Fremtidens norske modeller

Nordmenn er mer redde for IS enn for klimaendringer. Det kan en delvis klandre de store partiene for. Både Ap og Høyre sier at vi står overfor «vår tids største utfordring», men viser det ikke gjennom politiske handlinger.

De to partiene søker makt, men vil ikke ta ansvar for vår største krise. Parisavtalen er i praksis en intensjonsavtale, og mangler realistiske klimamål. Kina har lovet 20 prosent ren energi innen 2030, mens USA er midlertidig nøytralisert: tilgangen til fornybar energi vil ikke møte verdens energibehov tidsnok.

Klimakampen er den utviklingen som vil ha mest å si for verden fremover.

I dette bildet var årets stortingsvalg en helt spesiell skuffelse. Den politikken vi nå valgte å videreføre, fører ikke til at vi vinner klimakampen.

 

Klimaet endrer oss

Klimakampen er den utviklingen som vil ha mest å si for verden fremover. Mye annet vil selvsagt påvirke oss, som automatisering og utforskingen av kunstig intelligens, trusler som globale epidemier eller oppblomstringen av autoritære regimer. Ingen annen politisk sak vil imidlertid ha så stor innflytelse som klimaet.

Det vesentligste for Norge framover er selvsagt å investere tungt i fornybar energi, infrastruktur og teknologi. Det er opplagt, det er sagt før, men alene vil det ikke være nok.

Det er umulig at åtte eller tolv milliarder mennesker skal ha et forbruksnivå likt det Norge har i dag.

Vi må gidde å omstille dette landet fra oljealderen. For å unngå klimaendringer på sitt verste, er vi nødt til å kombinere de store investeringene med et senket energibehov.

Når nordmenn spør hva vi skal leve av etter oljen, synes det implisitt at vi skal leve likt som i dag. For å besvare spørsmålet, er vi nødt til å finne ut hvordan vi skal leve etter oljen. Og det haster.

 

Om å godta ubeleiligheter

Det finnes et mål om at utviklingslandene gradvis skal få en levestandard som ligner den hos oss. Levemåten og livsstilen i de rikeste landene er imidlertid ikke forenlig med verdens begrensede ressurser. Vi bruker allerede for mange kloder: Det er umulig at åtte eller tolv milliarder mennesker skal ha et forbruksnivå likt det Norge har i dag.

De vil prøve å skaffe seg det likevel. Det forsterker ansvaret de rike landene har for å reformere forbrukerens behov. Kina bygger sine byer etter vestlige modeller. Vi må endre både forbruksmønster- og nivå. Der det ikke er praktisk mulig, må vi finne energibesparende løsninger.

Vi må utvikle en ny type forbruker – eller borger, om du vil.

Etter fadesen med plastposeavgiften burde politikerne erkjenne at vi hverken kan vente på et plutselig omslag i majoritetens samvittighet, eller la folkets motvilje mot endring bli styrende i alle saker.

Det er en vedtatt sannhet at folk tar de hverdagsvalgene som er enklest for dem. Staten skal legge til rette for klimavennlig adferd. Samtidig skal vi forklare hvorfor folk må godta noen ubeleiligheter. I tillegg må vi heie fram og få flere til å henge seg på de forbrukerne som tar ansvaret gjennom å gjenoppfinne seg selv og sine liv.

 

Ta igjen fremtiden

Skal Norge innta en lederposisjon i dette arbeidet, må vi – i tillegg til å investere massivt i grønn energi – legge føringer for hvordan vi kan beholde en høy levestandard, samtidig som vi finner et forbruksnivå som er forenlig med utslippsmålene, med verdens begrensede ressurser og med det velstandsløftet milliarder av verdens underprivilegerte har et helt legitimt krav på.

Vi må finne krysningspunktet hele verden kan tåle og akseptere. Det forutsetter en grundig og systematisk gjennomgang av hva det er vi faktisk behøver under de omstendighetene som faktisk råder i verden. Vi må utvikle en ny type forbruker – eller borger, om du vil.

Vi må gå foran, men dette kan kun oppnås fullt ut gjennom internasjonale avtaler.

Siden vi har ressurser og anledning til å ta dette ansvaret – og siden det også vil gi oss anledning til å utvikle en økonomi for fremtiden – bør vi ta sikte på å bli verdensledende i å endre forbrukerkulturen.

Vi må skape en forbrukerkultur som tar høyde for den totale kostnaden, og hvor en vare eller tjenestes totale klimakonsekvenser reflekteres i prisen. Vi må gå foran, men dette kan kun oppnås fullt ut gjennom internasjonale avtaler.

 

Holdbarhet- og utslippskrav

Vi bør gå sammen med EU, gjerne flere, og bruke adgang til markedet som forhandlingskort for å kreve klimahandling fra selskaper.

For det første må vi kreve lavere produksjonsutslipp. Vi må kreve at selskapene samarbeider med statene der produksjonen foregår. Og vi må kreve intensivert omstilling til ren energi i land som Kina. Vi skal ikke betale for deres omstilling, men siden de gjør oss en tjeneste, bør vi være forsonende.

Her hjemme må vi også forberede oss på dramatiske endringer i arbeidsmarkedet de neste årene.

For det andre bør vi kreve økt holdbarhet på produktene. I dag er holdbarheten kort, med overlegg. Dette sikrer en evig etterspørsel, men innebærer i realiteten en meningsløs sløsing. Kostnadene knyttet til dette kan kompenseres med økt pris eller abonnementsordninger. Men deler av tapet bør også dekkes fra selskapenes profittmarginer.

 

Nødvendig omstilling

Her hjemme må vi også forberede oss på dramatiske endringer i arbeidsmarkedet de neste årene. Norge skal være en industrinasjon i flere tiår til, men vi er nødt til å forberede oss på en situasjon der behovet for manuelt arbeid nærmest vil bli borte. Flere vil jobbe med omsorg og i kunnskapsintensive sektorer.

Alle i vesten kan ikke bli intellektuelle eller byråkrater over natten. Håndverkere bør heller ikke forsvinne, men bevege seg til reparasjoner, gjenbruk og redesign, siden vi er nødt til å forholde oss til verdens begrensede ressurser.

Vi behøver ikke å spise rødt kjøtt og sjokolade hele tiden.

Samtidig kan ikke behovet for praktiske arbeidsplasser i vestlige land brukes som et proteksjonistisk grep. Vi oppnår ikke klimamålene om vi ruinerer våre handelspartnere. Alle burde imidlertid bidra med det de kan, uavhengig av prisnivået i landet det gjelder.

 

Merkbare konsekvenser

For hver enkelt av oss vil omleggingen selvsagt bli merkbar. Vi må finne løsninger for å få bukt med emballasje, matsvinn og så videre. Vi behøver ikke å spise rødt kjøtt og sjokolade hele tiden.

Joda, jeg vet at det er godt i munnen, men det ødelegger regnskogen og fører til store utslipp. Dette er noe vi må ta inn over oss nå. Det er ikke sikkert vi om hundre år behøver å ha et lavere forbruk enn i dag, men nå må vi det.

Ved å finne ut hvordan vi skal leve etter oljen, finner vi også ut av hva vi skal leve av.

Når vi beveger oss bort fra en absolutt sammenheng mellom høyt forbruk og høy levestandard, har det selvsagt implikasjoner på det praktiske planet: Prisene på en del varer vil øke betraktelig. Dette skal føre til at vi kjøper færre, men bedre varer. En må betale det ting faktisk koster, samtidig som vi fjerner haugene av meningsløse kjøp som går utover klimaet.

Du kan for eksempel bruke like mye på klær som før, men i større grad kjøpe kvalitetsprodukter, redesign eller plagg til gjenbruk. Kanskje trenger vi heller ikke å eie alle tingene våre selv, heller. I en del tilfeller kan leie eller sameie være gode alternativer. Livene våre behøver i alle fall ikke å bli fattigere.

 

Det vi skal leve av

Når vi beveger oss bort fra en materialistisk økonomi – og det materielle forbruket blir stabilt lavere – vil det bli naturlig å betale for det en konsumerer av ikke-materielle produkter, som informasjon og kultur. Dette vil både skape og frigjøre arbeidsplasser umiddelbart.

Det virker imidlertid som om det norske folk ga opp allerede før vi rakk å begynne arbeidet. Det må vi gjøre noe med nå.

I denne bevegelsen frigjør vi kraft og folk til innovasjoner innen de produkter og tjenester som får en fremtredende plass i fremtidens globale økonomi. Ved å flytte forbruket finansierer vi de arbeidsplassene som er relevante i tiårene fremover.

Tar vi virkelig vår tids utfordringer inn over oss, blir det enklere å finne løsninger for dem. Ved å finne ut hvordan vi skal leve etter oljen, finner vi også ut av hva vi skal leve av.

 

Enorme mengder håp

Det finnes få lyspunkter i dagens klimapolitikk. Men det finnes enorme mengder håp om en kikker på de mulighetene som kan oppstå om vi rir av stormen. Det virker imidlertid som om det norske folk ga opp allerede før vi rakk å begynne arbeidet. Det må vi gjøre noe med nå.

Det hadde vært mye finere å ha et overgripende prosjekt som gir mening.

Jeg vil gjerne unngå at ekstremvær blir normalt, at hundrevis av millioner blir utsatt for tørke, at artsmangfoldet forsvinner. Jeg vil ikke risikere matjorda eller miste laksen, eller ha en flyktningestrøm førti ganger Syria. Jeg vil ikke se hva en verden i kaos gjør med norsk suverenitet.

Vi lever med et system som bygger ting for at de skal gå i stykker. Vi lager ikke ting som skal vare, og vi tar ikke vare på noe. Vi tenker på oss selv i en svært begrenset sammenheng.

Det hadde vært mye finere å ha et overgripende prosjekt som gir mening. Å gjøre verden tryggere og bedre for oss selv, og de som kommer etter oss, er et slikt prosjekt for de neste ti årene.

Fremtidens norske modeller bør handle om mer enn bare vår egen velstand.