøft på politisk nivå.

I økonomisk teori bruker man uttrykket «Sunk Cost Fallacy» for å illustrere tendensen til å fullføre prosjekter som på et tidspunkt viser seg å være tapsprosjekter. «Sunk cost» er påløpte kostnader som ikke kan reverseres. Vi handler altså mot bedre vitende. Beslutningene våre er farget av de emosjonelle, menneskelige, sosiale og økonomiske investeringene vi har gjort, og til mer vi investerer, til tøffere blir det å krype til korset, og innrømme at man har dummet seg ut. Man kjører løpet ut, underkommuniserer alle negative sider, og repeterer de positive sidene ved det man har bestemt seg for. Frykten for å tape er større enn ønsket om gevinst.

Vi har mange grelle eksempler på denne dypt menneskelige tendensen til å holde det gående, selv når vi skulle kastet inn håndkledet.

Vi spiser opp den dårlige pizzaen vi har kjøpt, og vi ser ferdig den elendige TV-serien på 20 episoder, siden vi tross alt har sett fem episoder allerede. Vi tilpasser oss situasjonen, og aksepterer forringelse. Dette er lettere å forsvare når det gjelder pizza enn når det gjelder millioner på statsbudsjettet og har ekskluderte ungdommer som bunnlinje.

Slike handlinger står også helt i opposisjon til en vitenskapelig tilnærming, der et grunnleggende metodisk ideal er å underkaste ethvert standpunkt systematisk prøving og bruke all tilgjengelig kunnskap til å predikere hva som er utfallet av et gitt inngrep eller tiltak. I vitenskapen er systematisk tvil en dyd, mens i politikken er det lite rom for tvil.

Vi har ikke et inkluderende skoleliv.

Å innrømme denne type feilbedømmelse er ekstra tøft på politisk nivå. Å vise vaklende tro på egne grep er ikke bra, særlig ikke med nært forestående valg. Man binder seg til masten med låst ror, i stedet for å ta styringen og styre klar av isfjellene. Frykten for at enhver ny sak du fronter vil bli sett i lys av den feilen du har innrømmet, blir altoverskyggende.

Fraværsgrensen er blitt den dårlige pizzaen som Torbjørn Røe Isaksen spiser til siste smule, fordi han tross alt har brukt millioner av fellesskapets ressurser på den. De problematiske sidene blir underkommunisert, og de positive effektene og «gladhistoriene» fra fornøyde elever og lærere blir promotert skamløst og systematisk.

Tiltak som bevislig fungerer for å få ned fravær, er å kartlegge grunnene tidlig, helst første dag. Det fordrer selvfølgelig skikkelig fraværsføring og en skole som er «på». Foreldre må involveres, det er ikke alltid de er klar over hvor mye ungdommen er vekk, særlig i videregående, der foreldrenes innsyn er minimalt. Skolen må legge vekt på å skape situasjoner som gir eleven opplevelse av tilhørighet og det å ha noen å være sammen med. Dette kan glippe om en lar målstyringskulturen spalte opp skolehverdagen for mye. Alle elever trenger en positiv forutsigbarhet, og strukturerte helhetlige hverdager. Skole og hjem må ha god kontakt, og gi eleven de samme signalene. (Havik 2015)

Kunnskapsministeren og Høyre har lagt ned mye prestisje, tid og penger i fraværsregelen. Om ikke disse investeringene skal renne ut i sanden, må den modifiseres. Oppmøteplikten må håndteres på en mer smidig måte, og den gruppen som ikke er tradisjonelle «skulkere» må integreres i skolen etter de anvisninger som fraværsforskningen fremhever.

Elevene har mindre demokratiske rettigheter enn voksne arbeidstakere.

Det blir ofte referert til at elevene må venne seg til de forventningene som er i arbeidslivet. Flere og flere arbeidsgivere har en IA-avtale (Inkluderende Arbeidsliv) som gir de ansatte mulighet til å levere egenmelding for 24 dager sykefravær i løpet av året, uten at det er nødvendig med dokumentasjon fra lege. I tillegg får flere og flere arbeidstakere mulighet til å utføre arbeidet sitt fra andre steder enn bedriftens felleskontor. I tillegg har arbeidstakere lønn og arbeidstidsforhold regulert gjennom et nøye fremforhandlet avtaleverk. Arbeidstakere har dessuten ofte mulighet til å påvirke innholdet i arbeidet sitt gjennom demokratiske prosesser og idealer om deltakelse.

Mange elever opplever en udemokratisk hverdag. De arbeider for kost og losji i en uregulert hverdag der mange arbeider både lange dager og sene kvelder. De opplever varierende grad av tillit og blir styrt gjennom rigide dags-, måneds- og ukeplaner. De må hoppe fra tema til tema gjennom hele dagen, med bare korte pauser.

Elevene har mindre demokratiske rettigheter enn voksne arbeidstakere. Vi har ikke et inkluderende skoleliv. Med fraværsgrensen, slik den er nå, er den derimot det jeg vil kalle ES: Ekskluderende Skoleliv. Det har vi ikke råd til.

Kilder:

Havik, T. (2015) Elever som frykter skolen. Kronikk i Statpedmagasinet 3/2015

McRaney, David (2011) The Sunk Cost Fallacy  Fra “You Are Not so smart. A Celebration Of Self Delusion”.