Hvem påvirker norsk oljepolitikk?

Det regjeringsoppnevnte Klimautvalget 2050 har nylig fått en rapport om hvem som har makt i norsk klimapolitikk. Utvalget skal utrede veivalg mot lavutslippssamfunnet. Rapportbestillingen er en erkjennelse av at klimapolitikken nærmest står på stedet hvil. Omstillingstakten og klimakuttene holder ikke tritt med klimaforskernes stadig mer alarmerende rapporter.

I Norge står petroleumsmakta i en særstilling.

Til ingens overraskelse er det kortsiktige næringsinteresser som styrer. Kompetanse og kapital låses til nye fossilprosjekter fremfor omstilling og fornybar energi. Det skjer til tross for at EU forsøker seg på sjumilssteg mot en fornybar energifremtid, gjennom politikkpakker som «Klar for 55» og «REPowerEU».

I Norge står petroleumsmakta i en særstilling. Rapporten Klimautvalget har fått tegner et bilde av en politisk sfære som er i ferd med å bryte helt med opplysningstidens idealer. I klimapolitikken er det ikke vitenskap som danner grunnlaget for politiske prioriteringer, men bestillingsverk, politiske nettverk og lobbyarbeid.

Hva kan utfordre oljemaktas grep om industri- og energipolitikken, utover de allerede dramatiske konsekvensene klimaendringene påfører samfunnet? Spørsmålet er viktig fordi aksjonsformene og frustrasjonen til grupper som Extinction Rebellion er utrykk for en voksende avmaktsfølelse, og manglende tro på demokratiet hos deler av befolkningen.

Den manglende politiske handlekraften i klimapolitikken de siste tiårene kan vokse til en krise for partier og demokratiet på sikt. Det er vanskelig å se for seg den type nødvendig brede forlik som trengs for å sikre rettferdig grønn omstilling, hvis klimasaken låses i økende polarisering mellom steile fronter.

Er det mulig å se for seg et stortingsflertall bak en tidfestet utfasing av olje og gass?

En stor del av skylden for polariseringen må oljemakta ta selv. Så langt har ikke oljeinteressene kommet hverken klimaaktivister eller klimaforskningen i møte. Equinors plan er å bli verdens aller siste leverandør av olje. Bransjen forsøker aktivt å grønnvaske seg selv gjennom tiltak for å kutte utslipp fra produksjon, mens alle vet at de store utslippene kommer når vi bruker oljen, ikke når vi henter den opp.

I offentligheten mangler det en erkjennelse av at demokratiet på mange felt slettes ikke er en opplyst debatt hvor fakta og argumenter tvinger frem nødvendig prioriteringer, men rå interessekamp. Equinor planlegger i 2023 å bruke 170 milliarder (!) på utbytte og tilbakekjøp av aksjer. Selskapet er blitt en gullkalv av lederbonuser og millioninntekter, hvor politikere og embetsverk danser i ring med interesse- og lobbyorganisasjoner.

Sysselsetting og statsfinanser binder også store samfunnsaktører som LO og NHO til petroleumssektoren. Enn så lenge. For som det kommer frem i rapporten Klimautvalget har mottatt, opplever ikke tillitsvalgte seg så godt forstått i sine bekymringer, som oljebransjens PR-maskineri har søkt å fremstille det. I næringslivet og hos finansaktører er også klimarisiko i ferd med å bli en betydelig driver for endring.

Industri- og energipolitikken er et intrikat samspill mellom ulike interesser hvor Ap, Høyre og FrP så langt har sikret petroleumsindustrien nye felt og utvidelse av felt, trass alle klimafaglige råd om det motsatte. Er det mulig å se for seg et stortingsflertall bak en tidfestet utfasing av olje og gass?

Et lobbyregister kan gi en indikasjon på oljemaktas vedvarende press mot politikere og embetsverk.

Det er lite som tyder på at de største partiene i dag er i stand til å levere en nødvendig langsiktig plan for omstilling, som tar Norge ut av oljealderen innen karbonbudsjettet er tømt. Men i det minste burde vi kunne kreve at de som påvirker politikken er åpne om det, og registrere hva de holder på med. Et velfungerende demokrati forutsetter at maktforholdene i samfunnet er forholdvis gjennomsiktig.

Et lobbyregister kan gi en indikasjon på oljemaktas vedvarende press mot politikere og embetsverk. Det kan gi partiene en indikasjon på hvilken kultur og motstandskraft som kreves for å håndtere en trygg omstilling av økonomien. Det vil gi pressen og forskere et verktøy og en innsikt som i dag mangler.

Erfaringene fra Irland er at et lobbyregister er rimelig å drifte og lite komplisert i bruk. Det er også egalitært. Den grønne vestlandsbedriften som mangler folk fordi olja støvsuger arbeidsmarkedet, vil måtte registre sitt møte på lik linje med at Offshore Norge vil måtte logge sine utallige besøk.

Ap, Høyre og FrP har tidligere stemt nei til et lobbyregister. Den maktutredningen Klimapanelet har fått i hånden gir en god indikasjon på hvorfor.

(Teksten ble også publisert i Klassekampen, 30. juni 2023.)