Høyres rørende forsvar av rangeringsskolen

Skolebidragsindikatoren er et dårlig verktøy og en unødvendig måling vi kunne klart oss uten. Mathilde Tybring-Gjedde sitt forsøk på å forsvare den i Aftenposten 16. juni blir stående som et solid bevis på Høyres blinde tro på at alt i skolen kan kvantifiseres. De som trodde Høyre hadde lagt bort den gammeldagse skolepolitikken – mer pugging, testing og rangering – må tro om igjen.

Skolebidragsindikatoren ble for få år siden etablert av sjefsideolog i Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, og er basert på en amerikansk metode der en styrer og måler skolen som en bedrift. Høyreideologene vil måle skolens bidrag, blant annet lærernes evne til å formidle fag og skolens arbeid med læringsmiljø. At en kun tar utgangspunkt i en liten flik av skolen, resultatene på nasjonale prøver, ser ikke ut til å plage Høyre. For meg er nettopp det selve problemet med indikatoren – indikatoren er for snever. Det er masse i skolen som ikke lar seg måle og kvantifisere, og skal vi bekjempe forskjeller må vi se på mer enn karakterer i noen få fag.

Kontrollspørsmålet før nye rangeringer innføres er om det blir et nyttig verktøy. Gode prøver og tester hjelper lærerne i klasserommet. Skolebidragsindikatoren står da til stryk, som verktøy i klasserommet kan den ikke brukes, og den gir ingen svar på hva som er årsaken til at skoler ligger på topp eller bunn i rangeringen, noe også Utdanningsforbundet bekrefter i sin kritikk.

Jeg reagerer på at Høyre glatt overser dette. Til NRK stempler statsministeren 1 av 5 skoler som dårlige. Et enkelt søk på nettet viser at medieomtale av indikatoren, godt hjulpet av høyrepolitikere, handler om stigmatiserende rangering. Høyreregjeringen har innført en ny indikator, men nekter å ta ansvar for resultatene. Heller enn å mane til opprør og piske opp negativ omtale av skolen, burde de ta ansvar for en økende lærermangel og rekord i antall ukvalifiserte i norske klasserom.

Sannheten er at skolepolitikken først og fremst bestemmes nasjonalt, og at kommunen har relativt lite handlingsrom. Ta Finnmark som eksempel, som statsministeren stempler som «dårligst i landet»: De har flest ukvalifiserte som underviser i skolen, det er der lærermangelen treffer hardest og konsekvensene av regjeringens dårlige politikk synes best. Alta eller Vadsø kan ikke trylle frem nye lærere lokalt, det er regjeringens ansvar å fikse.

Høyre prøver også å skape en kunstig konflikt rundt åpenhet om resultater, men der er det ingen uenighet. Alle tallene og resultatene skolebidragsindikatoren bygger på er det allerede full åpenhet rundt. Men om en tar forskjellene i skolen på alvor bør heller måles på forslag til løsninger, og ikke hvem som heier mest på en indikator. I motsetning til høyreregjeringen har vi fremmet nye forslag i Stortinget, og vil gi kommunene penger og nyttige verktøy til å gjøre skolen bedre.

Vi ser at skolen ikke bare reproduserer forskjeller, den forsterker dem.

Det er urovekkende forskjeller i norsk skole. Vi ser at skolen ikke bare reproduserer forskjeller, den forsterker dem. Hvor lenge foreldrene har sittet på skolebenken blir avgjørende for hvor godt barna deres lærer i skolen, og dermed også hvilke valg og muligheter de får videre i livet. Men skal vi utjevne økende forskjeller trengs vilje til nye politiske løsninger, ikke Høyres bortforklaringer. Det trengs en tillitsreform, som gir lærere og skolen tillitt, fremfor en mistenkeliggjørende indikatorer. Og vi må løse lærermangelen, ta grep om vold og mobbing i skolen, og innføre et sunt og gratis skolemåltid.

Arbeiderpartiet vil ha en skole som gir alle barn like muligheter uavhengig av foreldres bakgrunn. Skolen skal passe alle type elever, den skal utfordre og utvikle, og blande den praktiske og teoretiske kunnskapen. Skolen skal være en arena for sosiale felleskap, lek, og læring, der hver elev får den tilpassede hjelpen og oppfølgingen som trengs for å lære godt. Det er dette som er skolens overordna oppdrag, vedtatt av Stortinget. Med et så bredt og ambisiøst oppdrag kan en ikke kun se på den lille fliken av skolen som kan telles og måles. Skal vi få gjort noe med forskjellsskolen må vi starte med å erkjenne at utfordringene er mer komplekse enn det skolebidragsindikatoren klarer å få frem.