Gi læreren tilbake autonomien

Skolekrisen debatteres oftere og oftere. Det betyr en ting, at det nærmer seg valg. Men valgkampen så langt gir ikke håp om snarlig bedring av norsk skole. Ingen av partiene får min stemme så langt. Retorikken hos de tre store partiene, består stort sett av det som ikke kan tolkes som annet enn et forsøk på å skaffe velgere, ikke gode forsøk på å redde en skakkjørt skole. Det kan også virke som at alle partiene har ansatt samme kommunikasjonsrådgiver, og at alle bruker det samme rådet om å snakke om at de har stor tillit til lærerne. Mer enn noe, sitter jeg og tenker at nok en gang er partiene mer opptatt av seg selv, enn å lytte til lærerne.

Det kan nærmest virke som dette partiet hverken har tillit til elevene eller lærerne.

Elever er hele mennesker, med all den kompleksiteten det innebærer. Frp vil kaste elever ut av klasserommet, uten å ha med et hvorfor i denne diskusjonen. Disiplin er viktig, men ikke uten en forståelse av elevens situasjon. I tillegg ønsker Frp permanent nivådeling av elevene, stikk i strid med forskning på feltet, og stikk i strid med hva flertallet av lærerne ønsker. Og uansett hvilken retorikk Sylvi Listhaug gjemmer seg bak; permanent nivådeling er stigmatiserende. Frp vil også filme muntlig eksamen. Det kan nærmest virke som dette partiet hverken har tillit til elevene eller lærerne. Bortsett fra Listhaug selv, som fikk det til det ene året hun selv var lærer.

Høyres skolepolitikk er den mest blodfattige. Og fremstår bare som et ekko av den skolepolitikken vi med store bokstaver kan slå fast ikke har fungert. Snarere tvert imot. Så når Henrik Asheim sier «ikke kødd med kunnskapsskolen», og Tina Bru «ikke kjøper premisset om at det er for mye skole», kunne de likeså godt sagt at vi er mest opptatt av egen ideologi, og vi driter i hva lærerne sier.

Vi vil få mer av det som ikke har fungert.

Skolen reddes heller ikke av at Ap vil innføre lesekvart, for det er (svært) gammelt nytt. Dette er kun et eksempel på unødig politisk styring. Og en fordumming av læreren. Jeg er enig i at skjerm bør begrenses, men alvorlig talt, det er ikke det som er hovedutfordringen til skolen. Og muligheten til å begrense skjermbruk, har vært der hele veien. Sosiale medier ellers, er jeg derimot bekymret for, men det er jo ikke skolepolitikk.

Alle tre er opptatt av intensiv opplæring. Som om vi har dårlig tid. Som at det som ikke læres på skolen i løpet av 13 år, ikke går an å lære seg senere. Hvis vi i jakten på å tette hull for tidlig, tar knekken på elevenes mestringstro, da har vi mislykkes som offentlig skole.

Kunnskapsdepartementet kommer til å tilfalle et av disse partiene. Dermed er sannsynligheten stor for at vi ikke vil få en fremtidsrettet skolepolitikk. Vi vil få mer av det som ikke har fungert. For mye teori, for mange timer, for mange tester, en konkurransepreget skolegang, og for mange elever i klasserommet. Det er intet mindre enn trist.

Og slik sjangler skolen videre. Baklengs. Eller sidelengs. Bare ikke fremover.

Hva så med de andre partiene? Her finner man mange fristendende lovnader, men så er det også enklere å love seg bort, når sannsynligheten for at du vil måtte bli stilt til ansvar for lovnadene, er forsvinnende liten. Og småpartiene vil uansett måtte forhandle og kompromisse. Jeg er spesielt nysgjerrig på hvilke skolepolitiske stemmer i Venstre og KrF som mener det er lurt å samarbeide med Høyre og FrP, for å få gjennomslag i skolepolitikken. Og slik sjangler skolen videre. Baklengs. Eller sidelengs. Bare ikke fremover.

I stedet for at de mindre partiene fyller meg med håp på vegne av norsk skole, styrker de heller inntrykket av hva som kanskje er den aller største utfordringen til norsk skole, nemlig at den er politisk styrt. Og hvem er det som mener det er lurt at lærere og elever skal være prisgitt politiske lovnader, være offer for politisk detaljstyring, eller underlagt politisk kontrollbehov? Det er i alle fall ikke lærerstanden!

La tillitsreformen faktisk bety noe, i stedet for liksomtillit pakket inn som metodefrihet.

Det skolen trenger nå, er politikere som hever seg over egne politiske ambisjoner og ideologier, og setter elever og lærere først. Ikke ved å komme med enkle løsninger på komplekse utfordringer, hvis hensikt åpenbart handler om å skaffe velgere snarere enn å redde skolen. Heller ikke ved å love gull og grønne skoger, ikledd en polert retorikk, som lærerne vet ikke kommer til å veksles i reell endring.  Nå trenger vi politikere som tar lærerne på alvor. Ikke ved å detaljstyre og kontroller, men ved å lytte.

Politikerne kommer stadig tilbake til skolen i Finland, men de glemmer alltid å legge merke til den viktigste forskjellen. I Finland holder politikerne seg unna skolen, den finske skolen blir formet av de som faktisk kan skole.

En god start, og det eneste riktige, vil derfor være å gi lærerne tilbake autonomien og ansvaret de en gang hadde. La tillitsreformen faktisk bety noe, i stedet for liksomtillit pakket inn som metodefrihet. Der realiteten ikke er tillit, men kontroll. Før det skjer, er det ikke troverdighet å spore i noen av partienes skolepolitikk.