Generasjon Z og demokratiet. Nytt håp eller gamle fallgruver?

Den tidligere rapperen Balendra Shah ble den store vinneren i valget i Nepal i forrige uke. For første gang i historien har et generasjon Z-opprør ført til at de har fått valgt sin egen kandidat til statsleder.

Unge mennesker har alltid vært med i protestbevegelser. Mange ganger har de til og med ledet dem, som studentopprøret som kulminerte i Paris i 1968. Unge voksne var også helt sentrale i frigjøringskampene mot kolonimaktene i Afrika og Asia etter andre verdenskrig, i motstanden mot militærdiktaturene i Latin-Amerika på 1970- og 80-tallet, i kampen for demokrati i Øst-Europa på 1980- og 90-tallet og under den arabiske våren fra 2010.

På 2020-tallet har de unge om mulig stått enda mer sentralt i store protestbevegelser. I dag blir de gjerne kalt Generasjon Z.

Hvem er de? Hvorfor protesterer de? Bringer de noe nytt inn i folkelig mobilisering? Og ikke minst: Gir det resultater?

 

Hvem er de?

Generasjon Z er generasjonen som ble født rundt årtusenskiftet. Ofte blir den avgrenset til de som i dag er mellom 14 og 29 å gamle, så mine egne unger, født i 2005 og 2008, er en del av den.

Til å begynne med ble generasjon Z stort sett omtalt som dem som var født inn i den digitale tidsalderen. De hadde andre erfaringer og gjerne mer progressive verdier enn tidligere generasjoner. Men de siste årene har beskrivelsen endret karakter. Nå blir generasjon Z regnet som en avgjørende politisk kraft over hele verden.

Det er mange grunner til at unge mennesker protesterer.

Eksemplene er mange. Bare i 2024 og 2025 vant protester ledet av generasjon Z store politiske seire blant annet i Bangladesh, Thailand og Nepal. I alle disse landene førte protestene til at myndighetene måtte gå og til at det ble lyst ut nyvalg. I Bangladesh ble det i tillegg folkeavstemning om en ny og mer demokratisk grunnlov. Også i Serbia, Peru, Indonesia og på Filipinene har unge mennesker definert seg som generasjon Z og demonstrert mot sine lands myndigheter.

 

Hvorfor protesterer de?

Det er mange grunner til at unge mennesker protesterer. Dårlig økonomi, høy arbeidsledighet og liten politisk innflytelse er årsaker som går igjen. Her er unge mer utsatt enn andre generasjoner. Men det som ser ut til å være den viktigste og utløsende årsaken til protestene, er korrupsjon og annen maktmisbruk hos myndighetene.

I Bangladesh tok de unge til gatene da myndighetene ville gjeninnførte en lov som prioriterte de gamle elitenes barn og barnebarn til offentlige stillinger. I Thailand brøt demonstrasjonene ut mot de militæres og de konservative makthavernes autoritære styre. I Nepal protesterte de unge mot de såkalte «nepobabyene», barna til politiske ledere som fråtset i luksus mens folk flest levde i fattigdom.

Et enda mer brukt symbol kommer fra den uhyre populære japanske tegneserien One Piece.

I Indonesia ble demonstrasjonene utløst av skyhøye lønninger og andre støtteordninger til landets politikere. Da jernbanestasjon i Novi Sad i Serbia kollapset i 2024, skyldte studenter på politikernes korrupsjon for det som hadde skjedd. I Peru har de unge protestert mot myndighetenes innblanding i organisert kriminalitet. Og på Filipinene mobiliserte de etter at det kom fram at mer enn to milliarder dollar som skulle til ofre for oversvømmelser hadde forsvunnet i korrupsjon. I alle disse tilfellene, skriver Harvard-forskerne Erica Chenoweth og Matthew Cebul, “gjør generasjon Z opprør mot grådige eliter som setter sine egne privilegier over offentlige goder.”

 

Hva er nytt?

Generasjon Z har enorme fordeler som tidligere generasjoner bare kan misunne dem: Internett, mobiltelefoner og sosiale medier. Der det tidligere tok uker og måneder å mobilisere store folkemengder, kan generasjon X nå hundretusener av mennesker på sekunder.

Noe annet som skiller generasjon Z fra tidligere generasjoners aktivister, er at de har en ny, global populærkultur å hente inspirasjon fra. I Thailand og Bangladesh viste de unge tre fingre i været, som et symbol på motstand og kamp for demokrati. Det var en direkte referanse til bøkene og filmene The Hunger Games.

Her er vi ved et av ankepunktene ved generasjon Z-bevegelsene.

Et enda mer brukt symbol kommer fra den uhyre populære japanske tegneserien One Piece: et dødninghode med stråhatt over to kryssede knokler. I One Piece-universet symboliserer dødninghodet jakten på drømmer og kampen mot undertrykkelse. I dag har det blitt et samlende symbol for unge, frihetssøkende mennesker over hele verden, blant annet i Frankrike, Peru, Indonesia, Thailand, Bangladesh, Indonesia, Madagaskar og Nepal.

«Mange unge i Nepal elsker japanske tegneserier”, fortalte Bikhyat Khatri til CNN under protestene i Nepal i 2025. «Vi ønsket at bevegelsen skulle føles som en Gen Z-bevegelse, så slagordene og symbolene vi brukte under protestene var koblet til ting som Gen Z kunne forholde seg til.»

 

Gir det resultater?

Studier av ikke-voldelige protester verden over har vist at unge menneskers deltakelse er en nøkkel til suksess. Der unge er en stor andel av de demonstrerende, vil mobiliseringene som oftest lykkes. Der de ikke er det, vil protestene som oftest mislykkes.

Årsakene til dette er flere. Forskerne peker på at unge er høyt motiverte og at de tar i bruk nye og kreative metoder. I tillegg er ungdom bedre på å bygge bredere koalisjoner, siden de ikke er så opphengt i tidligere tiders sosiale og kulturelle skillelinjer.

En god pekepinn på hvordan generasjon Z har lykkes, er valgene i Thailand, Bangladesh og Nepal de siste ukene.

På lang sikt er imidlertid utfordringen denne: Å kaste en statsleder er mye enklere enn å løse de grunnleggende problemene som startet protestene i første omgang. Å styrte et autoritært regime er mye lettere enn å bygge et velfungerende demokrati.

Her er vi ved et av ankepunktene ved generasjon Z-bevegelsene. De er ofte store og bygges raskt, men de mangler gjerne struktur, lederskap – og penger. Da er det vanskeligere å samles om konkrete krav og langsiktige strategier, og det blir komplisert å forhandle med politiske eller militære makthavere.

 

Veien videre

En god pekepinn på hvordan generasjon Z har lykkes, er valgene i Thailand, Bangladesh og Nepal de siste ukene. Resultatene har vært blandede.

Forrige ukes valg i Nepal ble en suksess for generasjon Z. De unges foretrukne kandidat, den tidligere rapperen Balendra Shah i front for Det nasjonale uavhengighetspartiet (RSP), vant en overlegen seier. Shah, sittende ordfører i hovedstaden Katmandu, vil nå ta over som statsminister og danne regjering.

I Thailand ble valget i februar en skuffelse for de unge. Partiet til den sittende statsministeren Anutin Chanrvirakul vant klart, selv om de unges favoritt, det mer progressive Folkets parti, ledet på meningsmålingene. En av hovedårsakene er et valgsystem som favoriserer de tradisjonelle lederne og partiene. En annen er at generasjon Z i stor grad er et urbant fenomen. Velgerne på landsbygda er fortsatt mer konservative og ofte mer regimetro.

I Bangladesh oppsto et nytt politisk parti i kjølvannet av protestene, men det vant kun seks av 297 seter i nasjonalforsamlingen i valget i februar. Også her gjør valgsystemet det vanskelig for nyetablerte partier å vinne fram. Den store valgvinneren var Det bangladeshiske nasjonalistpartiet, ledet av Tarique Rahman, som vant mer enn to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen. Et framtidshåp for de unge er at det nye grunnlovstillegget ble vedtatt, noen som forhåpentligvis vil bidra til et mer demokratisk styresett.

En tredjedel av verdens befolkning, omtrent 2,8 milliarder mennesker, er i dag mellom 10 og 29 år gamle.

Generasjon Z klarte altså å kaste sittende ledere og regjeringer, men to av de tre valgene gikk ikke slik de unge ønsket. Det er en skuffelse i første omgang, men på lengre sikt kan resultatet bli bedre.

Bare det at valgene ble gjennomført på en forsvarlig måte kort tid etter store, folkelige protester og regimefall, er et kvalitetstegn for demokratiene i landene. De nyvalgte lederne er nå mer enn klar over kraften i generasjon Z, og vet at de kan ta til gatene på nytt om politikerne ikke innfrir sine valgløfter eller unngår å ta oppgjør med korrupsjon og maktmisbruk.

En tredjedel av verdens befolkning, omtrent 2,8 milliarder mennesker, er i dag mellom 10 og 29 år gamle. Hvis de fortsetter å demonstrere, bygge enda bredere allianser og fastere strukturer, kan generasjon Z endre verden. Som forskerne Erica Chenoweth og Matthew Cebul formulerer det: «For det globale demokratiets skyld kan ikke større ungdomsengasjement komme snart nok.»