Ayrus Hill/Unsplash
FOTO: Ayrus Hill/Unsplash

Human Rights Service utfører en langsom radikaliseringsprosess

De går under radaren for mange etter at de mistet statsstøtten. Men HRS er blant de fremste promotørene av radikale tanker her i landet.

Siden Human Right Service (HRS) mistet statsstøtten i 2021, har de drevet virksomheten videre med private midler. En gjennomgang av deres publiseringer viser at de opprettholder sitt skadelige budskap, som er systematisk preget av hat og ondsinnet vilje, ikke bare mot muslimers livsoppfatninger, men også deres historie, kultur og identitet. Deres fiendtlighet, sinne og forakt er også rettet mot myndighetspersoner. En årsak til at mange ikke er klar over at HRS i dag er blant de fremste promotørene av radikale tanker her i landet, er at pressens kritiske fokus på nettverket har blitt redusert etter at de mistet støtten.

Konspirasjoner

I en utredning om trusselen fra ekstremister og politisk motivert vold, konstaterer PST at det først og fremst er konspirasjonsteorier som forener høyreekstremister. Ifølge rapporten vil norske myndigheter og politikere fortsatt bli anklaget for landssvik fordi de angivelig legger til rette for det påståtte hvite folkemordet. Dette tankesettet er ifølge PST et sentralt trekk ved høyreekstremisters fiendebilde.

 

Pressens kritiske fokus på nettverket har blitt redusert etter at de mistet støtten.

Et raskt søk på nettsiden til Human Rights Service (HRS) gir 498 treff på begrepet «folkemord på hvite». Fremgangsmåten er at HRS-journalistene publiserer artikler, preget av frykt for at den vestlige eller norske kulturen er i ferd med å forsvinne på grunn av innvandring fra ikke-vestlige land. For eksempel skriver de: «Problemet er at Norge skifter ut befolkningen, og det skjer raskt.» Eller: «… den etniske norske befolkningen er intet mindre enn dommedagen nær.»; «Den vestlige verden står midt i voldsomme og varige demografiske endringer.» Slike ytringer fører til at publikum, på bakgrunn av fortvilelse, angst eller sinne, anvender beskrivelser som «folkemord på hvite».

En klar fiende

Når personer som har begått rasistisk motiverte drap skildrer motivene for sine handlinger, er beskrivelsene deres hovedsakelig preget av et bestemt ønske om å skade – eller tillintetgjøre – ikke bare medlemmer av en spesifikk etnisk eller religiøs gruppe. Men de uttrykker like sterk aversjon mot dem som de mistenker å ha empati for eller å samarbeide med «fienden».

Deres journalister og bidragsytere promoterer tanker som har vært avgjørende for terrorister.

Et eksempel er det brutale drapet på parlamentsmedlem Jo Cox i England i 2016. Hun ble skutt og knivstukket utallige ganger av en høyreekstrem sympatisør, som ropte «Britain first, this is for Britain» under angrepet. Nesten tretti år tidligere hadde angriperen sendt et brev til et rasistisk sørafrikansk magasin, der han uttrykte støtte til deres fordømmelse av «hvite kollaboratører mot det gamle apartheid-systemet». I Tyskland ble Walter Lübcke, en pro-innvandringspolitiker og medlem av Angela Merkels parti CDU, drept med skudd i hodet av en nynazist i 2019. Terroristen bak  massedrapene på Utøya i 2011 hevdet  at ofrene var «forrædere».

Alarmerende

Det alarmerende er at HRS’ nettpublikasjoner er gjennomsyret av samme type besettelse og dyp bitterhet. I utallige artikler og kommentarer fra publikum blir norske og internasjonale politikere, journalister og fagfolk fremstilt som «kollaboratører». De blir betegnet som «løgnere». I en nylig publisert artikkel med tittelen «Skal løgn bli den nye normalen?», blir flere regjeringsmedlemmer fra Arbeiderpartiet gjentatte ganger beskrevet som løgnere og sidestilt med en tiltalt i en straffesak om falsk forklaring. Artikkelen, som er skrevet av daglig leder i HRS, avsluttes med følgende setning: «Det er rett og slett et under hva befolkningene i Vesten finner seg i. Spørsmålet er hvor lenge. Til slutt koker forakten over

I fjor ble en britisk mann dømt for å ha hyllet drapet på parlamentsmedlem Jo Cox, og oppfordret til flere slike drap på politikere. Han hyllet også drapene i Christchurch, New Zealand i 2019, der 51 muslimer ble drept i den lokale moskeen.

Myndighetene som fiende

Samme år publiserte den daglige lederen i HRS en kort tekst om en 18-åring som ble fengslet i New Zealand for å ha delt videoen av Christchurch-terroren. Med tittelen: «Tenåring fengslet for å ha delt video av moské-terroren».

Nettverkets sentrale budskap er farlig og skadelig for samfunnet.

Responsen fra en av leserne deres er som følger: «Folk skal helst ikke vite hvorfor ting skjer, det kan jo hende de forstår myndighetenes rolle. Slikt skal ikke myndighetene ha noe av.» Oppfatningen om at styresmaktene og de offentlige institusjonene, som har lovlig rett og makt til å bestemme, er hovedfienden, skaper økt angst og frustrasjon. Det sjokkerende, voldelige angrepet på Kongressen i USA i 2021 viser måten denne irrasjonelle uroen og aggresjonen kan komme til uttrykk. Angrepet illustrerer hva en innbilt eksistensiell trussel kan føre til.

Hatkriminalitet

Internasjonale studier viser en tydelig forbindelse mellom «Vi blir erstattet»-ytringer, som de siste årene har blitt hyppig promotert av både høyrepopulister og ekstremister – og hatkriminalitet og drap i både USA, Storbritannia og Tyskland.

Ifølge HRS hadde nettverket omtrent 45 000 følgere på Facebook i fjor. I tillegg videredeles flere av deres artikler, preget av hysterisk emosjonelt innhold på ulike sosiale medier. Nettverkets sentrale budskap er farlig og skadelig for samfunnet fordi det legger grunnlaget for et samfunnssyn preget av intoleranse og mistenksomhet, spesielt overfor myndighetene. Deres publikasjoner tolkes ofte som en indirekte støtte til forestillingen om at anvendelse av vold kan være berettiget eller nødvendig. Et søk på uttrykket «borgerkrig i Norge» gir flere hundre treff på deres nettside.

Jeg tror ikke at HRS sitt publikum er klar over følgene av nettverkets påvirkning på den enkelte og samfunnet generelt. Deres journalister og bidragsytere promoterer tanker som har vært helt avgjørende for terrorister og massedrapsmenn.