Fred skapes gjennom styrke

I Agenda magasin (29. juli) kritiserer Linn Stalsberg kollega Bård Larsens argument om at demokratier må ruste opp for å forsvare seg mot despoter. Samtidig skriver hun patosfylt om nedrusting og understreker at «for å få fred må man politisk ville fred». Argumentasjonen er et ekko av Norges tidligere utenriksminister, Halvdan Koht, som før 9. april 1940 uttrykte at dersom man «ønsker fred, må man satse på fred».

I en verden hvor despotene ruster opp, fungerer argumenter om nedrustning svært dårlig.

Linn Stalsbergs grunnleggende problem er at fred ikke er et utgangspunkt, men en konsekvens. Fred skapes ikke av ønsketenkning, tvert imot er de historiske eksemplene mange på det motsatte. La meg kort rekapitulere hvordan historien de siste 100 årene ville sett fundamentalt annerledes ut dersom Linn Stalsberg og hennes ideologiske venner fikk viljen sin. Adolf Hitlers tusenårsrike ville erstattet de europeiske demokratiene med folkemord og tyranni. Stort bedre ville det ikke sett ut dersom Sovjetunionen hadde lykkes med å spre den kommunistiske revolusjon på kontinentet. For ikke å glemme Ukraina; hadde Linn Stalsbergs tenkning materialisert seg i faktisk politikk, hadde landet ikke lenger eksistert som selvstendig stat.

I alle de ovennevnte eksemplene var det – og er det – demokratienes evne til å forsvare seg selv med våpen som sikret den vestlige sivilisasjonens eksistens. Fred er, som Ronald Reagan formulerte det, en konsekvens av styrke. Derav hans politiske slagord «peace through strength». Reagan selv levde opp til slagordet gjennom en militær opprustning som bidro til å avslutte den kalde krigen, med det demokratiske Vesten som vinnere. I sin berømte tale i Normandie på 40-årsmarkeringen for D-dagen understreket Reagan hvordan den militære innsatsen bidro til å sikre demokratiet i Europa. I noen ganske få avsnitt formulerte Reagan det liberale credo – og hvorfor det er verdt å forsvare med våpen:

«The men of Normandy had faith that what they were doing was right, faith that they fought for all humanity, faith that a just God would grant them mercy on this beachhead or on the next. It was the deep knowledge — and pray God we have not lost it — that there is a profound, moral difference between the use of force for liberation and the use of force for conquest. You were here to liberate, not to conquer, and so you and those others did not doubt your cause. And you were right not to doubt. You all knew that some things are worth dying for. One’s country is worth dying for, and democracy is worth dying for, because it’s the most deeply honorable form of government ever devised by man. All of you loved liberty. All of you were willing to fight tyranny, and you knew the people of your countries were behind you.»

Ville sannsynligheten for russisk aggresjon blitt mindre om vi forlot NATO?

Et gjennomgående problem i Stalsbergs forfatterskap, er mangel på konsekvensanalyse. Hva tror hun hadde skjedd i Ukraina dersom landet ikke skaffet seg våpen, og omfavnet ideen om at fred innebærer nedrustning? Er det grunn til å tro at Putin ville avstått fra å angripe hvis landet satset mer på fred? Og hva tror Stalsberg hadde skjedd dersom de baltiske landene meldte seg ut av NATO. Ville det oppmuntret eller avskrekket Putin fra å angripe?

Og hva med Norge? Ville sannsynligheten for russisk aggresjon blitt mindre om vi forlot NATO? Og hvis Stalsberg virkelig mener at NATO og opprustning er problemet – hvordan tenker hun at vi burde møte de globale despotene?

Med ønsketenkning? Med myke tanker?

I en verden hvor despotene ruster opp, fungerer argumenter om nedrustning svært dårlig. Eller for å spissformulere: I møte med despotene trenger vi myke tanker lite like som vi behøver myke kuler i geværene. Dersom Vesten ønsket å unngå et russisk angrep på landet, burde Vesten etter 2014 bidratt med massive mengder våpen, ettersom avskrekking fungerer betydelig bedre enn ønsketenkning. I dagens situasjon er det kun Ukrainas militære evne som står mellom russisk okkupasjon og nasjonens selvstendighet.

Den brutale sannhet er at om Ukraina hadde insistert på å beholde atomvåpnene, ville de antagelig unngått en russisk invasjon.

Derfor president Zelenskys tidlige svar: «Jeg trenger ammunisjon – ikke skyss».

Som følge av Christophers Nolans mesterverk, Oppenheimer, som denne sommeren dominerer kinolerretet, har debatten om utviklingen og bruken av atomvåpen fått en renessanse. Så også i Stalsberg artikkel. Det er ingen tvil om at bombingen av Hiroshima og Nagasaki skapte omfattende lidelser, men Stalsberg gjør det som vanlig lett for seg selv ved ikke å drøfte alternativene; det er god grunn til å tro at en amerikansk bakkeinvasjon av Japan ville medført langt større lidelser, både for USA og Japan. Estimatene beslutningstagerne opererte med var på 1,5 – 4 millioner skadde/drepte amerikanere, mens tilsvarende tall for japanere var på 5-10 millioner. For all del, slike anslag betyr ikke automatisk at det var moralsk riktig å bruke atomvåpen.

Den ekstreme og umiddelbare lidelsen, samt mulige uintenderte konsekvenser som følger av atomvåpen, er åpenbare argumenter mot at våpnene skulle bli brukt i Hiroshima og Nagasaki. Imidlertid fordrer en slik argumentasjon i det minste at man drøfter alternativene. Det gjør ikke Stalsberg. I så måte preges teksten mer av emosjonelt pjatt fremfor rasjonelle argumenter. I dagens situasjon er det ingen tvil om at den store mengden atomvåpen representerer en eksistensiell trussel. Samtidig er det grunn til å minne om at Ukraina frivillig oppga sine atombomber på begynnelsen av 90-tallet. Den brutale sannhet er at om Ukraina hadde insistert på å beholde atomvåpnene, ville de antagelig unngått en russisk invasjon.

Stalsberg insisterer på at politikere som ønsker fred, må prioritere fred, og dermed ikke ruste opp. Men i sikkerhetspolitisk forstand finnes det knapt noe farligere enn å ruste ned når tyranniet ruster opp. For som den romerske forfatteren Vegetius minner oss på: «Si vis pacem para bellum» (vil du ha fred, forbered deg på krig).