Fremskrittspartiets nye valgkampfilm vekker kraftige reaksjoner. Med rette.
Valgkampfilmen viser en guttegjeng på kveldstid slå ned og rane en ung mann, angivelig på Oslo øst. Scenen er ladet fra første sekund: Gjerningspersonene, de fleste unge gutter med minoritetsbakgrunn, spiser kebab foran en boligblokk. De øyner offeret, trekker ned hetter og går til angrep. Offeret? En etnisk norsk gutt som facetimer med sin også etnisk norske kjæreste.
Det stereotype narrativet om «svarte villmenn» festet seg, og har siden blitt en gjenganger på ytre høyre.
Budskapet er alt annet enn subtilt. Filmen handler ikke bare om kriminalitet, men hvem vi skal frykte, og hvem vi skal føle med. De farlige gjerningsmennene med innvandrerbakgrunn. Det uskyldige, hvite offeret. Rollene er nøye valgt, og Frps intensjon er like tydelig som den er kynisk: å mobilisere med fremmedfrykt og utløse en mediestorm.
Kalkulert polarisering. Og nei, dette er ikke nytt. Vi har nemlig sett det før.
Høsten 1988 rullet en valgkampreklame over amerikanske TV-skjermer. Den viste arrestfotoet av Willie Horton, en afroamerikansk mann som sonet for drap. Reklamen fortalte at drapsdømte Horton fikk innvilget permisjon fra fengsel, men umiddelbart begikk nye brutale overgrep mot et hvitt par.
George Bush-kampanjen kjørte reklamen i et frontalangrep på motkandidaten Michael Dukakis. Dukakis var guvernør i delstaten Horton sonet i, og tilhenger av permisjonsreglene.
Uten å uttrykke det direkte, lente reklamen seg tungt på dyptsittende rasistiske stereotypier om afroamerikanere blant hvite.
Det er lett å gjennomskue.
Bush vant valget. Det stereotype narrativet om «svarte villmenn» festet seg, og har siden blitt en gjenganger på ytre høyre.
Stemplingen kjenner vi igjen fra det kriminologen Nils Christie kalte «ideelle ofre» og «ideelle forbrytere». Jo mer uskyldig et offer virker, jo større sympati får det. Jo mer truende forbryteren fremstilles, desto lettere er det å stemple gruppen de tilhører.
Frps valgkampvideo spiller på de samme strengene i dag. Ikke med arrestfotoer, men med iscenesatte videoer. Ikke med argumenter, men med følelser. Det er det som kalles en politisk hundefløyte – utspill som spiller på forutinntatt frykt, sinne og rasisme, uten å si det rett ut.
Det er lett å gjennomskue. Som en amerikansk professor senere sa om Horton-reklamen: «Å bruke bildet av den ‘truende svarte mannen’ – folk kaller det en hundefløyte, men det er en ganske tydelig fløyte.»
Misforstå meg rett. Det er all grunn til å diskutere ungdomskriminalitet i valgkampen. Selv om Norge er et trygt land, ser vi at en mindre gruppe unge står bak en urovekkende stor andel alvorlig kriminalitet. Det må vi finne gode svar på.
Det Frp serverer oss i stedet er retorikk og skremselsbilder som forsterker stigmatiseringen av unge og mater folks fremmedfrykt.
Men hvis vi vil snu den utviklingen, må vi forstå hva som skyver unge inn i kriminalitet – og hva som kan trekke dem ut. Ingen barn drømmer om å bli kriminelle. Uansett bakgrunn trenger ungdom å høre at de har en plass i samfunnet. At de trengs.
Derfor er Frps retorikk også direkte skadelig. Å antyde til unge med innvandringsbakgrunn at «slike som deg» er en trussel, støter sårbare ungdommer ut av samfunnet, og over i armene på gjengene.
Vi trenger en ærlig og løsningsorientert samtale om ungdomskriminalitet. En konstruktiv debatt som balanserer behovet for å adressere både symptomene og årsakene til kriminaliteten.
Det Frp serverer oss i stedet er retorikk og skremselsbilder som forsterker stigmatiseringen av unge og mater folks fremmedfrykt. Det løser ingenting. Det gjør samfunnet kaldere, og løsningene fjernere.
Det bør ingen la seg lure av.
Kommentarer