Gjør Ap til et folkeparti igjen

«Politikere former landet på tre måter: Gjennom lovendringer, gjennom pengebevilgninger og gjennom det å stå for noe. Vi er meningsbærere som kan forme den offentlige debatten.»

Dette sa Hadia Tajik nylig i et intervju med Filter Nyheter. Det er velkomment at det tredje poenget endelig er med på lista. Som så mange Ap-politikere de siste 40 årene glemmer imidlertid Tajik politikernes fjerde rolle: De forvalter også partiorganisasjonen.

Hun er langt fra alene om denne unnlatelsessynden. Jonas Gahr Støre nevnte knapt det faktum at Ap er en medlemsorganisasjon med tusenvis av engasjerte mennesker uten verv i sin bok I bevegelse – selv om det var plass til veldig mye annet.

Hvorfor trenger man i det hele tatt en partiorganisasjon når man har flinke politikere og en ivrig heiagjeng?

I festtalene snakkes det stadig vekk varmt om partidemokratiet. Men som en av disse vanlige medlemmene, får jeg veldig lett inntrykk av at Arbeiderpartiet i dag kan deles i to: De som utformer lover, deler ut penger og bidrar i den offentlige debatten. Og en heiagjeng som deler ut roser annethvert år.

 

Hva skal vi med partiet?

Er dette egentlig så ille, kunne man spørre: Hvorfor trenger man i det hele tatt en partiorganisasjon når man har flinke politikere og en ivrig heiagjeng?

Før i tida hadde partiet en mye tydeligere funksjon enn i dag. Borgerskapet kontrollerte de aller fleste samfunnsinstitusjonene mens arbeiderbevegelse jobbet hardt for å opprette sine egne.

Arbeiderbevegelsen bygde en skyggestat for å erstatte den arbeiderne ble stengt ute fra.

Arbeidernes Idrettsforbund, Arbeidernes Opplysningsforbund, Folketeatret. De ble alle skapt nettopp med dette for øyet: Arbeiderbevegelsen bygde en skyggestat for å erstatte den arbeiderne ble stengt ute fra.

Etter flere tiår med Ap-regjeringer overtok staten veldig mange av funksjonene som disse organisasjonene tidligere hadde hatt. Dermed ble de enten lagt ned, eller mye mindre viktige.

Parallelt skjedde imidlertid det motsatte på ett viktig felt: Statsforvaltningen ble så komplisert at den ikke lenger var overskuelig for en vanlig borger.

 

Traumatisk for elitene

Dette ville vi knapt lagt merke til, var det ikke for Brexit-avstemningen og valget av Donald Trump som amerikansk president. Nå har imidlertid noe skjedd.

Jeg kjenner utviklingen i Storbritannia best, så la meg ta utgangspunkt i den: Selv om hele etablissementet, inkludert de politiske partiene, britiske LO, det britiske motsvaret til NHO og store deler av pressen alle var mot Brexit, stemte folk for å trekke Storbritannia ut av EU.

Dette var en svært traumatisk hendelse for etablerte samfunnsaktører, ikke minst i Norge.

Elitens argumenter fungerte rett og slett ikke lenger. De skjønte ikke hvorfor folk stemte som de gjorde.

Dette var en svært traumatisk hendelse for etablerte samfunnsaktører, ikke minst i Norge, et land som har skapt og vedlikeholdt velstanden sin gjennom både medlemskap i overnasjonale organisasjoner og gjennom å la eksperter ha stor innflytelse over samfunnsutviklingen.

 

Tilbake til tradisjonen

For enkelte av oss har dette ført til en ny erkjennelse. Sosialdemokratiets svar på den høyrepopulistiske bølgen må være todelt.

Det første svaret har vi funnet allerede. Det stammer fra en nyere epoke i sosialdemokratiets historie og det handler om samspillet mellom staten og markedet – ikke om folket. Som Agenda foreslo i et policynotat tidligere i år: «Vinnerne av den globale handelen må kompensere taperne, og politikken fremover må tilpasses de utsatte gruppene for å ikke forsterke proteksjonistiske strømninger».

Vi må skape en partiorganisasjon som kan være et bindeledd mellom politikerne og folket.

Dette er imidlertid ikke nok om vi skal løse krisen i det politiske systemet. Vi må også tilbake til tiden før Arbeiderpartiet fikk makt og skape en partiorganisasjon som kan være et bindeledd mellom politikerne og folket. Vi kan ikke la høyrepopulister framstå som talsmenn for «folket». Våre løsninger skal ikke kunne framstilles som «elitens» løsninger.

 

Dette kan vi få til!

Nøyaktig hva dette innebærer, er ikke helt lett å slå fast. Jeg har ikke fasiten. Men jeg har noen forslag, som jeg tror kan hjelpe en god del:

• Heiagjengen må banke på dører også mellom valg. Og den må rapportere ærlig tilbake hva folk sier, selv om de ikke skulle like det de får høre. Når politikerne ikke lytter, må de skrike budskapet de plukker opp inn i ørene på sine folkevalgte.
• Arbeiderpartiets medlemmer jobber med alle slags yrker og har alle slags bakgrunner. De er en riksdekkende tankesmie som, hvis de jobber i dialog med fagekspertisen, kan utvikle gode svar på alle tenkelige problemer vi kan få her i landet. Vi må opprette bedre prosesser og systemer enn vi har i dag for å dra nytte av all denne kunnskapen.
• Partiledelsen og stortingspolitikerne må begynne å bruke partiorganisasjon som et redskap for å sette dagsorden. Det betyr at vanlige medlemmer også må få være med på utformingen av budskapene i større grad enn i dag.

 

Vi trenger stemmer fra ”gølvet”

Jeg er lærer. Jeg vet at vi lykkes selv med kompliserte budskap, så lenge vi har bygd gode relasjoner med dem vi kommuniserer med og så lenge vi tar oss god tid.

Partiet burde derfor benytte en kommunikasjonsstrategi som setter de som rammes av politikken i sentrum. Lærere, foreldre og elever må få presentere vår skolepolitikk, sykepleiere og pasienter vår helsepolitikk, arbeidstakere vår arbeidslivspolitikk, og så videre.

Det er veldig vanskelig for et parti å framstå som folkelig når det har en ledelse som består av tre folk med få erfaringer fra arbeidslivet.

Øivind Bratberg, Jonas Bals, Helga Pedersen, Else-May Botten, Jørn Eggum og Bård Tufte Johansen (i Nytt på nytt) har rett når de skriver at vi trenger flere politikere fra «gølvet».

Det er veldig vanskelig for et parti å framstå som folkelig når det har en ledelse som består av tre folk med få erfaringer fra arbeidslivet.

 

Dette er bare begynnelsen

Som sagt er ikke dette fasiten. Men det bør være starten på en fornyelse av sosialdemokratiet i Norge.

Vi må fornye våre politiske partier hvis vi skal få det til.

Skal vi lykkes i jakten på vårt neste prosjekt, er det bare en vei til målet. Det skjer først når flinke fagfolk går i dialog med vanlige folk som snakker om sine ønsker og drømmer.

Verken staten eller markedet kan ta denne rollen.

Vi må fornye våre politiske partier hvis vi skal få det til.