Grensene forskyves

For noen generasjoner siden kunne ikke amerikanerne tenke seg en natur uten de årlige enorme flokkene av vandreduer.

Det fantes rundt 5 milliarder individer av denne vakre og jaktvennlige fuglearten. I løpet av 50 år forsvant absolutt alle sammen.

Forholdene blir verre og verre. Samtidig blir det stillere og stillere i offentligheten.

For ni måneder siden ville vi aldri akseptert strømmen av grusomheter vi nå er vitne til i Gaza. Eller ideen om et utslettet Palestina.

Normaltilstanden har endret seg.

Tidsskriftet The Lancet har i en fersk artikkel anslått at minst 186 000 mennesker på Gazastripen er drept eller vil komme til å dø som en indirekte følge av krigen. Vi nærmer oss 10 prosent av befolkningen. Lekkede videoer viser vilkårlige henrettelser av sivile, og det kommer stadig flere rapporter om tortur av palestinske fanger.

Forholdene blir verre og verre. Samtidig blir det stillere og stillere i offentligheten.

Noe har skjedd med oss. Referansepunktet er ikke det samme som i september 2023.

Dette fenomenet har et navn:

Shifting baseline syndrome.

Det uutholdelige omdefineres til et nytt referansepunkt.

Begrepet kommer fra biologer som forsket på økosystemer, og innebærer en forskyvning i våre normer og forventninger. Tålegrensen for ødeleggelse øker gradvis. Det vi opplever som det naturlige utgangspunktet endrer seg.

I 20 000 år gikk det enorme trekk med vandreduer på det amerikanske kontinentet. Det siste eksemplaret døde i fangenskap, i 1914. En økologisk tragedie.

Men vi glemmer fort, vi mennesker. Og mektige krefter vet at om forandringen skjer sakte nok, tilpasser vi oss istedenfor å kjempe.

Det går noen få år, så tenker vi at et Norge uten havmåke og kysttorsk er det normale.

Eller en verden uten folkerettslig beskyttelse.

Et Midtøsten uten Palestina.

Det uutholdelige omdefineres til et nytt referansepunkt.

Det vi er vitne til nå er ikke menneskets dypeste natur. Det må vi aldri, aldri glemme.

Art for art, skritt for skritt, krigsforbrytelse for krigsforbrytelse går vi dypere inn i dystopien. Standarden som forskyves, er også vår egen beskyttelse.

Likevel lar vi det skje.

For de med makt skaper det dypt ubehag å holde fast i standarden når strømmen drar oss ned i mørket.

Den enkle løsningen er å definere en ny normaltilstand med plass til tiltagende råskap og prinsippløshet.

Å gjøre motstand akkurat nå handler ikke om å gå mot strømmen. Det handler om å stå i ro, om å nekte å la seg føre av sted med denne elven av mental tilpasning til det verre.

Det vi er vitne til nå er ikke menneskets dypeste natur. Det må vi aldri, aldri glemme.

Teksten ble først publisert på instakontoen @waagemot