Fred behandles fortsatt som et anliggende for mektige menn i dress

Hva skjer når halvparten av befolkningen blir stengt ute fra fredssamtalene? Svaret er enkelt – og skremmende: Fredsavtaler som ikke varer, vold som fortsetter, og samfunn som forblir delt. Likevel behandles fred fortsatt som et anliggende for mektige menn i dress.

I 2018 satt Achol Akol i sitt lille hjem i Juba og hørte jubelen utenfor. Sør-Sudan hadde nettopp undertegnet en fredsavtale. Men som lærer og aktivist – og som kvinne – følte hun ingenting. «De kalte det seier», sa hun. «Men det føltes aldri som vår.»

 

Tallene avslører hykleriet

Fredsavtaler der kvinner er involvert har 35 % høyere sjanse for å vare. Likevel var kun 13 % av fredsforhandlerne kvinner mellom 1992 og 2019. I praksis velger vi altså bevisst å ignorere det som virker.

Bistandsaktører, fredsmeglere og stater – inkludert Norge – snakker varmt om kvinner, fred og sikkerhet. Men når forhandlingene starter, uteblir innsatsen. Og når kvinnene ikke får plass ved bordet, blir sentrale spørsmål ignorert: kjønnsbasert vold, økonomisk gjenoppbygging, trygg skolegang og helsetjenester.

 

Sør-Sudan, Palestina, Afghanistan – det samme mønsteret

I fredsavtalen for Sør-Sudan ble kjønnsbasert vold så vidt nevnt, til tross for at voldtekt ble brukt systematisk som våpen. I Palestina kjemper kvinner daglig for sikkerhet og forsørgelse, men er nesten fraværende i våpenhvilesamtaler. Og i Afghanistan ble kvinnene raskt skjøvet ut igjen da maktbalansen endret seg etter vestlig tilbaketrekning.

“Hver gang det er fred, vet vi at den ikke vil vare,” sa Laila, en fembarnsmor i Gaza. Når kvinnene utelates, mister freden kontakt med virkeligheten.

 

Ekskludering har en kostnad

Det handler ikke bare om representasjon – det handler om resultater:

• Samfunn sliter med gjenoppbygging fordi kvinners økonomiske bidrag og behov overses.
• Volden fortsetter fordi overgrep ikke etterforskes.
• Tillit og forsoning uteblir, fordi kvinner – som ofte bærer relasjoner på tvers av konfliktlinjer – holdes utenfor.

 

Hva gjør Norge og bistandsfeltet med dette?

Norge har spilt nøkkelroller i fredsprosesser over hele verden – fra Colombia til Filippinene og Sør-Sudan. Men det hjelper ikke å støtte kvinneorganisasjoner i felt, hvis deres representanter ikke får tilgang til forhandlingsbordet.

FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet feirer 25 år i 2025. Den er velformulert. Men implementeringen er svak. Det holder ikke lenger med workshop-rapporter og handlingsplaner. Vi trenger forpliktelser som biter – også i norsk bistand.

 

En annen type fred

Fredsavtaler inngått av menn med våpen, uten kvinners erfaringer og prioriteringer, bygger ikke varig fred. De bygger stillstand – en pause før neste konflikt.

Achol i Sør-Sudan og Laila i Gaza trenger mer enn papiravtaler. De trenger fred som starter nedenfra. Det gjør vi alle.

Neste gang du ser et bilde fra en fredsavtale, se hvem som sitter ved bordet. Hvis ingen kvinner er der, er ikke freden komplett. Den er ikke bærekraftig. Og den er ikke rettferdig.