Grisgrendt bærekraft

Bærekraftsmålene bør fungere som en påminner om at matproduksjonen har fundamentale konsekvenser for hvordan vi organiserer oss som samfunn, samfunnssikkerhet og matforsyning – og hva slags samfunnsutvikling vi vil ha over tid.

Forskere ved Nordlandsforskning har i rapporten «Strekk i laget: En kartlegging av hvordan FNs bærekraftsmål implementeres i regional og kommunal planlegging» pekt på behovet for å breie ut forståelsen av FNs bærekraftsmål 11 om bærekraftige byer og bosettinger. Det er under dette målet man ville tro at distriktspolitikken ville ligge, men hoveddelen av litteraturen og diskusjonene rundt bærekraftsmål 11 er rettet inn mot storbyens utfordringer og sosiale problemer.

Men for å nå bærekraftsmålene, må også landsbygda og de små kommunene med. I dette bildet hører jordbrukspolitikken med, som igjen er uløselig knyttet til distriktspolitikken. I diskusjonene rundt dette, ligger på sin side hovedfokuset på bærekraftsmål 13 om å bekjempe klimaendringene. Det er langt mellom norske kommuner som oppgir bærekraftsmålet om å bekjempe sult – altså matproduksjon – som en hovedsatsing i bærekraftssammenheng.

Det er langt mellom norske kommuner som oppgir bærekraftsmålet om å bekjempe sult – altså matproduksjon – som en hovedsatsing i bærekraftssammenheng

Dette er uheldig fordi matproduksjon og distriktspolitikk i den rådende fortellingen om bærekraftsmålene altfor ofte blir pekt på som et hinder for å nå bærekraftsmålet om klima, uten at man ser på bondens bidrag til en rekke andre bærekraftsmål knyttet til for eksempel livet på land, sysselsetting og likestilling. En helt sentral faktor er betydningen av eng, beitemark og slåttemark for biologisk mangfold og binding av karbon. Men da må det faktisk bo folk i distriktene, og det må være lønnsomt å drive bærekraftig matproduksjon.

 

Bærekraftsmålene på norsk

Til våren skal Norge få en nasjonal handlingsplan for bærekraftsmålene der 160 delmål og 231 globale indikatorer skal oversettes til norsk kontekst. Et viktig spørsmål blir da nettopp hvordan norske landbrukspolitiske mål kan ivaretas på en mest mulig bærekraftig måte. I notatet «Korleis kan distriktskommunar arbeide med berekraftig utvikling?» viser forskere ved Vestlandsforskning hvordan ulike tolkninger av begrepet bærekraftig utvikling kan føre til ganske ulike resultater når man skal vurdere hva som er bærekraftig praksis og ikke.

Ulike tolkninger av begrepet bærekraftig utvikling kan føre til ganske ulike resultater når man skal vurdere hva som er bærekraftig praksis og ikke

Det er vanlig å si at FNs bærekraftsmål har tre dimensjoner: miljø, økonomi og sosiale forhold. Man kan tenke på dette som tre likeverdige dimensjoner som skal balanseres opp mot hverandre, eller man kan si at noe alltid er viktigst, og at man må velge dette framfor noe annet. Det blir tydelig i for eksempel diskusjoner om oljeproduksjon og i hvor stor grad man vekter velferden og sysselsettingen olje genererer opp mot klimakrisen. Man vil få litt ulikt syn på hvor raskt oljen skal fases ut, og i hvor stor grad oljebransjen bør være en del av løsningen. Tanken om de tre dimensjonene gjør det mulig å legge stor vekt på økonomiske hensyn, samtidig som man påberoper seg å være bærekraftig. De tre dimensjonene kan med andre ord brukes til både reinspikka grønnvasking, og til å påpeke noen reelle bekymringer knyttet til for eksempel finansiering av offentlig velferd.

Forholdet mellom bruk og vern av naturressurser er et spenningsforhold der disse ulike måtene å tenke på blir ekstra tydelig. Bruk av naturressursene skaper jobber og inntekter på en måte det ikke uten videre er opplagt at vern kan gjøre.

Forholdet mellom bruk og vern av naturressurser er et spenningsforhold der disse ulike måtene å tenke på blir ekstra tydelig

Bærekraftsmålene er et nyttig arbeidsverktøy for å operasjonalisere samfunnsmessige oppgaver, måle og synliggjøre fremgang og tilbakegang, og – ikke minst – avdekke målkonflikter. I en smal og spiss forståelse av bærekraftsmålene der klimautslipp prioriteres over alt annet, går vi glipp av en god diskusjon om det potensialet bonden og landbruket har til å være en positiv kraft for å nå sosiale og økonomiske mål på en måte som målt i forhold til andre sektorer faktiske gir relativt lave utslipp. Det trekker også fokus fra en viktig debatt om hva og hvordan man måler fremgang i forhold til klimamålet. Flere burde sette spørsmålstegn ved hvorvidt utslipp fra det naturlige kretsløpet hører hjemme i et klimagassperspektiv, og om regnskapet i tilstrekkelig grad tar høyde for den funksjonen kulturlandskap, beitelandskap og slåttemark har når det gjelder å binde karbon.

 

Interesser og bekymringer

For kommuner der det å motvirke fraflytting er et hovedmål, vil det være naturlig å argumentere med at den tradisjonelle levemåten med nærhet til natur og ressurser er mer bærekraftig enn den urbane livsstilen. I et sånt perspektiv er det i tråd med bærekraftsmålene å hindre fraflytting. Dette er ikke en tekning alle vil være enig i. I en rapport om hindringer for bærekraftig produksjon og forbruk lokalt fra 1998 ser forskerne Carlo Aall og Trygve Bjørnæs som et dilemma dersom alle tiltak som fremmer et spredt bosettingsmønster per definisjon blir vurdert som et bærekraftstiltak. «I så fall vil det kunne være nærliggende for perifere kommuner ganske enkelt å døpe om hva man normalt omtaler som distriktspolitikk til miljøpolitikk», skriver de.

Det er fullt mulig å mene at en for spiss forståelse av bærekraftsmålene trekker oppmerksomhet fra andre vesentlige spørsmål

Så er jo spørsmålet om man aksepterer dette som et dilemma eller ikke. Det er fullt mulig å mene at en for spiss forståelse av bærekraftsmålene trekker oppmerksomhet fra andre vesentlige spørsmål, som hvorvidt økt urbanisering er sosialt, økologisk og økonomisk bærekraftig. Kan vi for eksempel i et globalt perspektiv forsvare å ikke maksimere egen matproduksjon gjennom å la grasarealer gro igjen? Hvilke konsekvenser har brakklegging for biologisk mangfold og livet på land? Hvor mye vekt skal man tillegge sosial bærekraft i form av trivsel, små forskjeller, god lokal velferd og så videre.

 

Koplede goder

Landbrukspolitikken legger opp til kornproduksjon der det er mulig, og grasbasert husdyrhold i de områdene som ikke kan brukes til korn – typisk Vestlandet, fjellbygdene og Nord-Norge. Når bonden forsvinner og kundegrunnlaget med hen, får dette særlige ringvirkninger i små distriktskommuner. Dette er områder som ikke har et sterkt næringsgrunnlag fra før, og som heller ikke har statlige arbeidsplasser. Selv om flere aktører i klimafeltet er positive til beitedyr og kortreist mat, ser vi forholdsvis få oppfordringer til å løpe til Meny for å spørre etter geitekjøtt og Hitra Blå. Kanskje kjøttfri dag burde vært supplert med en ukentlig sauemiddag?

Selv om flere aktører i klimafeltet er positive til beitedyr og kortreist mat, ser vi forholdsvis få oppfordringer til å løpe til Meny for å spørre etter geitekjøtt og Hitra Blå

Dersom vi ikke vil jobbe aktivt for å bygge opp et større marked for kjøtt fra drøvtyggere, og vi heller ikke ønsker brakklegging, må staten gå inn og støtte jordbruket mer enn i dag. Det er fellesskapet som må betale for dette, samtidig som man mister den samfunnsmessige gevinsten av lokal produksjon. Å betale bonden for å slå gress og fjerne kratt til glede for tilreisende turister er muligens sysselsetting, men spesielt produktivt er det ikke. Man må ha en produksjon og jordbrukspolitikk slik at norske gårder ikke er en kulisse for turistbusser. Fellesgoder som landskap, biomangfold, kulturarv og så videre kommer som en følge av et aktivt jordbruk. Det er koblede goder.

Fordi bøndene har en økonomisk interesse i en sterk landbrukssektor, blir de gjerne oppfattet som mindre troverdige når de forsøker å trekke opp disse diskusjonene. Det er et sunt instinkt å lytte med et kritisk øre når interessepolitiske aktører uttaler seg på sitt felt, men alt med måte. Et viktig, og også helt legitimt spørsmål, bør være: Hvem skal tjene penger på det grønne skiftet? Bonden, eller matvaregiganter som produserer tofu og syntetisk kjøtt? Spørsmålet er like relevant i både rike og fattige land.

Vi trenger en ærlig og maktkritisk debatt om FNs bærekraftsmål, og hvordan de definerer og måler bærekraft og suksess

Det er nettopp i denne type brede diskusjoner bærekraftsmålene kan være nyttige. Vi trenger en ærlig og maktkritisk debatt om FNs bærekraftsmål, og hvordan de definerer og måler bærekraft og suksess. Ikke minst trenger vi en tilgjengelig og åpen diskusjon om hvordan dette best kan gjøres i Norge. Den diskusjonen får vi ikke hvis vi later som alle er enige om bærekraftsmålene.