Hva skal vi med NOU-er?

Mandag 11. november kom endelig rapporten fra det såkalte Skjermbrukutvalget. Da utvalgets leder Robert Steen overleverte sine råd om balansert skjermbruk til regjeringen, var det tydelig at i alle fall kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun ikke var helt imponert.

Men finnes det virkelig noen i hele Norge som er uenig i dette?

Siden jeg ikke er bundet av den departementale høfligheten, kan jeg gjette meg til at Nordtun, og flere i det politiske miljøet, opplever rapporten på samme måte som jeg gjør: Den er overraskende svak, utålelig bakpå og dessverre stort sett irrelevant.

Jeg skal prøve å forklare hvorfor.

En NOU er en rapport som skal undersøke og gi anbefalinger om et bestemt område i samfunnet. Formålet er å gi en grundig gjennomgang av et tema, basert på forskning og analyser, og komme med forslag til løsninger, lovendringer eller nye tiltak som helt enkelt kan gjøre samfunnet og livene våre litt bedre.

I utvalget, som er nedsatt av staten selv, skal det sitte fagpersoner eller andre som kan det temaet de skal mene noe om. Selve rapporten føres i pennen av et sekretariat, og de fleste NOU-er følger et ganske likt sjangeroppsett.

Alle hensynene og kompromissene fører til at NOU-ene ofte er ført i et pregløst og «akademisk» språk. De er derfor ofte ganske kjedelig skrevet. Dette er et åpenbart problem, fordi det fører til at alt for få leser dem. Men det er en generell kritikk jeg skal la ligge nå.

Hovedinnvendingen mot denne konkrete NOU-en er en annen. Problemet er nemlig at den oppleves irrelevant, fordi den ikke sier noe meningsfylt eller sant om livene vi lever. Og det om et tema som er til stede i livene våre på ofte ganske gjennomgripende måter.

Jo, foreldre er livredde for hva barna deres opplever på telefonen eller på skjermbrettet.

Ta for eksempel det utvalget skriver om foreldremøter i skolen (s. 228):

«Foreldre bør også samarbeide om å utarbeide felles regler for skjermbruk på fritiden, og skolen og foreldre bør ta ansvar for at dette blir et tema på foreldremøter. Voksne bør også være gode forbilder og begrense sin egen skjermbruk når de er sammen med barn.»

Jeg sier ikke at dette er feil. Men finnes det virkelig noen i hele Norge som er uenig i dette?

Dette er litt som å si at en elefant veier mer enn 2 kilo. Det er nok sant, men kan vi bruke det til noe? Er det en meningsfull ytring? Er virkeligheten til å kjenne igjen?

Hvor mange foreldremøter har jeg ikke sittet på hvor mobil- og skjermbruk har vært tema. Jeg satt på et for noen måneder siden, denne gangen for vårt yngste barn, som går i andreklasse. Han er ikke engang fylt sju år, men flere av klassekameratene har allerede mobil.

Hva gikk samtalen ut på? Jo, foreldre er livredde for hva barna deres opplever på telefonen eller på skjermbrettet. Hva er de redde for? Jo, skumle videoer, vold, porno, voksne som ikke vil barn vel. De rapporterer om at barna blir så sinte når de må skru av skjermene. De er redde for at barna deres kollapser sosialt om de ikke får være med. Osv osv osv.

Flaks at yngstegutten her i huset leser mange NOU-er, ellers kunne nok dette gått ham hus forbi.

Likevel klarer ikke selv denne sosialt ganske homogene gruppen av voksne å ta gode felles forpliktende valg. Vi klarer til nød å bli enige om noen felles regler, som alle (i alle fall på møtet) er enig om å følge, men som snart sklir ut.

Slik har det vært på alle foreldremøtene jeg har sittet i så langt. Med tre barn i den norske grunnskolen, har det blitt en del.

Dette skjer ikke fordi noen foreldre er dumme. Eller fordi de ikke forstår hva de “bør” gjøre.

Det skjer fordi et kollektivt anliggende (altså å introdusere en telefon i et sosialt miljø), blir behandlet som et individuelt konsumvalg. Det er jo ikke så rart at foreldrene tenker sånn, for det har de blitt opplært til, og ingen ber dem om noe annet.

Sannheten er imidlertid at spørsmålet om telefon (og sosiale medier) befinner seg i den gamle og ganske klassiske konflikten mellom enkeltmenneskets ønsker (eller begrensninger), og kollektivets behov.

Norge har da stått i slike konflikter mange ganger opp gjennom historien! Vi har til og med noen ganske hevdvunne måter å løse dem på. Reguleringer, for eksempel.

Men hva skal vi med disse ordene? Kan vi bruke dem til noe? Er det i det minste pant på dem?

I stedet velger gruppen med statlig utnevnte eksperter, etter å ha tenkt seg om i ett og et halvt år, å gjenta hva alle foreldre og barn vet at de «bør» gjøre.

Et slags ironisk høydepunkt oppstår når utvalget gir råd direkte til 6 år gamle barn (s. 232):

“Våre råd til deg som er mellom 6 og 12 år er:

– Gjør mange forskjellige ting i løpet av dagen. Husk at du trenger å bevege deg, du trenger å sove, leke, spise og gjøre ting sammen med venner og familie.

– Hvis du skal bruke skjerm, ta også pauser. Hvil øynene og strekk på kroppen.

– Nettbrett, mobil og TV kan være gøy og underholdende, men skjermene kan også stjele tiden din fordi det kan være vanskelig å stoppe. Få hjelp av foreldrene dine til å sette på innstillinger som gjør at du ikke bruker mer tid enn du hadde tenkt.”

Flaks at yngstegutten her i huset leser mange NOU-er, ellers kunne nok dette gått ham hus forbi.

Altså, hvor paternalistisk og impotent er det mulig å være samtidig? Dette er altså et statlig utvalg som velger å gi råd til 6- og 7-åringer om å «passe på sin egen skjermbruk».

Det er bare å gratulere alle teknologiselskaper som vil fortsette å tjene penger på seks år gamle barns oppmerksomhet og frihet.

Jeg forstår at det føles godt å skrive det, og at utvalgsmedlemmene nok tenker at denne snusfornuftigheten passer inn i NOU-sjangeren. Men hva skal vi med disse ordene? Kan vi bruke dem til noe? Er det i det minste pant på dem?

Underveis i lesningen tenker jeg ofte: Ja, ja, dette er vel Det nye Norge. Det er slik det blir framover, det heter ikke lenger «vi». Heretter individualiserer vi ansvar for utfordringer vi som samfunn ikke klarer å håndtere. Eller vi ber markedet ordne opp.

For når det gjelder aldersgrenser på for eksempel sosiale medier, mener utvalget at staten skal holde armlengdes avstand fra føydalherrene i Meta, Temu og YouTube (s. 209):

“Alle plattformer bør derfor selv sette aldersgrenser for sine tjenester, ut fra en vurdering av innhold og egenskaper ved tjenesten, og ikke bare ut fra kravene etter personvernforordningen (GDPR) som i dag.”

Problemet er at det er ingenting i NOU-en som ligner på det livet jeg lever.

Å be små barn ta ansvar for sin digitale hverdag er – som de fleste forstår – både urealistisk og dypt urettferdig. Å be TikTok tenke seg om en gang til og sette egnet aldersgrense for egne brukere, er så naivt og dumt at det nesten ikke står til troende.

Det er bare å gratulere alle teknologiselskaper som vil fortsette å tjene penger på seks år gamle barns oppmerksomhet og frihet. For i stedet for å i det minste synliggjøre hvordan vi som fellesskap skal forholde oss til teknologien, ender utvalget opp med å overføre ansvaret til barna og foreldrene. Ja, og til FAU og foreldremøtene.

Det er et valg og en tenkemåte som i 2010 kanskje kunne tolkes i beste mening, men som i 2024 ikke er noe annet enn å fraskrive seg ansvar.

Etter 280 sider med “på den ene og den andre siden” kommer endelig hovedfunnene. Og da er dessverre tiden kommet for å anbefale Kunnskapsdepartementet om å be om skattepengene våre tilbake.

Hva er vitsen med den da?

For i 2024 trenger vi virkelig ikke et statlig ekspert-utvalg for å fortelle oss at mobilbruk har negativ innvirkning på barn og unges søvn. Det vet nemlig alle i kongeriket allerede.

Min hovedinnvending mot NOU-en er ikke at hovedfunnene er svake og generelle. Selv om de er det. Det kunne jeg nok leve med.

Hovedinnvendingen min kan kanskje høres litt rar ut for noen. Men her er den. Problemet er at det er ingenting i NOU-en som ligner på det livet jeg lever. Den klarer ikke å si noe som kjennes sant eller konkret eller meningsfylt om hverdagen min.

Og da er jo dessverre spørsmålet: Hva er vitsen med den da?