Hvem følger koronapengene?

Framtidige generasjoners sparepenger har blitt øst ut av oljefondet i stort tempo for at ikke pandemien skal føre til at bedrifter legges ned, folk mister arbeidet eller at tjenestetilbudet i offentlig sektor svikter.

I 2020 fikk kommunesektoren overført over 14 milliarder kroner for å dekke sviktende inntekter og økte utgifter. I 2021 er over 8 milliarder overført til kommunesektoren for å dekke de samme formålene i første halvår.

Når regjeringen har overført så store summer til ulike formål knyttet til pandemien, er spørsmålet hvilket ansvar regjeringen tar for å finne ut hva pengene er brukt til. Hvordan er pengene fordelt på ulike sektorer og tjenesteområder? Er pengene fordelt mellom kommuner og fylkeskommuner på en måte som står i forhold til ulike behov? Synes regjeringen det er viktig at disse spørsmålene blir besvart? Og hvis ikke, hvorfor?

Når regjeringen har overført så store summer til ulike formål knyttet til pandemien, er spørsmålet hvilket ansvar regjeringen tar for å finne ut hva pengene er brukt til

Arbeidsgruppen som er nedsatt for å vurdere om pandemibehovene i kommunesektoren blir dekket, konkluderte i sin første rapport fra november i fjor med at på makronivå var disse behovene dekket, og vel så det. I utdanningssektoren spør vi oss imidlertid om hva som er grunnlaget for arbeidsgruppens vurderinger av ekstrautgiftene.

Vi vet at i mange kommuner og fylkeskommuner, men kanskje ikke alle, fikk barnehager og skoler beskjed om å føre ekstraordinære utgifter knyttet til pandemien på egne konti i regnskapet. Kanskje er det opplysninger fra slike konti som ligger til grunn for arbeidsgruppens vurderinger i utdanningssektoren. Problemet er imidlertid at det i svært liten grad ble signalisert fra kommunalt nivå at driftsenhetene kunne bruke penger ut over budsjett for å sette inn ekstra koronatiltak. Beskjeden om at man kunne bruker mer penger der det var nødvendig, nådde ikke fram.

Beskjeden om at man kunne bruker mer penger der det var nødvendig, nådde ikke fram

I praksis betyr det at kostnaden ved helt nødvendige tiltak som innkjøp av håndsprit, skillevegger for å holde kohorter fra hverandre og ekstra renhold måtte tas fra andre budsjettposter. Og i barnehager og skoler betyr det oftest å redusere omfanget og/eller kvaliteten på tilbudet til barnehagebarn og elever.

En undersøkelse blant barnehagestyrere og skoleledere som Utdanningsforbundet fikk gjennomført i høst, viste at det store flertallet ikke ble gitt anledning til å øke vikar- eller overtidsbudsjettet. Flere steder var det heller ikke satt av penger på slike budsjettposter. I det siste har det også kommet meldinger om at da noen barnehager og skoler fikk dekket noen av ekstrautgiftene sine, så dreide dette seg om langt lavere beløp enn det de hadde meldt inn.

I hvilken grad det har vært mulig for kommuner og fylkeskommuner å dekke faktiske merbehov, er også avhengig av hvordan de ekstra statlige overføringene er fordelt. Som kjent har smittetrykket vært veldig ulikt over landet. Noen kommuner har ikke hatt smitte i det hele tatt, mens andre har hatt et høyt smittenivå og strenge smitteverntiltak over lang tid. Likevel er bare en mindre andel av overføringene tildelt som skjønnsmidler hvor Statsforvalteren har hatt ansvaret for behovsvurderingen. Og når det gjelder fordelingen av skjønnsmidlene mellom ulike forvalterområder, er det høyst uklart om dette har skjedd på annen måte enn gjennom objektive kriterier, altså ikke skjønnsbasert.

Når regjeringen tydeligvis også er interessert i dette, hvorfor har de ikke lagt bedre til rette for at det blir ordentlig undersøkt?

I månedsskifter januar/februar var statsråd Guri Melby ute i media og spurte kommunesektoren om det ikke er mulig å la elevene være mer på skolen når det er rødt smittevernnivå. Bakgrunnen er rapporter som viser at mange elever bare er fysisk til stede på skolen én dag i uka eller et par halve dager.

På rødt smittevernnivå skal elevene holde avstand til hverandre, og for at det skal være mulig, må de deles i flere mindre grupper enn vanlig. Da trengs større arealer og flere lærere dersom alle elevene skal være til stede samtidig. Og dersom skoletilbudet skal fordeles på en større del av dagen, trengs det mer busstransport.

De praktiske forutsetningene for i hvilken grad det vil være mulig å gi elevene anledning til å være mer på skolen på rødt nivå, vil selvfølgelig variere. Det som er uklart, er i hvilken grad det er mangel på ekstra penger til skolene som er begrensningen. Når regjeringen tydeligvis også er interessert i dette, hvorfor har de ikke lagt bedre til rette for at det blir ordentlig undersøkt? Slik vi vurderer det, kunne de har gjort en rekke ting som hadde gitt oss et bedre grunnlag for å svare på spørsmålene som er stilt i dette innlegget.

Signalene fra regjeringen til kommunesektoren om at ekstrautgifter knyttet til pandemien kom til å bli kompensert, var for vage og generelle. Da de ulike smittevernnivåene ble fastsatt for utdanningssektoren, burde Kunnskapsdepartementet gått ut og spesifisert hvilke utgifter som kom til å bli refundert. I tillegg burde det vært tatt mer høyde for forskjellene i behov mellom kommuner og mellom fylkeskommuner. Dette burde ha vært kombinert med klare bestemmelser om hvordan ekstra koronautgifter skulle dokumenteres.

Da de ulike smittevernnivåene ble fastsatt for utdanningssektoren, burde Kunnskapsdepartementet gått ut og spesifisert hvilke utgifter som kom til å bli refundert

I stedet har regjeringen valgt minste motstands vei. Det aller meste av pengene er fordelt som generelle tilskudd basert på objektive kriterier, dvs. som om ekstrautgiftene var likt fordelt over hele landet. Vår erfaring er også at når slike generelle tilskudd mottas, så forsvinner de ofte i et «kommunalt hull» hvor det er så godt som umulig å følge med på hvor de har tatt veien. På den måten blir KS fornøyd: ekstra statlige penger kommer uten krav om fordeling. Og staten gjør det slik at det blir enklest for staten. Store ekstra penger fordeles for å løse et problem, uten at staten kan lastes for at det ikke kommer nok penger til enkelte sektorer eller særskilte oppgaver.

Barn og unge har ofret mye under koronatiden. Da må vi i det minste kunne forvente at pengene til skoler og barnehager faktisk brukes til det de er ment for. Hvis tiltakene ikke treffer, er det barnehagebarn og elever det går ut over.